Norsk Flatfauna - 03/2004

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [Neste>>]

Vandringen

Jeg er, naturlig nok, født der hvor buken treffer låret – Amtmand Aalls gate 47 – og dette er ikke en gang løgn (som danskene sier). Jeg bodde i nr. 47 til jeg var 18 år. Så dro jeg til Oslo, og der ble jeg altfor lenge.

Da jeg var liten, var huset gult. Mamma og pappa og jeg bodde i annen etasje. Mormor og morfar og tante Else (og av og til mormors søster) bodde i første. Vi hadde hverken bad eller vaskemaskin eller kjøleskap eller støvsuger eller TV. Men vi hadde en bøttedo hvor det var plass til to stykker ved siden av hverandre. Og vi hadde et stort, mørkt vedskjul som bare for noen år siden hadde vært stall, og fremdeles luktet hest. Og vi hadde jordkjeller hvor det pilte mus og hvor jeg ikke torde hente syltetøy eller poteter alene. Og vi hadde en liten bakgård med vannstamp og tørkesnor, med syriner, ripsbusker og rabarbra, et digert bjerketre og en høy vedstabel – og mange kaninbur.

Her står jeg – oldebarn av en vognmann – og gir hesten min mat. Og selv om hverken hesten (den havnet i Oslo til slutt, den også) eller jeg selv ser ut slik idag, så er dette – under forutsetning av at man aksepterer historisk og arkeologisk kartozoologi som likeverdige forskningsområder – i høyeste grad et relevant bilde. For en gang sto vi her. Gyngehesten og jeg. Akurat her. [1] Like under hjortens buk …

Vandringen rundt Skiensdyret begynner på hjørnet av Amtmand Aaals gate og Ivar Aasens gate. Vi står rett utenfor gangdøra til Aallsgate 47 og ser nedover gaten mot kirken i det fjerne. At amtmann (dvs. fylkesmann) Hans Jørgen Christian Aall har fått en gate oppkalt etter seg, er ikke så rart. På 1800-tallet var han den som kanskje hadde hovedæren for at det ble jernbane fra Drammen til Skien, og han var en ivrig forkjemper for kanalanlegget i Skiensvassdraget. Merkeligere er det nok at Ivar Aasen fikk en gate på disse kanter. Riktig nok vet vi at han avla byen et besøk en fem-seks ganger, men akkurat her på Nylende og Banejordet (som strøket heter) var det neppe mye å hente for ham. Selv om Skiens-dialekten er spennende nok. Brei og frodig, med tykke l'er og forskjellig flertallsendelse på hannkjønnsord og hunkjønnsord (jenter og guttær). Merkelig nok synes mange i byen at dialekten ikke er fin nok – i visse kretser kalles den «gatespråk» – og da noen for et par år siden foreslo slagordet Vi kosær vårs i Grenland, ble det ramaskrik – ingen, absolutt ingen, ville ha et klistremerke med den slags språklig sludder på bilene sine.

Uansett: Vi svinger rundt hjørnet og opp Ivar Aasens gate. Jeg har følge med en tante (Else) og hennes katt (som heter Hansen).

Hansen er en katt min tante har sammen med en hyggelig nabokone. De er blitt enige om å ha ham felles. Slik får Hansen to hjem – og mer mat enn katter flest.

Her er et bilde av Hansen like før avmarsj. Avslappet. Rolig. Lader opp til kartozoologisk vandring.

Grunnen til at jeg velger å ta med to – 2 – bilder av Hansen såpass tidlig, er at vi dessverre kom til å skille lag etter bare knapt femti meter, og skulle vi i det hele tatt fått vist ham frem, måtte det altså skje nå. Sånn kan det gå. For hva venter oss de nevnte meter oppe i Ivar Aasens gate? Rambo, venter oss. Rambo og Svein. Begge er fredelige. Den ene av dem (Svein) pleier til og med å måke snø for tanten min hver eneste vinter. Men Hansen tar ingen sjanser. Han melder seg straks ut av den kartozoologiske vandringsgruppen. Så fra nå av er vi bare to.

