Kartozoologi n. Studiet av dyr hvis omriss fremtrer paradigmatisk i gatebildet i bykart, særlig med hensyn til fysiske tegn på dyrenes tilstedeværelse i det korresponderende terreng.
Om kartozoologi Kartozoologiens venner Nyheter Dyreliv Hummer og kanari


Fra Tor Åge Bringsværd: Samtaler med svart hund, Gyldendal 2003:

Jeg har alltid vært glad i kart. Lenge før jeg begynte i første klasse, hendte det ofte at jeg tok med meg tante Elses gamle skoleatlas på sengen. Det var fra før krigen, så grensene gikk litt annerledes – og mange land fantes ikke lenger, eller hadde fått nye navn. Men det gjorde ingenting. Jeg reiste verden rundt på liksom. Ikke på tommeltotten, men ved hjelp av pekefingeren … lot den vandre over fjell og røde streker. Senere i livet hadde jeg en periode hvor jeg tapetserte et helt toalett med kart fra forskjellige øyer jeg hadde besøkt. Så kart har alltid osv. Derfor var det bare naturlig at jeg før eller siden måtte finne på å skrive noe slikt som Den store fisken i Reykjavik. [1] (Jeg kaller den "noe slikt", for "novelle" er kanskje å ta for hardt i.) Den kom helt av seg selv. Om bord i flyet på vei til Island – midt under Den store torskekrigen mellom islendinger og engelskmenn (1974). Da jeg publiserte den i Gateavisa (som på 70-tallet var et naturlig sted å trykke ting), oppfordret jeg samtidig blekkas lesere til å lete på sine egne kart (gjerne over hjemstedet) etter andre dyr, fugler og fisker. Jeg foreslo at vi sammen burde lage en stor samling med "visuelle beskrivelser" av Norges hemmelige dyreliv. Eller hvorfor ikke en europeisk antologi, hvor vi kunne vise frem katten i Roma, peke på sjiraffen i London og berette om den trebente elefanten i Malmö? Omtrent slik ordla jeg meg. Men tydeligvis for døve ører. Ikke en eneste fjott sendte meg noe som kunne minne om et bidrag. [2] Og det ble ikke til at jeg lekte alene heller … Men gir jeg opp av den grunn? Langt ifra. Nå – nesten 30 år senere – gjentar jeg oppfordringen. Like optimistisk som den gang. For er det helt sikkert at det ikke finnes noen som vil leke med meg?

Den store fisken i Reykjavik

Reykjavik er verdens nordligste hovedstad. Det var her den første islending bosatte seg. Hans navn var Ingólfur Arnarson og året var 874 – hvis vi skal tro sagaen og turistbrosjyrene.
     I sin utrettelige iver etter å poetisere verden og de nære omgivelser dro Ludolf mandag 18. mars 1974 til Island for i all beskjedenhet å gi sitt bidrag til jubileet.

Prolog im Himmel
Nå sitter han i flyet
Boeing 727
Icelandaír Flugfelag Islands H.F.
LL 509

– og leter på et kart over Reykjavik, følger gatene med den butte enden av en tusjpenn. Ennå vet han ikke hva han leter etter. Men alle byer har et hemmelig mønster. Alle kart er fiksér-bilder som skjuler ukjente dyr og skikkelser. I Oslo har han nettopp funnet en gås og en puddel og noe som en gang kan bli en drage. Hva vil Ludolf finne i Reykjavik?


     Bomullsteppet krøller seg under vingene. Skyene vokser til fjell. Vatnajøkull rekker tunger til havet – morener som her oppe fra minner om våt hundepels.
     Ludolf ser igjen på kartet over Reykjavik. Leser gatenavnene høyt. Plutselig vet han hva han vil finne …

     Si meg hvilket kart du bruker og jeg skal
     
(tirsdag 19. mars 1974)

Ludolf bor på Hotel Saga. Værelse 611. I hotellbrosjyren (som gjesten får samtidig med nøkkelen) er FISKEN usedvanlig tydelig. Til tross for døgnprisen (1750 islandske kroner) har derfor Ludolf en viss godhet for dette hotellet.

Men FISKEN er ikke alltid like lett å få øye på.
     I SAS Portrait Reykjavik (4 th ed.) er den nesten blitt helt borte.

