Norsk Flatfauna - 01/2004
[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [Neste>>]
Rygg, nakke, panne og snute – J.M. Johansens vei
J.M. Johansens vei er selve ryggraden i Stamsund. Den strekker seg helt fra Hurtigrutekaia til Myklevika og forbi. Alle bedrifter som er noe i Stamsund har adresse til J.M. Johansens vei. Ikke minst J.M. Johansen AS. Det er slutt på de tider da tsaren - gamle J.M. Johansen himself – bestemte over det meste som skjedde i Stamsund, men minnet om ham lever videre, i alle fall på gateskiltene.
I det vi svinger inn i J.M. Johansens vei kommer vi over en nokså overflødig oppfordring til Laika om å bli liggende:
At man tiltaler henne som «partner» er ikke nok til å dekke over den nokså kommanderende tonen.
Nedenfor dressurkurset støter vi på den kommende kartozoologen, Stig André Olsen, som er betryggende beskyttet av Bamse - verdens sterkeste bjørn.
Selv om det ikke er alminnelig kjent, er det et faktum at kamskjell åpner og lukker seg med lyset, omtrent som mange blomster. Øverst på ryggen til Stamshunden ligger det et skjell som lukker seg kl. 2300:
Inne i kamskjellet finner vi også muligheter for en liten rastepause. Og den trengs etter snart to timers vandring. Selv om det bare gjenstår en nokså liten del av vår kon-tur, slår ekspedisjonen seg løs med is, brus og pølser.
I enkelte jordbruksdistrikter er det vanlig å henge opp rester av døde fugler som fugleskremsler. Subtilt er det ikke, men det virker. I Stamsund har man hengt opp biter av sjiraffskinn for å redusere sjiraffplagen.
Så vidt vi kan se har dette vært 100 % effektivt.
Vi runder hjørnet til Vaglesvingen, og nå befinner vi oss igjen i ytre Stamsund.
Vi har måttet vrake hypotesen om at metallsylinderen fra begynnelsen av turen kanskje en gang var fylt av rom, men her finner vi både rom og cola:
En rask liten opptreden av Ole Brumm, til ære for generalsekretær Bringsværd ...
... og så er vi tilbake til utgangspunktet hos Teater NOR.
Vi blir stående stille en stund og tenke over hva vi har funnet i dag. En liten hund som reiste lenger enn noen hund hadde gjort før henne - ja lenger enn noen i det hele tatt hadde gjort: opp over atmosfæren og rundt jorda mer enn 2000 ganger, før hun til slutt havnet her i Stamsund. Man skulle kanskje tenke seg at jordas første romfarer skulle finnne sin plass blant stjernebildene - blant helter og monstre, store og små bjørner, drager og fabeldyr. I stedet har hun altså funnet seg et hjem i et lite bygdekart fra Vestvågøy - et kart som kommunen ikke lenger ser seg tjent med å utgi. Men for en liten hund som startet som gatebikkje i Moskva, virker det på en forunderlig måte veldig riktig.
Det finnes en minnetavle på instituttet for luftfart og romfartsmedisin utenfor Moskva. Nede i et hjørne av tavlen finnes et lite bilde av Laika. Men vi som kjenner henne, vi vet hvor vi skal gå for å minnes en modig liten hund som fløy opp til himmelen. Og ned igjen.
Alle vignettene i denne rapporten er tegnet av Preben Faye-Schjøll. Se hele illustrasjonen her:
