Norsk Flatfauna - 03/2004
[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [Neste>>]
Vi klatrer ned fra geviret igjen, og følger den lille Lagmannsvegen langs dyrets panne og mule. Snart – ved munnen – møter vi P.A. Munchs gate. Mykt bukter vi oss langs den gamle latinskolen (hvor jeg overhodet ikke trivdes de fem årene jeg gikk der). Og her må det være lov å gjøre en liten avstikker ... for på forsiden av skolen – den som vender ut mot Rekor Ørns gate finner vi ham endelig … han som det nesten er umulig å unngå i denne byen.
Her er en bursdagshilsen – på oppfordring fra Skiensavisen Varden, som trykket den 20. mars 2003, på 175 års dagen for Henrik Ibsens fødsel.
Kjære Henrik.
Først og fremst: Gratulerer med dagen.175 år er jammen litt av en alder!
Hvordan føles det å være udødelig? Ja, for du er jo her fremdeles, ikke sant. Det merker vi nesten daglig. I hvert fall snakker vi mye om deg … og av og til krangler vi om deg også, det innrømmer jeg, men det er ikke så vondt ment – for det betyr jo bare at vi alle sammen så veldig gjerne vil ha en bit av deg og berømmelsen din, omtrent som om du skulle være en diger kake – hvis jeg kan si det på den måten, men det kan jeg naturligvis ikke.
Personlig tenker jeg på deg omtrent hver eneste dag. I Oslo har de nemlig et stort parkeringshus som er oppkalt etter deg. Og det er bestandig der jeg parkerer. Jeg ser at du rynker på nesen, Henrik. Men i vår tid er dette faktisk den neststørste ære man kan vise noen. Det er bare å få navnet sitt på en oljeplattform som er gjevere. (Og du har jo klart det også, du!) Men noe som må være enda litt rarere å tenke på … det er at mens den stakars faren din gikk konkurs, så er du selv blitt økonomisk helgenforklart av Norges Bank og har fått bildet ditt på pengesedlene våre! Sånn kan det gå. Og det viser at du ikke bare en kake (se ovenfor), du er også blitt et godt papir … I Skien heter det derfor Ibsen både om det ene og det andre, naturligvis. For her mener vi jo at vi på en måte eier deg og kan bruke navnet ditt til nær sagt hva som helst. Vi tror det lønner seg, vi tror det «selger», som det heter. Og hvem vet om det ikke gjør det, Henrik. For det er en merkelig og skrudd tid vi lever i. Ja, det er enkelte (og dumme er de heller ikke) som mener at vi kan «selge» hele Skien på navnet ditt – som tror all verden vil kjøpe industriproduktene våre (de få vi ennå har igjen) og at mongoler og argentinere til og med vil dra på ferie hit – bare vi roper navnet ditt høyt nok! Og i den forbindelse – siden vi nå først snakker om alt styret rundt deg – så må jeg tilstå en ting (for det har plaget meg lenge):
Da jeg var ganske ung og bodde i Skien ... da var jeg faktisk rimelig «fed up» av det alt sammen. Joda. Det var jeg. For jeg syntes det var Ibsen meg her og Ibsen meg der og Ibsen everywhere. Så da de satte opp bysten av deg utenfor Latinskolen, og alle elevene ble kommandert ut for å juble, da protesterte jeg villt og nektet å forlate klasserommet. Lærerne bannet (for det hadde de lov til å gjøre den gangen), men jeg ga meg ikke. Så den avdukningen overvar jeg i stum trass – og som eneste elev – fra vindusplass. Alle andre sto ute og sang og hørte på tale og hadde liksom kunstnerisk frikvarter.
Idag ser jeg at det var dumt. Barnslig og dumt. For fillern heller, det er jo ikke din skyld at folk driver på som de gjør – og akkurat den bysten er vel ikke så verst heller? Men det sier kanskje litt om hva overdrivelser kan føre til ... jeg mener: Blir du tutet ørene fulle, så må det vel av og til renne over også? Og faktisk tok det lang tid før jeg orket å lese deg/ se dine stykker på scenen. Sorry, Henrik. Men sånn var det. Det tok lang tid før jeg hadde et klart nok hode til å forstå hvor svær du var. Hvor enorm du var! Fordi alt dette andre kremmer-styret la seg imellom. Jeg tror barn og ungdom i England har det litt på samme måten med Shakespeare. (Jo flere souvenirer, jo mindre bryr man seg om det vesentlige. Jeg leste nylig at tre av fire ikke kunne skrive navnet hans riktig en gang …)
Egentlig var det gjennom radioteateret at jeg møtte deg helt på ordentlig. Hvem kan vel for eksempel glemme Keiser og gallileer med Olafr Havrevold! Og Peer Gynt er rett og slett et av de aller største skuespillene i verdensdramatikken. Jeg vet det. Jeg ser det jo nå. Men det tok tid, Henrik. Det var for mye festprat og lur nytte-tenkning som skygget. (Men fremdeles liker jeg nok best de stykkene som ikke bare foregår innendørs, og hvor ikke alt det spennende liksom er skjedd før forestillingen begynner – det innrømmer jeg …)
Men tilbake til det vi snakket om: Er det nå egentlig så farlig med litt næringsvett? Har ikke kunstnere alltid ønsket å bli brukt? Jovisst. Men kanskje ikke bare på den måten. Og du blir jammen brukt, Henrik – det kan jeg love deg! Du får navnet ditt på hotell, cafe, kanalbåt, park, kulturhus, teater og – ja, det siste er naturligvis bra, for alle drømmer om å bli lest og få stykkene sine spilt. Men på den annen side er kultur dyrt, og kommunen har lite å rutte med. Så ting er nok ikke helt som du tror, er jeg redd. Jeg var på Gålå ifjor, Henrik. Jeg så en fantastisk oppsetning av Peer Gynt. Og jeg tenkte: Hvorfor spiller vi ikke Vildanden på Venstøp – hver eneste sommer? For det burde vi jo! Men svaret er naturligvis enkelt: Det er fordi Skien er en kremmerby, Henrik. Her i byen spør vi bare etter en kortsiktig gevinst. Her vil vi helst ikke ha noen utlegg på deg – vi vil bare tjene på deg! Så på den måten er du faktisk til litt bry av og til … (Skjønt rett skal være rett: Skippertak – med lange mellomrom – det kan vi nok, for skams skyld, få istand … så kom for all del ikke og kritiser oss!)
