Norsk Flatfauna - 03/2004
[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [Neste>>]
Vi svinger østover igjen. I Gjerpensgate holder Det offentlige til. Her finner vi Forbrukerrådet, Fylkesmannen, Tinghuset og Statens veivesen.
Rett overfor Tinghuset er det et gigantisk bruktmarked. Det er i flere etasjer. Og i kjelleren er det lopper – hver eneste dag. Det ligger mye symbolikk i denne geografiske aksen: Tinghus – bruktmarked. På den ene siden av gaten risikerer man å pådra seg bøter av unevnelig størrelse, og på den andre siden gis man anledning til å selge alt man eier, for om mulig å kunne gjøre opp for seg.
Bortsett fra loppene er det et sparsomt dyreliv i disse gatene. Kanskje kommer det av tiden på døgnet. For jeg vet med sikkerhet at Hansen ikke jager alene og at strøket myldrer av katter. Kanskje sover de middag. Derfor tar vi nå til takke med en skapning vi ikke riktig vet hva er, mulig at det er et dyr, mulig at det er noe helt annet.
Men endelig – nettopp som vi beklaget oss over mangelen på dyreliv – dukker det opp både rådyr og bjørn. Rådyrgruppen er plassert utenfor Fylkesmannen. Sikkert for å minne oss om at han/hun på mange måter er vår lokalpolitiske mor. Mens bjørnen knyttes til Statens veivesen. Antagelig som et eksempel på dyr det er sjelden å møte langs riksvegene våre.
Der Amtmand Aallsgate krysser Gjerpensgate, melder også min tante seg ut av ekspedisjonen. Hun har bange anelser om at Hansen ikke har det så greit, og kanskje er han til og med sulten (hva katter nesten bestandig er) – noe et digert reklamekilt også minner oss på.
Dette er jernbanestasjonen. En gang i tiden het den Skien N. Bokstaven sto for «Nye». For vi hadde flere stasjoner: Vi hadde Skien G («Gamle«), vi hadde Follestad, Eikornrød og Hoppestad. Men hele Breviksbanen er nedlagt. Nå har vi bare denne ene stasjonen igjen. Og hvis reformkåte stortingsrepresentanter får viljen sin, så har vi snart ikke den heller. Da blir det å ta buss til Larvik. Akkurat det siste er vi i og for seg vant til i denne byen. I hvert fall de som har levd en stund. Da jeg var liten fantes det ikke vinmonopol i Skien, ikke i Porsgrunn heller, tørste mennesker måtte helt til Vestfold for å kjøpe ildvann. Og «å dra til Larvik«, var et fast uttrykk som aldri betydde noe annet enn polferd. (Vi visste nok hva de skulle!) Folk som hadde et annet ærend over fylkesgrensen var nødt til å uttrykke seg langt mer nyansert, hvis de skulle gjøre seg noe håp om å bli trodd.
Like overfor stasjonen lå en gang Napers jorde og Napers pensjonat. I dag er alt borte. Og det er utrolig så flatt det er blitt! Da jeg var liten var det et virkelig stort jorde her – ca. en halv meter over gatenivå. Der gresset det kuer. Av og til var det hester også. Og det var hesjer som man kunne leke gjemsel i … Dyrene hørte hjemme i stallen og fjøset bak Napers pensjonat. Og på pensjonatet drakk vi brus og puttet penger på jukeboksen. Her hørte jeg Elvis for første gang. Folk fra bygdene pleide gjerne å bo på Naper når de var på bybesøk. Det var et rimelig sted, og beliggenheten like ved jernbanestasjonen var heller ikke å forakte.
Vi følger Rektor Ørns gate langs ryggen i retning sentrum. En gang – og kanskje fremdeles? – var dette Skiens fineste gate, en grønn og frodig poppel-allé, rett som en linjal. Gaten er oppkalt etter rektor Knud Ramshart Ørn – som ironisk nok er mest kjent på grunn av sine to «geni-elever«: (historikeren) P.A. Munch og (juristen) Anton Martin Schweigaard, som begge står på sokkel utenfor Universitetet i Oslo sentrum.
Og hva er vel mer naturlig i en gate med et slikt vingenavn (Ørn) enn at vi finner en fuglekasse?
Ja, det er egentlig ganske mange fugler i denne gaten …
Ikke å undres over at en liten puddel er ivrig.
