Norsk Flatfauna - 01/2004
[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [Neste>>]
Haken og halsen – Halsan
Veien som utgjør undersiden av kjeven, haken og halsen heter betegnende nok Halsan. Det var dette med navneskikkene...
Halsan svinger seg bratt og nesten gruslagt oppover i lia. Høyt og enda brattere oppe til venstre troner Kattberget. Man kunne kanskje ventet at stamshunden ville ligget mer urolig og angrepsklar med en katt så nært plassert – bokstavlig talt rett for nesen på hunden. Men når vi ser størrelsen på denne katta, så skjønner vi at hunden holder seg i ro.
Innunder halsgropen til Stamshunden finner vi denne gåtefulle metallsylinderen:
Uten tvil er dette en beholder av en eller annen art, og øyensynlig har den ligget her lenge - sannsynligvis like lenge som veien Halsan har gått akkurat her, hvilket naturligvis vil si at sylinderen må være nøyaktig like gammel som stamshunden selv. Åpenbart ingen tilfeldighet.
Generalsekretariatet og publikumspanelet begynner prøvende å formulere de første arbeidshypoteser omkring hundens natur og tilblivelse. Plasseringen av beholderen kan kanskje være et spor: like under haken på hunden. Kanskje Stamshunden på et tidspunkt har jobbet som lavinehund og at den fortsatt bærer lille tønnen med rom medbrakt for innvortes opptining av utgravde skredofre. Rett nok er beholderen noe i største laget, men så er det da heller ikke Stamshunden verken valp eller skjødehund. Men - det er tidlig på dagen ennå, og mer informasjon må samles inn før vi kan begynne å trekke konklusjoner.
Over den første kneika i Halsan passerer vi samtidig generalsekretær Sundts og anførerhund Dinas faste bopeler – uten at de av den grunn er samboere.
Tulipaner. Strengt tatt har de ingen kartozoologisk interesse, men de stod så fint.
Følget forsetter oppetter Halsan, inn i den neste kneika som utgjør stamshundens strupehode. Her finner vi det første tegn på at det er en mørkere og mer dramatisk historie som ligger under stamshundens tilstedeværelse:
Rett inn i stamshundens strupehode er det skåret et dypt snitt. Tracheostomi fastlår ekspedisjonslegen Jon Heger kompetent. Hundens pusterør er åpnet, et inngrep som ofte foretas ved sykdommer som strupekreft, der strupen forsnevres slik at pasienten ikke kan puste normalt.
Generalsekretær Pihl forestår en fysisk undersøkelse, og kan melde om at vevet inne ved luftrøret synes helt friskt.
Fra tracheostomi-åpningen. Generalsekretærer Bringsværd og Sundt med kamera. Feltillustratør Faye-Schjøll nærmest Sundt.
Vi aner uro. Har et operativt inngrep blitt utført på hunden uten at det har foreligget medisinske grunner? Tankene går til den tyske okkupasjonsmaktens massive tilstedeværelse i Stamsund under (foreløpig) siste verdenskrig. I kjelleren på huset rett nedenfor fortelles det at nazistene hadde forhørsrom. Vi vet også hva slags medisinske eksperimenter som ble utført på mennesker andre steder. Har stamshunden vært utsatt for noe lignende? Kan en lokal Veterinær Mengele ha utført sine mørke kunster her for noe over seksti år siden?
Med disse dystre spørsmål spøkende i bakhodet fortsetter følget oppover Halsan i håpet om at lystigere funn vil åpenbare seg der oppe.
Den kartozoologisk interesserte allmenhet. Pressen til venstre.
Fra toppen av Halsan går det stier opp til små utkikkspunkter på hver side av veien. Begge belønner sine vandrere med spektakulære utsikter over Stamsund.
Flertallet i sekretariatet skaffer seg et overblikk.
Stien til høyre beveger seg innover i hundens hode. Puristiske krefter i forskningsgruppen framholder at dette området strengt tatt ikke ligger langs hundens kon-tur og derfor faller utenfor forskningsområdet – pragmatikerne på sin side anfører at området klart ligger innenfor hundens avgrensning, og dessuten kan det være morsomt å se hva som finnes der oppe. Med disse slående argumentene vinner de pragmatiske kreftene frem. Endelig skal vi få vite hvordan det ser ut inne i hodet til en stamshund. Tenker vi.
Men ikke alt er vel i hundhodet. Omtrent der øregangen må begynne, finner vi klare tegn til betennelse:
Det ligger betydelige mengder puss utenfor øregangen, og vi må bare anta at det ikke er stort bedre innenfor. Stamshundens helse har nok sett bedre dager.
Men så er det vi ser det som skal sette oss på det sanne sporet til stamshundens natur - selv om det ennå er en stund til vi skal fatte hele sammenhengen:
Midt oppå hundehodet er det festet en gigantisk antenne. Som et forvokst fossilert følehorn strekker den seg meter etter meter etter meter mot stjernene. Ved foten av antennen er det plassert en signalrød koblingsboks med skråtak, stor som et lite hus. Hva slags usynlige signaler er det som sendes og mottas her og kanskje kodes, fortolkes og lagres i tause kalde elektronhjerner inne under skråtaket? Er hunden radiomerket? Hvis dette er en radiomerking, må det være noen som vil holde øye med en på seriøst lang avstand.
Kanskje resten av kon-turen vil bringe flere spor, tenker vi, og begir oss ned fra hodet; ned den bratte stien med stentrapp på baksiden av Halsan - ned til den flate veien som paradoksalt nok heter «Halsbakkan».
En viss kartozoologisk glede finner vi i at Halsbakkan også utgjør halsbåndet til hunden. Vi er enkle sånn.
På vei ned finner vi spor etter en langveisfarende gjest: Pandaen Pepe.