Jeg ser du ryster på hodet og mumler i skjegget. Et skjegg det forøvrig krever mot å gå med. Jeg er slett ikke sikker på om jeg selv ville våget å gro to digre lodne baller på hver side av haken, og så ingenting rett foran. Det krever sin mann å gå sånn, Henrik. Den ros skal du også ha, du forfengelige, gamle ørn!
Det er forresten en stund siden du har vært i Skien, nå – så jeg lurer på om du ville kjent deg igjen? Hvis vi ruslet en tur gjennom byen, og hvis jeg fleipet litt og for eksempel veddet på at du ikke ville kunne finne Kverndalen en gang... «Kverndalen skal jeg finne med bind for øynene,» ville du sikkert svart. «Skal vi vedde?» kunne jeg sagt. Og jeg synes jeg kan se det måpende fjeset ditt når du forstår at denne vakre og grønne barndommens dal rett og slett ikke finnes mer, men er tettet igjen som om den bare skulle ha vært et digert og simpelt hull – og ikke noe mer.
«Dere har ødelagt min fødeby!» hører jeg deg rope, mens du for eksempel dunker hodet mot inngangen til ditt eget hotell.
«Blåser vel du i?» kunne jeg sagt (litt spydig). For du likte jo ikke Skien, Henrik? Er det ikke det vi så ofte får høre og lese? Du ville jo bort herfra så fort som mulig?
«Det ville vel du også da du var ung!» svarer du kanskje. Og det har du naturligvis helt rett i. Sånn har jo de unge det, som regel. (Ikke bare her, men alle steder.) Men som voksen kom jeg etterhvert på andre tanker. I dag har jeg ikke bare et avslappet forhold til Skien, jeg bent frem liker byen (når jeg altså ser bort fra hva man har gjort med Kverndalen). Og du nikker når jeg snakker på den måten, Henrik. «Akkurat sånn har jeg det også,» sier du for eksempel. «For det er noe rart med det stedet vi er født. Det sitter i deg. Er en del av nervesystemet ditt. Det er en del av deg enten du liker det eller ikke.»
«Og vi to liker jo Skien?» sier jeg. «Var det ikke det vi var enige om for et øyeblikk siden?»
«Finnes ikke en vakrere by i verden!» roper du, og kaster flosshatten din i været (for du følger ikke nettopp moten – og har aldri vært redd for å gå mot strømmen!).
Slik kunne vi ha gått og sludret med hverandre, Henrik. Vi kunne sett på slusene og gått langs Bakkestranda. Vi kunne snakket om fotball – og jeg er helt sikker på at når jeg fortalte deg hvordan det er gått med akkurat den sporten og all annen idrett, for den saks skyd, og at idag er det bare penger og baluba alt sammen – noe som irriterer meg, og jeg vet at jeg skulle få deg irritert også – så ville du fått lyst til å skrive et fresende samtidsdrama med handlingen lagt til Ullevål eller Odds stadion. Det vet jeg! For det er jo sånn du er – det er sånn du var – du gikk alltid rett på og tok et grepa tak i halen på din egen samtid!
