Norsk Flatfauna - 03/2004

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [Neste>>]

Ved Adjunkt Arenz gate svinger vi til venstre. Det vi ser her er nakken til dyret, ja egentlig ser vi helt opp til geviret.

Og mens vi rusler oppover Bruabakken (hvor det en sjelden gang fremdeles suser et tog forbi under oss), tenker vi på dette med adjunkter og lektorer... det var nok veldig betydningsfulle stillinger en gang for lenge siden. Men at Arenz var adjunkt, var neppe årsaken til at han fikk en gate oppkalt etter seg. Langt viktigere var det nok at han giftet seg med datteren til den rike og mektige kjøpmann Christian Paus Stockmann, eieren av «Stockmannsgården», der Henrik Ibsen ble født i 1828. Slike linker er viktige i Skien. Alt som på en eller annen måte kan knyttes til dikteren har betydning. Mener man.

I det vi krysser Kiellands gate kaster vi et nostalgisk blikk mot venstre. For ikke langt unna ligger Bergsland (korrekt uttale var i min tid: Bæsjland). Her spilte vi fotball – slik vi gjorde overalt hvor det var plass til det, naturligvis – men først og fremst forbinder jeg denne hompete grusbanen [3] med cirkus (som jeg fortsatt trassig skriver med c. Jeg vet godt at norsk rettskrivning krever s, men sirkus med s er ikke ordentlig cirkus. Etter min mening.) Hit kom de og slo opp teltene sine: Berny, Empress, Arnardo og de mindre som jeg har glemt navnet på (men hvor man for eksempel kunne se en feit, halvnaken danske slåss med en krokodilleunge i et gjennomsiktig badekar – for slike eksotiske nummer var ikke uvanlig den gangen). Ofte kom hele følget med jernbanen, de gikk av toget på Skien N – like nede i bakken der – og gikk i prosesjon opp til Bergsland. For oss unger gjaldt det å være på pletten når toget kom til stasjonen. Min fordel var at jeg bodde like i nærheten, mens gutter fra andre deler av byen vaket omkring i strøket i timesvis – med og uten sykler. For vi visste jo at cirkuset måtte komme dagen før, men når? Og kunne vi være til litt hjelp for cirkusfolkene, så fikk vi kanskje komme gratis inn … (Vi ble satt til litt av hvert, husker jeg. Selv var jeg særlig glad i å hjelpe til med elefantene.) Gratis slapp jeg for øvrig bestandig inn – uansett – kan jeg stolt melde. Å «krype under duken» var en av mine kjæreste sommerbeskjeftigelser. Jeg snek meg inn hver eneste kveld (når jeg altså ikke hadde vasket elefanter eller gjort noe annet nyttig). Med hjertet i halsen. For vaktene var av det brutale og ørefikende slaget. Men det gjorde jo bare det å krype under duken enda mer spennende.

Vi går oppover geviret, dvs. Fylkesbakken.

Der oppe venter en mann og hans svarte labrador i gresset. For nå er vi på Lagmannshøgda, og herfra kan vi se utover nesten hele Skien.

Også Aasmund Olavsson Vinje har funnet veien hit opp – her står han (avduket siden 1928) foran Fylkeshuset, og er en verdig representant for hele Telemark.

Fylkeshuset – og utsikten.

På høyre horn ligger den gamle lagmannsgården.

[3] Nå gressbane.

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [Neste>>]