Første observasjon: Generalsekretær Roger Pihl

Menneskekjær dvergmaursluker på Høybråten.
Rapport fra den første kartozoologiske ekspedisjon i Groruddalen

Oppdaget 30. september 2003, gjennomført 4. oktober 2003.
Rapport- og funnansvarlig: Roger Pihl

La det være sagt med én gang: Funnet av den menneskekjære dvergmaursluker er et bestillingsverk. Jeg innrømmer det. Men bestillingsverk trenger ikke være mindre verdt fordi de er bestillingsverk. Aulaen i Universitetet er for eksempel dekorert av Edvard Munch, også det et bestillingsverk, men ingen vil vel finne på å trekke kvaliteten i tvil av den grunn? Uten sammenligninger forøvrig.
     Saken er som følger:
     Akers Avis/Groruddalen er, nest etter Aftenpostens aftennummer, den største lokalavisen i Oslo. Og da avisen utviste interesse for kartozoologi, var det naturlig å finne fram til et dyr som ligger i avisens nedslagsfelt. Der hvor abonnentene bor. Da blir nemlig kartozoologi mer interessant for leserne. En puddel på Bygdøy betyr ingenting for menneskene som bor på Stovner, Vestli eller Gamle Furuset. Det hjelper ikke om puddelen har en aldri så adelig stamtavle.
     Engasjement er omvendt proporsjonalt med avstand, det er en kjensgjerning mange mennesker innen en rekke ulike fagområder har erfart. Dette gjelder kartozoologi også, det kommer vi ikke utenom.
     Altså satte jeg meg ned med et kart over Groruddalen i håp om å finne et spennende dyr. Noen vil muligens påpeke at kartozoologien her rammes av Rosenthal-effekten. Dette fenomenet ble systematisk utforsket av den amerikanske psykologen Robert Rosenthal, nemlig en tendens til å finne forsøksresultater som stemmer overens med forskningshypotesen, som et resultat av forsøkslederens forventninger. Man kan si at funnet av den menneskekjære dvergmaursluker er et resultat av at jeg ville finne et dyr, for eksempel en menneskekjær dvergmaursluker.
     Personlig vil jeg si: Hva så?
     Min kartozoologiske erfaring er at dyrene i kartene venter på å bli oppdaget. Mange av dem har ligget stille i årtier, kanskje århundrer (for eksempel skotsk kulturku), og når det magiske, kartozoologiske vinduet står åpent et øyeblikk, griper dyret anledningen. Det er nå eller aldri. Hva som bringer det kartozoologiske vindu til å åpnes er ikke kjent. Kartozoologisk grunnforskning er ikke kommet tilstrekkelig langt til å fremlegge en troverdig forskningshypotese (h0), men vi ser ikke bort fra at dette vil skje. Det er et spørsmål om forskningsmidler i første rekke. Kartozoologien har ikke fått den nødvendige oppmerksomhet og plass på statsbudsjettet.
     Men vi jobber med saken.
     Robert Rosenthals funn fikk stor oppmerksomhet til å begynne med, men senere forskning har vist at fenomenet ikke har den gjennomslagskraft som Rosenthal først trodde. Sannsynligvis var Rosenthal påvirket av sin egen effekt, men man skal heller ikke se bort fra at Rosenthals kritikere var påvirket av nettopp ønsket om å kunne dokumentere at Rosenthaleffekten ikke har den gjennomslagskraft som Robert Rosenthal mente. Man kan si at kritikerne falt for Rosenthaleffekten…
     For min egen del vil jeg tilføye at det går ikke an å finne dyr som ikke er der.
     Nok om det.
     Vi er et godt stykke unna den menneskekjære dvergmaursluker, men kan ikke nærme oss den riktig ennå. Dyret kan ikke beskrives uten å ha den nødvendige bakgrunnsforståelsen for Groruddalen.