     Er det gjort med vilje? Hvem kan ha interesse av å fjerne FISKEN? Tar SAS parti i torskekrigen? Er brosjyren kanskje trykt i England? Ludolf ser etter. Nei. Nederst på siste side og med små bokstaver står det: Litho in Denmark. Interprint A/S. En klar dansk provokasjon! Med andre ord.

Og et tredje kart bringer (nesten) Ludolf ut av likevekt. Hva skal han tro? Forvirret stirrer han ned på det blå-gule turistbrosjyrekartet hvor fem mannequiner fra Álafoss (thingholtsstræti 2) selger “woollen fashion-wear” på forsiden. På dette kartet er FISKEN klar og tydelig, men den er uten øye!

Har noen blindet FISKEN? Stukket øyet ut på den? Eller har den bare lukket det? Sover den? Hvilket kart forteller sannheten? Og et politisk spørsmål: Hvem har interesse av at FISKEN ikke kan se? (Ludolf aner svaret og gyser…)

Goddag, fisk
    
(onsdag 20. mars 1974)
     Ludolf har bestemt seg for å gå gradvis frem. I dag vil han nøye seg med å betrakte den på avstand, tale lavt til den, la den få snuse på hånden, kanskje klappe den forsiktig … Men FISKEN forhekser ham, kaster en magisk forvirring over ham og lar ham miste stedsansen. Slik har det seg at mens Ludolf tror han ennå er på vei til FISKEN, så er han i virkeligheten allerede inne i den! Uten å vite det har han sittet og spist en omelett like bak ryggfinnen. Det er først når han kommer ut på fortauet at han blir klar over forholdet.

Den lille kafeteriaen (BRAUDBÆR) ligger på hjørnet av Tysgata og Thórsgata. Nå står Ludolf på Odins torg og føler seg snytt og overrumplet. Han ville gjerne ha valgt et flott og farverikt utgangspunkt. Men FISKEN kom ham altså i forkjøpet. “Jeg velger selv når og hvor jeg vil ha gjester. ”Og hva faen har du imot Odins torg?”
     Ludolf trekker på skuldrene. Heldigvis har han film i apparatet. 20 bilder, svart/hvitt. Han tar frem en notisbok. “For at jeg skal huske hvor bildene er tatt,” sier han unnskyldende. I notisboken skriver han: ‘Det er surt. Gammelt papir, blåst til uleselige filler, hvirvler i små dragsug rundt føttene mine, og gatestøvet gjør notisboken svart.’
     Langsomt – og i sterk motvind – begynner han på den lange marsjen rundt FISKEN.

Spredte inntrykk

(1) Fra snuten

Ludolf ser først (til venstre) bortover Njálsgata og deretter (til høyre) oppover Frakkastigur. Vinden blir stadig sterkere. Ludolf fryser på fingrene. Det er vanskelig å skrive.

Hva har FISKEN å snuse på? Rett foran nesen ligger en kolonialbutikk (Njálsgata 26) med vinduet stablet fullt av amerikansk hermetikk og oppvaskmidler. Det står skrevet noe på veggen. En kodet melding, et hemmelig budskap? Fra FISKEN eller til FISKEN? Hvem har skrevet det … venn eller fiende?
     Ludolf snur seg mot FISKEN igjen – og kvekker til. Mens han sto med ryggen til, har en bil parkert to meter bak ham, lydløst og med det ene forhjulet truende på fortauet. Er fører av rød folkevogn R 12895 medlem av FISKENS hemmelige brorskap? Virket det mistenkelig at Ludolf fotograferte budskapet på veggen? Bilen er tom. Men Ludolf vet nå at han holdes under oppsikt. Det er krig. Reykjavik kryr av engelske spioner. Det er bare naturlig at FISKEN vil beskytte seg mot fremmede.

Men hvor er øyet? Ludolf tar noen skritt inn i Karastigur. Kan dette være øyet? Eller er det den lille parkeringsplassen på hjørnet, med plass til fem biler? Ludolf ser igjen på kartet og oppdager til sin skrekk at han står inne i munnen på FISKEN! Nok en gang har den overlistet ham! Og FISKEN har sterke kjever. Hvert øyeblikk kan de to husrekkene klappe sammen rundt ham. Ludolf strekker hendene frem, viser at han kommer uten agn og våpen. Han puster lettet når han igjen står ute i Frakkastigur.

