Norsk Flatfauna - 01/2004

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [Neste>>]

Forlabben og magen: Halsbakkan og Ringveien

I Halsbakkan befinner vi oss inne i boligfeltet i indre Stamsund. Det er her hovedtyngden av bygdas omkring 1500 innbyggere bor. Bebyggelsen i indre Stamsund er jevnt over nyere enn i ytre, og områdene her har blitt bygd ut ettersom det ble for liten plasss ute i gamle eller egentlige Stamsund, som noen vil like å kalle det. Det er ytre Stamsund som har hurtigrutekaia, banken, teatrene, konditoriet, hotellet, puben og det gamle rådhuset, som nå huser deler av den kommunale kulturskolen, så man kan forstå at de som bor her, mener at dette er det egentlige Stamsund. Men postkontoret (som nå er et lite hjørne i Joker-butikken), bensinstasjonen, legekontoret, bilverkstedet, skolen og alpinbakken for å nevne noe ligger her inne i indre Stamsund, så helt uten poeng er ikke denne delen av bygda heller.

Her nede i villastrøket – ja for det nytter ikke å nekte: dette kan være Lofoten så mye det vil; kjerneområdet for rorbuer og fiskevær; men sletta her nede i indre Stamsund er et villastrøk; rent arkitektonisk kunne det vært hvor som helst i Norge. Men utsikten til tinderekka som begynner med Kattberget, og fortsetter med Mannfallet, Steinstind og videre og videre – eller ut over havet, bortetter Lofotveggen med Vågakallen og over Vestfjorden mot Steigen – den ser du ikke overalt. Men i alle fall: her nede i villastrøket begynner vi å ane stamshundens økologi – dens samspill med andre arter. Og dette samspillet viser seg å være usedvanlig rikt.

En oransje hageflamingo samler varme i det bleke solskinnet.

Noen hager bortenfor finner vi denne underlige skapningen:

Verken generalsekretariatet eller noen av de andre ekspedisjonsdeltakerne kan foreta noen sikker artsbestemmelse av denne. Men da den gresser sammen med den mer vanlige stokkehesten (nær slektning av kjepphesten) …

… er det flere som spekulerer i om dette kan være en stokkefole som akkurat har fått sitt første gevir. Det vil i så fall være første gang en vidjetakket stokkefole er observert så langt nord.

En påskesvane svømmer stille blant gresstråene:

Og i et lite hagebasseng (som tydeligvis har dype vannårer) ligger en neddykket hval og puster:

Vi skjærer langsmed hundens forlabb ned fra Halsbakkan til Ringveien. Av navnet skulle man tro at Ringveien gikk i ring, men det gjør den ikke. Bare nesten. Riktignok begynner og slutter den i J.M. Johansens vei, men J.M. Johansens vei er lang, og selv med den beste vilje kan ikke Ringveien sees som noe mer enn en halvsirkel. En crescent ville den ha blitt kalt hvis den lå i England – en halvmåne. Eller kanskje The Crescent – selve Halvmånen – siden det ikke er mange av dem i Stamsund. «Crescent» er forøvrig the samme ordet som det franske «croissant», det halvmåneformede butterdeigs-bakverket man gjerne spiser til frokost på de kanter.*

Vi runder det nederste hjørnet i Ringveien og begir oss derved inn på det ene «hornet» av croissanten. I et lite kratt noen meter fra veien stikker en viltvoksende parabolantenne opp som et gigantisk øre på stilk, taust lyttende etter signaler fra verdensrommet.

Plutselig slår det oss: De medisinske inngrepene, radiomerkingen, øreproblemene, den mystiske metallsylinderen - denne hunden har vært på den lengste reise noen hund noensinne har foretatt.

*Croissanten sies å stamme fra krigen mellom Østerrike og Tyrkia i på 1680-tallet. Wien var beleiret av tyrkiske tropper fra juli til september i 1683. Tyrkerne kontrollerte all trafikk ut og inn av byen, men de klarte ikke å trenge gjennom forsvarsverkene. I stedet for å starte et direkte angrep bestemte tyrkerne seg for å grave tunneller inn under byen i ly av nattemørket. Dette ville østerrikerne helt sikker ikke merke før det var for sent, tenkte de. Men tyrkerne hadde glemt å regne med bakerne. Gode bakere står opp lenge før grålysningen og baker sine brød og kaker mens det ennå er mørkt og stille ute og folk flest fortsatt sover sin dypeste søvn – slik at alle som ikke er bakere skal kunne få rykende ferske og varme brød og kaker. Og bakerne var ikke trettere enn at de hørte de mistenkelige skrapelydene fra tyrkernes gravearbeider. Som de gode samfunnsborgere de var, fikk de varslet myndighetene som i sin tur klarte å avverge det tyrkiske snikangrepet, og med god hjelp fra forsterkninger fra blant annet Bayern, Saxen og Polen under ledelse av kong Johan III av Polen ble byen til slutt befridd, og de tyrkiske troppene beseiret.
     Som takk for innsatsen fikk bakerlauget lov til å finne opp en spesiell minnekake - og de lage altså croissanten som skulle minne om månesigden i det tyrkiske flagget. Man kunne kanskje tenke seg at en mer passende påskjønnelse kunne være at noen for en gangs skyld - la oss si i en ukes tid - stod opp tidlig og bakte brød til bakerne slik at de kunne sove lenge og kanskje få nybakt brød til frokost på sengen for eksempel. Men slik gikk det altså ikke.

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [Neste>>]