Groruddalen er blant Oslos politikere sterkt forsømt. Det eneste Groruddalen har fått i tilstrekkelige mengder, er løfter, store ord og fett flesk. Groruddalen er landets beste eksempel på at vi nordmenn ikke kan bygge byer. Det hjelper ikke at vi har mye penger, prefabrikkerte betongelementer, flokker med sivilingeniører, horder med plan- og bygningsarbeidere – vil kan rett og slett ikke bygge byer.
     Se på Firenze. Firenze får plass i Groruddalen, rent teoretisk. (Det ville blitt tidenes flyttesjau om de skulle bytte plass, nesten like stor som da Fornebu flyttet til Gardermoen, men det er en helt annen historie). Hvis du spør folk, vil nok de fleste si seg enige i at Firenze er mer vellykket enn Groruddalen.
     Du trenger neppe være konsulent i MMI for å komme til den konklusjonen.
     Man har for eksempel ikke ført tre parallelle motorveier gjennom Firenze. Det ville vært en uhyrlighet å gjøre slikt. Det er egentlig like uhyrlig å gjøre det i Groruddalen, men fordi vi ikke vet bedre, har vi gjort det likevel. ”Se så fine og brede veier vi har fått,” sier sivilingeniørene, og peker de med skyvelæret gjennom de støyisolerte vinduene. ”Det var synd med den gamle trehusbebyggelsen,” sier plan- og bygningsarbeiderne, ”men fremskrittet må frem”. De menneskene som sto og så at gravemaskinene og traktorene og bulldoserne og hjullasterene rev husene deres tenkte neppe det samme.
     Det er egentlig en annen historie.
     Men vi begynner å nærme oss poenget:
     Groruddalen er Norges tredje største by. Groruddalen er større enn Halden, Kristiansand, Tromsø, Hammerfest, Lillehammer, Gjøvik, Hamar, Moss, Sarpsborg, Molde, Ålesund. For å nevne noen grisgrendte strøk i landet. Alna, én av bydelene i Groruddalen, er alene Norges fjortende største kommune.
     Ingen ville vurdert å måke tre parallelle motorveier gjennom Kristiansand? Eller Tønsberg? Eller Lillehammer? Eller Røros? Ville de?
     Men det har man altså villet i Groruddalen.
     Vi har riktignok latt oss fortelle om bystyrerepresentanter (av høflighet unnlater vi å nevne vedkommende med navn) som i ren bestyrtelse har uttalt ”Neimen, har de trær her, da?” under en ekskursjon til Groruddalen. Ja, det finnes trær også øst for Akerselven. Jeg vet at det kan virke utrolig, men så er altså tilfelle.
Ikke bare finnes det trær, det finnes også mange forskjellige trær.
     Gjennom generasjoner har politikere sviktet Groruddalen, men Norsk Kartozoologisk Forening har med oppdagelsen av den menneskekjære dvergmaursluker ønsket å sette fokus på sider ved Groruddalen som altfor sjelden kommer for en dag. Vi ønsker å vise at dalen har skjulte verdier, at det blant betong og mislykket byutvikling faktisk finnes en rekke idyller. De er kanskje godt gjemt, men de er der. De finnes. Ingen vitenskap er bedre egnet enn kartozoologien til å bringe slike poeng fram i lyset.
     I all beskjedenhet ser jeg ikke bort fra at kartozoologien med dette kan få sitt politiske gjennombrudd. Kanskje byplanleggerne og sivilingeniørene og plan- og bygningsarbeiderne finner fram kartene sine og ser på dem med nye øyne? Med menneskeøyne, ikke hva-de-nå-har-for-slags-øyne. Kanskje kaster de seg over tegnebordene sine og lager fantasifulle småveier fordi de oppdager det blir ikke kartozoologiske funn av åttefelts motorveier? Kanskje henter de fram kubein, hammer og meisel og begynner å rive ned tidligere generasjoners feilgrep? ”Sånn kan vi ikke ha det” sier de kanskje, og de snartenkte av dem selger aksjene sine i Norcem, mens de ennå er noe verdt. Kanskje byplanleggerne skal skape den store kartozoologiske bølgen? Ta kartozoologien med ut i verden til sine internasjonale plan- og bygningsarbeidervenner? Kanskje vil morgendagens byplanleggere begynne med kruseduller og droodler? Småveier?
     Det er lov å håpe.

