Norsk Flatfauna - 01/2004

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [Neste>>]

Sputnik
Nei, vi tenker ikke på Knut T. Storbukås fra Drangedal, men på det sovjetiske satelittprogrammet som satte igang romkappløpet mellom USA og daværende Sovjetunionen, og derver markerte starten på romalderen. 4. oktober 1957 sendes Sputnik I opp fra rombasen Bajkonur i Sentralasia. For første gang har mennesker lykkes i å plassere en gjenstand i fritt fall – i bane – rundt jorda.

Et drøyt tiår senere setter Neil Armstrong føttene på månen, men i mellomtiden har det skjedd en hel del:
     Om man slår opp i historiebøkene, får man vite at den første jordboer i verdensrommet – den første kosmonaut – var Jurij Gagarin i 1961. Dette er imidlertid ikke helt sant. Allerede nesten fire år tidligere, bare én måned etter Sputnik I, sendes Sputnik II opp. Og ombord i Sputnik II finnes en liten, storøyd og forundret passasjer: Laika.

Laika startet sitt liv som løshund på gatene i Moskva – en liten blandingshund med mye Husky, visstnok. Hennes virkelige navn var Kudryavka, som betyr noe sånt som «Krølleliten», men folkene i romforskninsprogrammet ga henne kjælenavnet Laika – «bjeffer'n» ville vi vel sagt på norsk.

Før utskytningen ble Laika spent fast i et spesiallaget seletøy inne i den knøttlille kabinen i Sputnik II. Elektroder ble festet overalt på kroppen hennes, slik at bakkepersonalet kunne overvåke hjerteslag, pust og andre livsfunksjoner, og beholderne med mat og vann for turen ble fylt opp.

I et par dager kunne de høre bjeffene og hjerteslagene til Laika der hun kretset et par hundre kilometer over jordoverflaten - så mistet de radioforbindelsen, og det var det siste noen hørte til Laika. I et snaut halvår fortsatte Sputnik II å kretse rundt jorda før den kom ned i atmosfæren igjen og, vel, datt ned.

Alle har gått ut fra at Sputnik II, og dermed også Laika, brant opp i møtet med jordatmosfæren. Derfor har ingen heller lett etter rester av satelitten, enn si av Laika – og naturlig nok har ingen funnet noe.
     Men vet vi egentlig hva som skjedde med Laika? Var det noen som så at hun brant opp? Alt vi har sett av beviser er et - det må vi ha lov til å si - nokså tvilsomt bilde av røykstripen som påstås å være sporet etter Sputnik II som brenner seg nedover mot bakken. Vi har sett mer overbevisende UFO-bilder som har blitt ledd ut som falsknerier.

Sett at Laika ikke brant opp i atmosfæren en sommerdag i 1958, men at hun i stedet landet her – i Stamsund. Sett at den rustne metallsylinderen vi fant nede i Halsan, rett og slett er restene av den indre kapselen i Sputnik II, og at det er Laika som ligger her – at det er hun som er stamshunden!
     De sovjetiske veterinærene måtte sikkert utføre adskillige inngrep på henne for å gjøre henne i stand til å overleve rakettferden, og det er vel ikke så utenkelig at en tracheostomi måtte til – kanskje for å få plass til en oksygenslange. Hva vet vi?
     Og øreproblemene: Alle som har vært ombord i et fly, vet hvor ubehagelig det kan være for ørene når trykket forandrer seg ved landing og letting. Tenk hvordan det må være når man flyr helt opp ovenfor atmosfæren.
     Og ikke å forglemme antennen oppe på hodet: Ikke rart at de trengte kraftig utstyr for å kommunisere helt fra verdensrommet. Og dette var som sagt i 1957 - året før den integrerte kretsen ble oppfunnet, som gjorde det mulig å produsere stadig mindre utgaver av elektronisk utstyr. I våre dager er vi vant til at datamaskiner, telefoner, digitale kameraer og alle slags dipedutter får plass i en skjortelomme, men slik var det ikke på den tiden. Klart at antennene ble store!

Slått av ærefrykt over hva vi har funnet, vandrer vi stille videre langs Ringveien. Én ting nager oss. Selv om Laika skulle ha landet her i 1958. Hvordan kan det ha seg at hun har blitt liggende bortimot uforandret i alle årene siden? Men det er som om Laika er med oss nå, og svaret dukker umiddelbart fram: Like før Ringveien krummer seg tilbake til J.M. Johansens vei, finner vi dette skiltet:

Laika sitter bokstavlig talt i myra! At myrer beskytter og bevarer tør være godt kjent fra talløse arkeologiske myrfunn. Det ser ut til at Laika har fått både et verdig og et trygt siste hvilested her i Stamsund.

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [Neste>>]