(2) Fra haken
     
Haken (og fortauskanten) er buet. Plutselig slår kirkeklokkene kvart på tre. Lyden overrasker ham. Et øyeblikk er det som om han er i London og hører Big Ben. Kan han også merke en svak irritasjon hos FISKEN?
     Her oppe på haken ligger det en merkelig restaurant. Slik ser skiltene ut fra hake-siden:

Men på baksiden oppdager han kinesiske skrifttegn på vinduet …

(3) Fra buken
     
På vei nedover maven (og på hjørnet av Nönnugata) fotograferer Ludolf en søppelbil. Antagelig er det Vennene som er kommet for å hente avføringen. Regelmessig avføring er av største viktighet i stress- og kamp-situasjoner.

Det er kaldt. Og vinden øker. Ludolf går inn i bakeriet (se bildet) og kjøper to wienerbrød. Dels fordi han alltid er interessert i å studere andre lands bakerier, men mest for å varme seg. En mørkhåret, spedlemmet pike med musefletter (hvit kittel over rosa jumper med lange ermer) pakker inn wienerbrødene i tynt, grått papir før hun legger dem i en pose (også den av papir). En blomstret rullegardin stenger utsikten mot lagerrommet (?) innenfor.

(4) Fra halen
     
Fingrene er blåfrosne. Det blir stadig kaldere – jo nærmere han kommer halen. Ludolf er fristet til å gi opp. Hvorfor er det så kaldt? Hvorfor blåser det slik nettopp her?
     Svaret er like sjokkerende som enkelt:

Den britiske ambassade ligger her! (Laufásvegur 49) ENGLAND HAR BITT SEG FAST I FISKENS HALE!!
     (Sic! Sic! Sic! Sic! Sic! Sic! Sic! Sic! Sic! Sic!)

Men så kan vel heller ikke folkehæren være langt borte? Hvor er Vennene? Hvor er FISKENS hemmelige brorskap? Ludolf stopper og ser seg omkring, myser …

Like i nærheten (Ludolf røper ikke adressen) ligger dette huset. Med en gårdsplass full av merkelige stener og benformasjoner (?). Er det en base for arbeidet med å trygge fiskerigrensen og befri FISKEN fra engelsk innflytelse?

(5) Fra ryggen
     
Ved Odinsgt. (overgangen mellom halen og ryggen) ligger Husmædrafélag Reykjavíkur. Kvinnene er med i kampen! Også islandske husmødre vil beskytte FISKEN. Husmorlaget er bygningen til høyre. I det fjerne ser vi universitetet. På trygg avstand fra begivenhetenes sentrum. Hva betyr de to jeepene? En opptrapping?

På hjørnet av Odinsgt. og Skolevördur tok Ludolf dette bildet. De to kom bort til Ludolf og spurte om et eller annet. Da han svarte på norsk, bare trakk de på skuldrene. De er vant til at Norge ikke gir rare støtten i fiskerispørsmål.

Men hvor er øyet? Det skal ligge her i nærheten, men også denne gang er han ute av stand til å finne det … Her et sted skulle det ha vært.

(6) Plutselig står han i øyet!
Han husker ikke hvordan det gikk til, men plutselig er han ved øyet. Forhekselsen er brutt! FISKEN gir ham stedsansen tilbake! Den ene øyekroken åpner seg, og han vandrer inn. Han er helt rolig. Han vet at FISKEN har akseptert ham. Når han først står her, skjønner han ikke hvorfor han ikke fant frem tidligere.

Øyet er en lekeplass for barn, med en smal fotgjengersti langs gjerdet.

En av Ludolfs venninner fotografert på kanten av pupillen.

En av Ludolfs venner fotografert midt i øyet.

I den ene øyekroken står to sandkasser: en rød og en blå.

To sammenhengende dumpehusker og et vanlig huskestativ. En blå benk.

I bakgrunen står en mann og klipper FISKENS øyenbryn.

Det hviler en naturlig ro over stedet.
     En gutt går forbi og spiller munnspill.
     En dame henter inn sin hund.
     
Ludolf sitter på den blå benken og lar inntrykkene strømme fritt innover seg. Han vet han er fremme. Han er akseptert som venn og forbundsfelle.