Den menneskekjære dvergmaursluker


Det er ikke opplagt å finne et dyr i Groruddalen, men på Høybråten skjuler det seg en dvergmaursluker. At den er menneskekjær viser den ved å holde seg til mennesker, til folk, til hus og hager. Her trives den. Her vil den leve og her vil den bo.

Bakenden: Kringveien:
Muligens er det ikke dannet å begynne med bakenden, men det har sine praktiske sider. Offentlig kommunikasjon er et like dårlig satsingsområde på Høybråten som de fleste andre steder i Oslo, og ved Høybråten kirke er det en parkeringsplass. Parkeringsplasser er nyttige. Kartozoologer liker ikke å trenge seg på, og fremmedparkering er unødvendig langs små villaveier.
     Det er riktignok med en liten bekymret rynke i pannen jeg registrerte advarselen om ikke å la verdigjenstander ligge igjen i bilen. Leser ingen Bibelen lenger? Vet man ikke at man skal gjøre mot andre det man vil andre skal gjøre mot seg? Bilinnbrudd ved en kirke? Man trenger ikke være religiøs for å se det dobbelt umoralske ved det. Og har man ikke lest Bibelen, så bør man i det minste ha lest Kardemommeloven. Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill. Og forøvrig kan du gjøre hva du vil. Så enkelt er det.
     Men over til de kartozoologiske observasjoner:

Rovfuglene setter sitt preg på Høybråten.


Falkene er ikke så enkle å få øye på, sånn med én gang. Men hvis du vet hva du skal se etter, så oppdager du fort at det er mange av dem. Det er faktisk så mange av dem at vi kan snakke om en hel flokk. Eller, i kartozoologisk sammenheng, en klubb av falker – en såkalt falkeklubb.
     De av oss som er gamle nok til å huske Falkeklubben på fjernsynet (eller TV som dette instrumentet gjerne kalles i dag) fikk et forhold til tegnefilmen idet vi så fram til Skipperen og Hakke Hakkespett. Vi så fram til hver torsdag da Rolf Riktor ville geleide oss gjennom Falkeklubben. Riktignok i svart/hvitt, men den gangen var verden også svart/hvit.
     Da jeg vokste opp som barn på gamle Oppsal, var fjernsynet en oppfinnelse de færreste hadde økonomisk evne til å kjøpe. Vi hadde heldigvis en vennlig innstilt nabo (ikke alle var det) i huset nedenfor (populært kalt ”sjuer’n”) som lot alle ungene i gaten fylle stuen hver gang Falkeklubben gikk på lufta. Opptil 30 unger kunne vi være i leiligheten. Til jul fikk naboen blomster som takk for all falkeklubbingen.
     Jeg vet dette høres ut som fantasi (muligens horror) for dagens ungdom. At vi bare hadde noe å se på TV én gang i uken. Men slik var det. Ikke rart vi hadde tid til å gjøre mye djevelskap.

Landfast akvariefisk:


Akvarier er ikke mitt spesialområde. Jeg kan litt om en hel masse, men akvarier er ikke på listen over ting jeg vet noe særlig om. Derfor må jeg med en viss grad av usikkerhet konstatere hva slags fiskeart som svømmer forbi vinduet i dette enorme akvariet. Jeg vil anslå akvariet til å ha en grunnflate på omkring ett hundre kvadratmeter, og hvor mange kubikkmeter vann dette utgjør er en oppgave for de som har studert realfag. Hva slags andre fisk som måtte skjule seg der inne, kan jeg bare gjette på. Akvariet er stort nok til å romme en hai, en sildestim eller endog vraket av en spansk galeon.
     Men for å vende tilbake til fisken som grasiøst svømte forbi akvarievinduet: Denne kan du finne igjen i logoen til akvariebutikker over hele verden, så synonym er den blitt med akvariehobbyen. “Akvariets konge” kalles den populært. En like majestetisk fisk skal du ellers lete lenge etter. Sammenlignet med for eksempel flyndre eller breiflabb svømmer denne på en måte som om den flyr i vannet.
     Denne fiskearten har et fellestrekk med stokkanden: De er trofaste og danner par som holder sammen. Hvilket gjør avl forholdsvis enkelt. Du beginner med et antall små-fisk, og nesten før du vet ordet av det, har de dannet par. Snart blir de foreldre.
     Resten kan du tenke deg selv. En gang var det også bare to kaniner i Australia.
     Tidlig på 70-tallet var jeg på en revy på Centralteatret, jeg tror den het “Tordenshow”, hvor en akvarievits gikk igjennom i de fleste sketsjene. Den var morsom på begynnelsen av 70-tallet, men jeg er usikker på om den er like morsom i dag. Du kan jo avgjøre selv: “Kona liker ikke fisk, så vi har kjøttboller i akvariet.”
Forøvrig trenger akvariet i Kringveien et strøk maling. Det vil si, aller først trenger det å skrapes ganske grundig. Så kan man finne frem kosten.

Anus: Krysset Kringveien Hesjeveien


Man kan ha sine meninger om menneskekjære dvergmaurslukere, men de er i hvert fall renslige. Det kan ikke være tvil om det. Antagelig er de rensligere enn mange mennesker – du vil aldri se en menneskekjær dvergmaursluker kaste sigarettsneiper på fortauet eller tyggegummi på fortauet foran Smuget eller andre utesteder. Selv ikke på T-banestasjonene ville en dvergmaursluker oppføre seg slik.
     På den måten har mange av oss noe å lære av dvergmaurslukeren.

Haletipp: Hesjeveien, Haugenstuveien og Linjeveien:

Det var en gang en sebra som ikke kunne se bra, så gikk den til en sebra som kunne se bra, og nå kan sebra se bra.