Vil vi noen gang forstå det som surrer og går der inne i det rare hodet ditt? Jeg vet ikke. Men vi kan ha stor glede av å prøve. Selv om enhver tilnærming minner om den gamle historien om Elefanten og De blinde. Og siden det er bursdagen din, så la meg få lov til å fortelle deg den. For det er en historie som like gjerne kunnet handle om deg – og den er slik:
Det sies at det skal finnes en by hvor alle er blinde. En hærfører beleiret en gang denne byen. Han hadde med seg en veldig krigselefant. Ingen av de blinde hadde noen gang hørt tale om et slikt dyr, og de var nysgjerrige etter å finne ut hva slags skapning det var. Om natten sendte de ut «speidere». Stille snek de seg innpå elefanten, stilte seg i en ring omkring den og forsøkte å ta på den. Da de vendte tilbake til byen, mente hver og en av dem at han nå visste noe om dyret – fordi han hadde tatt og følt på en del av det. «Nå?» spurte deres medborgere. «Hva slags form og skikkelse har en elefant?» Den første som svarte, var han som hadde rørt ved elefantens øre. Han sa: «Det er en stor og ru skapning, bred – og av form som et digert teppe.» «Langt i fra,» sa han som hadde følt på en av føttene,» i form og skikkelse er den mer som en søyle.» Men han som hadde rørt ved elefantens snabel sa: «Dere tar feil begge to. For jeg har tatt på dyret med mine egne hender, og jeg vet med sikkerhet hva en elefant best kan sammenlignes med. Den er å ligne med en veldig skorstein – et hult rør som dingler fritt i luften, uten føtter, uten vinger – og enhver kan tenke seg hva som vil skje hvis den får lov til å fly over murene våre og blåse død og ødeleggelse omkring seg ...» Slik snakket de tre blinde. Hver og en av dem hadde rørt ved én del ... en del av mange. Men helheten greide de ikke å fange.
Sånn er det med deg også, Henrik. Derfor vil vi være like opptatt av deg om nye 175 år. Tenk på det! Og så får all verdens kremmere bare drive med sitt. Du – og dine lesere – vil nok overleve det meste. Enda en gang: Gratulerer med dagen!
Vennlig og kollegial hilsen fraTor Åge Bringsværd
*
Vi vender tilbake til dyret, og der hvor nakken (Herman Baggers gate) møter ryggen (Rektor Ørns gate) skotter vi til siden og lar øynene glede seg over byens mest originale byning: Baptistkirken.
Så går vi videre ned Baggers gate – hvor alt er forandret siden min egen barndom. Gamle hus er revet. Boligblokker er bygget. Et sted står en enslig kråke og drømmer om sandvolley-ball.
Herman Bagger – som gaten har fått navn av – var byens første «politiske redaktør». Han startet Skiensposten i 1842, som hadde et kortvarig liv. Men dessto mer hell hadde han med sitt avisprosjekt nummer to: Bratsberg Amts Correspondent, som han redigerte fra starten i 1844 og like til 1874. Bagger var kjent for å være på parti med arbeidere og bønder.
På forbenet – nærmere bestemt gatehjørnet hvor Arentz gate møter Bloms gate og Duestien (fugl i navnet!) – finner vi enda en bjørn. Denne gang er det en sykkelbjørn.
(Som en saksopplysning til småbarnforeldre synes jeg at det her passer å røpe at «Duestien Barnehage» i Karsten og Petra-bøkene faktisk har lånt navnet sitt nettopp fra denne gaten.)
Tar vi en aldri så liten avstikker – bare noen få skritt til venstre – nedover Blomsgate, finner vi et sted som prøver å kalle seg Støvsugersenteret, men hvor jeg bestandig leser navnet som Tøvsugersenteret – noe som gir en mye mer spennende mening. (La oss tøvsuge språket!) Det å fjerne bokstaver er forøvrig en interessant lek. Bare tenk på at før enhver Aha-opplevelse (her sikter jeg ikke til popgruppen) går det som regel en Ha-ha-opplevelse. Det gjelder altså bare å le bort en bokstav. Like tankevekkende er det å erstatte en bokstav med en annen. For eksempel forandrer setningen «Familien satt samlet rundt middagsbordet» fullstendig karakter hvis vi bytter ut b og setter inn en m i stedet: «Familien satt samlet rundt middagsmordet». Og slik kan vi fortsette å la tankene leke her vi står og tøvsuger utenfor et vindu i Blomsgate.
I vinduet til tøvsugerbutikken finner vi en panter. Og i et vindu like ved står det et ubestemmelig dyr av giraffslekten.
Vi går ned forbenet på den ene siden – Arentzgt – og opp igjen på den andre – Byfogd Paus gate. Også her spøker navnet Ibsen langs fortauskanten, for Christian Cornelius Paus (født 1800) var halvbror med Henriks far, Knud Ibsen. Men dette er hjorten vår lykkelig uvitende om der den står, helt stille, og med benet nesten helt bort til Skien Pleiehjem (det vi før kalte «Gamlehjemmet«).
Tilbake under maven (i Duestien): Er det mulig at man er i ferd med å utruste en hel ark? Er det derfor det er så lite dyr å se ute i dette strøket?
Fugler hører hjemme i luften og i trærne, ikke i kjellere. Denne stakkaren fant vi i Amtmann Aalls gate. Vis-à-vis et hus som har stått klar til å bli revet i årevis ( i hvert fall ti – tolv!), men som burde vært restaurert, for det er en flott tregård, men huseieren tjener antagelig mer på å rive det og bygge en moderne blokk i stedet, bare at kommunen nøler med å gi rivningstillatelse, og slik går det hele i ring. Sa jeg ti – tolv år? Kanskje det har stått slik i tyve! Og ingen tar noen avgjørelse. Alle håper at huset skal dette ned av seg selv.