EPILOG
og gode forslag til islandske venner:

a) La FISKEN bli Reykjaviks symbol.
b) Fotografer FISKEN fra luften.
c) Foreta en grundig oppmåling. Hvor stor er FISKEN?
d) Arranger sykkelritt: FISKEN rundt.
e) Lag smykker med bilde av FISKEN.
f) Spør en fiske-ekspert hva slags fisk det er.
g) Hvor gammel er FISKEN? Hvordan så den ut før? Sammenlign med gamle bykart.
h) Skriv en sang om FISKEN.
i) Intervju folk som bor på FISKEN.
j) La poeter og fotografer skildre FISKEN gjennom et helt år.
k) La islandske skolebarn ta hverandre i hendene og danne en sammenhengende kjede rundt hele FISKEN.
l) Lag en jubileumsutstilling, for eksempel i Nordens Hus.
m) Start en aksjon for å få FISKEN fredet.
n) Finn på minst ti nye ting.

*


“Venninnen på kanten av pupillen …” sier Sheba nysgjerrig. “Er det noen vi kjenner?”
“Ingrid Sahlin-Sveberg,” svarer jeg. “På syttitallet laget vi mer enn hundre radioprogram [3] sammen. Og reiste Norden rundt på jakt etter spøkelseshus, blafrende gardiner og uforklarlige hendelser. Denne gang var vi på Island for å intervjue spiritister og folk med varme hender … I et forsamlingslokale i utkanten av Reykjavik, fullt av levende lys og mange UFO-bilder (!), møtte vi for eksempel Bjørnstjerne Bjørnson. Han snakket for anledningen bare islandsk …”
     “Hadde han glemt å snakke norsk?”
“I himmelen kan man visst glemme litt av hvert. Men ved hjelp av tolk fikk vi da ført en slags samtale.”
“Sa han noe spesielt?”
“Han sa det var hyggelig å møte en yngre kollega – og han håpet det gode forholdet mellom Island og Norge ville fortsette.”
“Kult!” sier Sheba og logrer. “Skal vi snart kaste litt med tomflaskene våre igjen?”


1. De som av en eller annen grunn har bladd i den utgaven av mine samlede fortellinger (SF) som ble utgitt på Gyldendal i 1999, vil huske at jeg i etterordet gjør et stort og hysterisk nummer av at denne teksten (dvs alle fotografier og originale kartfragmenter) plutselig forsvant for meg, og at jeg forgjeves (og i pyjamas) klatret opp og ned av diverse containere for om mulig å komme på sporet av den tapte fisk. Men tilfeldighetene er våre venner! Like plutselig som den forsvant, like uventet dukket den opp igjen. En vårdag 2002 bare lå den og sprellet på skrivebordet igjen. Spør meg ikke hvor den har vært disse tre siste årene. [Tilbake]

2. Senere (rundt 84?) lot jeg en anarkist-avis i Bergen trykke samme oppslag – og med samme oppfordring. Men heller ikke fra vestkysten kom det så mye som et pip. [Tilbake]

3. Vår mest “vellykkede” serie var uten tvil Mot Midnatt. (I Valby utenfor København møtte vi for eksempel Karen Harms, som mente å stå i daglig kontakt med den for lengst avdøde Frederick Chopin. Han dikterte henne sine posthume komposisjoner, hevdet hun. Ca. 30 var det blitt. Og damen hadde holdt flere konserter … Enda mer kuriøst var det å besøke Friedrick Jürgenson i Skåne. Jürgenson mente at man i suset mellom radiostasjonene på kortbølgen kunne få mikrofonkontakt med de døde. Han hadde utallige lydbånd som “beviste” påstanden. Og Jürgenson var ingen hvem som helst heller. Han hadde bl.a. intervjuet paven for Sverige Radio – og laget en stor reportasjeserie fra utgravningene i Pompeii ... Slike mennesker som Harms og Jürgenson traff vi mange av – bare man ser seg rundt, så bent frem vrimler det av dem. (En av de ansatte på Glasmagasinet i Oslo mente for eksempel at han kunne finne vann ved hjelp av en kleshenger, og han trengte ikke å være på stedet engang – et kart eller en raskt håndtegnet skisse var alt han behøvde.) [Tilbake]