Sebraer er ganske sjeldne på våre kanter, ikke minst i Groruddalen. Likevel, du kan ha hell med deg, og treffe på en av dem. Er du så heldig å finne en, pass på at du ikke skremmer den opp. Ingen brå bevegelser. Og husk, dyr er mindre varsomme for naturlige, nedovergående bevegelser enn oppovergående. Regn faller. Høstblader og snø faller. Sørg derfor å bevege kroppen nedover til kameraet i stedet for å løfte kameraet opp til ansiktet. Denne lille detaljen kan være det som skiller deg fra å få tatt et bilde av sebraen eller ikke.
     Sebraer er vanligvis stripete. Denne sebraen, som galopperte opp halen på dvergmaurslukeren, var en albinosebra og er følgelig svært sjelden. Albinosebraer er dessuten mer utsatt for malaria enn stripete sebraer. Det har seg slik: Stripene beskytter sebraen fordi malariamyggen ikke klarer å fokusere på nært hold grunnet den interferens som stripene danner, og dermed heller ikke vet hvor den skal gå inn for landing. En albinosebra er således enklere å lande på for en malariamygg. (I parantes bemerket: Gardermoen er ikke alene om å slite med dårlige landingsforhold, selv om det sjelden forekommer tåke på en sebra).
     Samtidig gjør stripene at sebraene kan gjenkjenne hverandre, det finnes ikke to sebraer som er helt like. Mødrene kjenner igjen føllene sine på stripene, men om de er svarte med hvite striper, eller hvite med svarte striper, skal jeg ha usagt.
     En gammel sebrajeger fortalte en gang at måten å telle sebraer på (for stripene gjør det praktisk talt umulig for også det menneskelige øye å holde dyrene fra hverandre) er å telle bena, og så dele på fire. Forutsatt at det ikke finnes noen tre-bente eller hinkende sebraer i flokken, vil tallet bli korrekt.
     Det er ganske opplagt når man tenker etter.
     Sebraer var like etter krigen et nyttedyr for japansk kameraindustri. Når ingeniørene ved Canon-fabrikken skulle teste ut objektivenes evne til å skille kontraster, gikk de i dyrehagen for å fotografere sebraer. Ble den svart og hvit, var ingeniørene sannsynligvis fornøyde med konstruksjonen, men ble den mørk grå og lys grå, gikk de antagelig hjem til tegnebordet igjen. Kanskje de hhv feiret eller druknet sine sorger med et glass sake? I dag testes objektivene ut i laboratorier, med avanserte datamaskiner. Kompliserte formler for asfærisk slepne glassflater kombinert med apokromatisk korreksjon forandrer en konstruksjon på et øyeblikk.
     Men det har neppe den samme sjarmen. Gamle japanske objektiv-konstruktører sitter sannsynligvis i kantinen til Canon og mimrer om gode, gamle dager. ”Husker du da vi gikk i zoologisk hage og fotograferte sebraer?” kan en av dem si. ”Åja,” kan en annen svare, ”eller da vi fotograferte påfugler da fargefilmen kom?” ”Akk ja” vil en tredje si. ”Det var den gangen det. Det er nye tider nå”. Men på japansk.
     Det fortelles om en sebra som nærmest ved en tilfeldighet kom innom en norsk bondegård (sebraer er som nevnt svært sky, og oppsøker helst ikke norske bondegårder uten skjellig grunn) og kom i prat med flere av dyrene der: Først traff han hønene, og spurte hva de var for slags skapninger og hva de gjorde? Jo, de var høner og forsynte gårdsfolket med egg, slik at de hadde egg når de skulle spise egg og bacon. Deretter traff sebraen en gris, og spurte hva slags skapning han var, og hva han gjorde? Jo, han var en gris, og forsynte gårdsfolket med bacon, slik at de hadde bacon når de skulle spise egg og bacon. Slik fortsatt det. Kua kunne fortelle om å levere melk til gårdsfolket slik at de skulle ha noe å drikke når de spiste egg og bacon. Til slutt traff sebraen avlsoksen, og spurte også denne om hva slags skapning han var, og hva han gjorde? ”Ta av deg pysjamasen”, svarte oksen, ”så skal jeg vise deg.”

Reddsomt ørnen stiger!


Rovfugler er ikke uvanlige på Høybråten. Jeg har tidligere (se over) påpekt de store flokkene av falker som habiterer her, men også enkelte ørner har funnet sitt tilholdssted blant eneboligene. Bildet viser den sjeldne gullørnen, og så vidt vites er dette den første observasjon i kartozoologisk sammenheng.
     Det er en utbredt misforståelse at gullørnen er så tung at den ikke er i stand til å fly. Enkelte forskere har regnet ut at egenvekten til gullørnen er så høy, at den bokstavelig talt burde ha falt til bakken som en stein. Heldigvis vet ikke gullørnen dette, derfor flyr den likevel. Mon tro om ørner kan smile?

En hummer lurer mellom stakittgjerdene


Hummeren er ikke vanlig på Høybråten, men enkelte steder kan du se den lure mellom stakittgjerdene som om den bare ventet på å slå kloa i et bytte. Etter istiden sto havet godt over Høybråten, og kanskje tilhører denne hummeren en stamme som har hatt tilholdssted her i årtusener.
     Det vil i tilfelle gjøre hummeren svært sjelden.
     Og hvis hummeren har klart å holde seg skjult på Høybråten i nesten ti tusen år, er det vel like sannsynlig at sjøormen har kunnet holde seg skjult like lenge i Seljordvannet? Eller i Loch Ness?

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [Neste>>]