Der hvor Ivar Aasens gate møter Bloms gate, Seljordsgate, Heddalsveien og Repslagergata (litt av et hjørne!) finnes også inngangen til min barndoms og ungdoms drømmested: Ballklubbens bane! (Også kalt «Banejordet».)

I dag er hele anlegget forfallent og Skiens Ballklubb spiller ikke en gang i 7. divisjon. Men en gang i tiden var dette et sted hvor det var fotball- og håndballkamper hver eneste dag (den gang ble jo også håndball utelukkende spilt utendørs, så utrolig det enn kan høres ut for dagens unge). [2]

I dette klubbhuset er det nok ikke mange som skifter til grønne og hvite drakter lenger. Men det er ofte fest her! Og det er jo alltids noe …

Vi følger Heddalsveien opp til Mælagata.

Mæla gård er omtalt siden tidlig 1200-tall. Her har mange mektige menn holdt til. Den nesten tredve meter lange hovedbygningen er i to etasjer og har hele ni vindusakser. Gården har vært et adelsgods fra middelalderen. Og i dag? I dag er den tilholdssted for et auksjonsfirma …

[1] Det var også her i Aallsgate 47 at jeg ble smittet av kronisk reisefeber og oppdaget gleden ved å studere kart. Faren min jobbet nemlig på brygga. Han hadde et slags kontor i et stort, vindskjevt lagerskur, hvor det blåste rett inn gjennom sprekker i veggen. Det hendte at jeg gikk med mat til ham, lapskaus i et lite blikkspann, hvis han måtte jobbe overtid.
     Han så båter komme og gå.
     Og han drømte om å reise.
     Ofte viste han meg fotografier fra de to STORE reisene sine. En sykkeltur til Göteborg. Og en fottur til Gaustatoppen som han og moren min tok like før de giftet seg. Når han begynte å legge ut, fikk han disse to turene til å virke som fantastiske ekspedisjoner til fjerne himmelstrøk. Og jeg ville ikke blitt det minste forundret over å høre at han hadde møtt løver i Bohuslän eller kannibaler på Rjukan.
     Det var også han som fortalte meg om Roald Amundsen og Fridtjof Nansen. Noe som gjorde at jeg tidlig bestemte meg for å bli oppdagelsesreisende. Jeg ville oppsøke det ukjente, gå der hvor ingen før hadde satt sin fot, krysse de hav ingen før hadde krysset, finne glemte daler og hemmelighetsfulle øyer.
     For å si det kort: Jeg ville se Göteborg og Gaustatoppen før jeg døde.

