Norsk Flatfauna - 03/2004

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [Neste>>]

Vi ser videre oppover Aalls gate – dvs. under maven.

Men nesten tilbake på låret gjør vi en liten sving – som en ren nostalgisk bevegelse. Denne lille kulen under maven ble i min barndom aldri kalt noe annet enn Gamlegata. For her gikk nok Aalls gate en gang i grus-tiden, før man begynte med linjaler og dampveivalser.

Gamlegata munner ut ved en såkalt lekeplass. Den stammer fra en tid da de voksne bestemte seg for å okkupere alle løkker og åpne plasser, bygge på dem eller parkere bilene sine der – og slik ødelegge enhver mulighet for fri og vilter lek. Hvis vi sammenligner med nybyggertiden i USA, finner vi flere overraskende likhetspunkter. På samme måte som i det ville vesten fordrev man de opprinnelige brukerne (indanerne/barna) fra deres faste jaktmarker/ lekesteder. I USA tvang man indianerne til å bosette seg i begrensete reservater. Her hjemme laget man inngjerdete og «trygge» lekeplasser for barn.
     «Der kan dere være,» sa de voksne. «Andre steder er altfor farlig og dessuten får dere ikke lov!«
     «Går det an å spille fotball der?» spurte barna. «Eller slå ball?«
     «Dessverre,» sa de voksne. «Det er nok plassen altfor liten til. Men dere kan lære dere å skli i stedet.«
     Fra nå av fikk ikke barn lov til å bestemme selv hva de skulle leke. De voksne visste best. Og de voksne fant ut at det barn burde like aller mest var å skli, huske, grave i sandkasse og kjøre karusell.
     Lekeplassen her ved inngangen til Gamlegata er knøttliten.
     Og det har nesten aldri vært barn der. [4]
     I dag har mange bybarn nesten gitt opp å leke ute. De sitter inne og ser tv og video i stedet. Dette bekymrer de voksne, naturligvis. For de forstår ikke at ikke barn heller vil være ute. (På sammen måte som snille mennesker er bekymret over at så mange amerikanske indianere er endt opp som alkoholikere.)
     Tenk om vi kunne rive halve sentrum og plante en skog som barn kunne leke i. Akkurat som de ville. (Og tenk om Washington kunne – osv. osv.)

Eksempel på historisk lekeapparat. Antagelig en sandkasse.

Her ser vi den tilgrodde «lekeplassen» fra motsatt kant. Like til høyre, der hvor det gule huset er nå, lå det et steinhoggeri, hvor morfaren til fetteren min hogg fine snirkler på gravstøtter. Det vil si: Det var mest Hjalmar som hogg. Han var fra Siljan, og med bar overkropp lignet han på Johnny Weismüller. Det var også smie der, så det gikk an for vognmennene – som det fantes mange av i strøket – å få skodd hestene sine.

Utenfor nr 52 møter vi den brune katten enda en gang. Rart vi ikke har møtt mange, mange flere, for dette strøket er så fullt av katter at det nesten minner om Italia.

Et siste glimt av jernbanestasjonen – og i bakgrunnen skimter vi Gjerpen Kirke (hvor Quisling ligger begravet). I forgrunnen ser vi noe av det gatehjørnet som i min barndom rett og slett het «Hjørnet». I det grønne huset til høyre var det kafé (Vattenberg kafé), til venstre aner vi et hvitt gjerde, som gikk rundt huset der Bakern holdt til (Baker Isaksen) og hvor man kunne kjøpe en hel pose kakesmuler for fem øre. Til venstre – utenfor bildet – lå Anders, nordre bydels største kolonialhandel. Like ved ligger også Aalls gate 47. Jeg vokste altså opp her på Hjørnet. Her svingte vi med slengtau og her lekte vi «høl i hatten». Og midt i gata sto voksne folk i finklærne og kastet strek hver søndag etter kirketid (vi kalte det pekke). I dag er alt sporløst borte. De siste par årene har kommunen plantet noen trær og kalt gata vår for «Miljøgate». Men det er ingen som pekker her mer. Ikke finnes det store, flate femører heller.

Avslutning og oppfordring
Hva kan vi bruke et slikt symboldyr til? er det kanskje noen som spør. Og jeg skynder meg å svare: En hel del! Tenk om for eksempel alle som bor langs denne konturen gikk ut i gaten på neste nyttårsaften – for eksempel klokken 2345 – og tenk om de holdt hver sin brennende fakkel i hånden – og tenk om vi kunne få et fly til å fotografere denne happeningen fra luften … slik at hjorten sto der og lyste i all sin vakre velde! Det hadde vært litt av et postkort å sende til venner og kjente, det! Forslaget er herved oversendt Skien Kulturkontor. (PS. Og hvis man synes klokken 2345 er noe sent på kvelden, så kunne vi kanskje ta fakkel-arrangementet en gang på ettermiddagen i stedet. For all del!)

[4] Men hvis trykken er god nok, bør man skimte en brun katt!

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [Neste>>]