[2] Den gang – på førti-, femti- og seksti-tallet – var det ørten klubber – ikke som nå, nesten ingen. Det var Odd og Storm og Herkules og Grane og Skidar og Fossum og Gjerpen og Klosterskogen og Gimsøy og – ja, og Skiens Ballklubb... Og det var ørten løkker eller små plasser hvor unger kunne leke og sparke fotball. Jeg var barn like etter krigen, og da var det ikke så helt enkelt å få tak i fotballer. Så jeg husker vi ofte brukte avispapir som vi laget en ball av og bandt sammen med hyssing. Det kunne gå så det flagret! For fotballer var kjempedyre, hvis en ikke kjente noen som hadde vært på sukkertur til Sverige... Og den som eide en fotball kunne ofte bestemme urimelig mye. For eksempel om noe var corner eller ikke.
     I dag er som nevnt Skiens Ballklubb nesten usynlig, men den gang – i min barndom og ungdom – var laget neimen ikke til å kimse av. Det var den gang folk ble kalt Plomma og Skiva, eller Bulle og Smatten. Alle hadde vanlig jobb ved siden av. Fotball var noe de drev med på fritiden, for moro skyld. Og felles for dem alle var at de var unggutter og familiefedre som bodde like i nærheten – i strøket rundt banen. Så var det noe rart vi gikk og heiet på dem? Vi kjente jo alle sammen. Det var den gang all voksne gikk med hatt og en av naboene mine satt i en ordentlig billettluke og det kostet penger å komme inn – hvis du ikke var så heldig å få lov til å bære veska for en av spillerne. Det var høyt plankegjerde rundt banen, og det var bare de som hadde sykkel å stå på som greide å løfte nesen over. Hvis man da ikke fant seg en sprekk eller et kvisthull, slik eldre folk gjerne gjorde. Jeg vet om enkelte som hadde faste kvisthull, og Gud nåde den som stilte seg der! utenfor var det alltid fullt av folk. Men det var like fullt innenfor. Og etter kampen sto vi på hjørnet hos Anders (kolonialhandleren – ja, for det het ikke nærmat den gangen, det het kolonialhandel) eller satt på trappa til Bakern (for hver bydel hadde naturligvis sitt eget bakeri) og diskuterte kampen, spillerne og den harde kjerne av hjemmepublikum ... Jeg bodde sytti meter fra fotballbanen på Banejordet i Skien, og jeg trengte bare å åpne vinduet eller lene meg ut for å se om det var noe som foregikk. Og det var det som regel. Fotball eller håndball. Om hverandre. Hver bidige kveld. Så det var vanskelig å holde seg hjemme ... I Skiensdistriktet var det som sagt tolv-tretten slike klubber. Alle var rene lokallag. Og ingen drømte om å skifte klubb. Selv om Odd fisket og fisket alt de orket. Odd var ikke som andre klubber. I Odd var de rike. Det ble skumlet og hvisket om hvordan gode spillere fra mindre rike klubber ble fristet med både det ene og det andre. I mine kretser – Banejordet, Nylende og Duestien – ble det sett på som en skam om man ga etter for slikt. Og et svik mot kamerater. Mye er hendt siden den gang. I dag er det ingen som hører hjemme noe sted. Spillerne er blitt nomader og leiesoldater. De er ansatt. De gjør en jobb, som det heter. Klubben betyr ingenting. Rykker et lag ned, piler de beste spillerne til alle kanter, slik rotter forlater et synkende skip. Alle kjemper for seg selv, og går «naturligvis» dit hvor de tjener mest ... Alvorlig talt: hvor mange Bergensgutter spiller i Brann? Eller ta Odd, da ... hvor mange som spiller på Odd er gutter som er vokst opp her i Skien? (Ikke vet jeg) Nei. Idag er utstyret blitt bedre, teknikken bedre, kondisjonen bedre – men morroa er blitt borte. Og den gamle «navlestrengen» mellom publikum og spillere er revet over. Ingen lokalpatriot kjenner lenger tantene og onklene til dem som løper omkring der ute i det grønne. Dessuten er alt på ramme alvor.Og det kan bli sørgelig anstrengende og kjedelig i lengden. Det er for lite tull og tøys i dagens fotball. Jeg husker en B-kamp på gamle Banejordet: Det er angrep mot Ballklubbens mål. En ball kommer fra høyre og inn i fem-meterfeltet. Plutselig bråsnur en av forsvarerne våre seg og tar ballen på direkten. Sender den i eget mål av full kraft. Et praktskudd. Helt oppe i vinkelen. Jeg kan ennå se ansiktet hans skifte som et trafikklys mellom mørk fortvilelse og yr glede. «Jeg kunne ikke la være,» roper han. «Jeg fikk den på lissa. Jeg måtte!» Og ingen kjefter. Alle forstår at fristelser av og til kan bli for store. Tvert imot. Han gratuleres. Som om det ikke var selvmål i det hele tatt. Og det mest poetiske: Han tar imot gratulasjonene – med et lykkelig smil! For det var virkelig et drømmemål ... Slik hadde vi det i Skiens Ballklubb. En gang for lenge siden. Da ballen var skikkelig rund. Jeg er glad for at jeg fikk lov til å gå gradene fra smågutt til A-lag i akkurat den klubben.

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [Neste>>]