Kartozoologi n. Studiet av dyr hvis omriss fremtrer paradigmatisk i gatebildet i bykart, særlig med hensyn til fysiske tegn på dyrenes tilstedeværelse i det korresponderende terreng.
Om kartozoologi Kartozoologiens venner Nyheter Dyreliv Hummer og kanari

[Praktiske opplysninger] [Statutter] [Kartozoologiens røtter]


Kartozoologiens røtter
av Dr. Eilert Sundt,
Generalsekretær, Norsk Kartozoologisk Forening

cartozoology n. The science or practice of discovering and studying animals outlined paradigmatically by street layouts as they appear on maps, especially with reference to physical evidence of the animals’ presence in the corresponding terrain. cartozoologist n. [From French carte ‘map, card’ + modern Latin zoologia (as ZOO-, -LOGY)] [1]

Kartozoologien i Norge, som i verden forøvrig, er en ung vitenskap. I kartozoologiske kretser er det vanlig å regne Tor Åge Bringsværds innflytelsesrike artikkel «Den store fisken i Reykjavik», [2] som det første egentlige kartozoologiske verk. Begrepet ‘kartozoologi’ er av enda nyere dato. Det første registrerte eksempel på trykk er i Bringsværds bok London [3] fra 2003. Norsk Kartozoologisk Forenings arkiver viser ordet brukt i privat korrespondanse i februar 2003. Det er altså ikke bare en ung, men nærmest en nyfødt vitenskap vi har med å gjøre. Likevel finner vi at det allerede ikke bare er utviklet en kartozoologisk metode, men at de kartozoologiske tekster viser elementer av selvrefleksjon og metodekritikk. Det kan imidlertid ikke ennå kan sies å være vokst fram noen tydelig definert meta-kartozoologi, noe denne artikkelen er ment å være en første kime til.

Selv om kartozoologien er en nykommer på den akademiske arena, har den naturligvis ikke sprunget formfullendt frem fra intet. Gigni de nihilo hihil, in nihilum nil posse reverti. [4] Slik Afrodite steg opp fra havets skum, har kartozoologien blitt formet av ideer og tankestrømmer som har virvlet gjennom den felles menneskelige bevissthet fra den tidligste historiske tid.
     Et grunnleggende trekk i den menneskelige psyke er søken etter mening og forståelse i tillegg til ren kunnskap. Vi ønsker ikke bare å vite hva som finnes – hvordan verden er, men også hvorfor den er slik. Dette ønsket følges naturlig av en dyptgripende antakelse om at tilværelsens mening og betydning er innskrevet i verden, i form av mer eller mindre skjulte budskap som lar seg lese og forstå av den som har eller tilegner seg den nødvendige kunnskap og ferdighet. Denne menneskelige iboende trangen til å finne skjulte budskap og figurer er en viktig ingrediens i det tankegods hvorfra kartozoologien har kunnet springe frem.
     I verdens kulturhistorie finner vi flere tilfeller av oppdagelse og undersøkelse av fremtredende dyreformer som har så mye til felles med kartozoologien i sin moderne form at de med rette må kunne omtales som proto-kartozoologi. Et klart eksempel er kartleggingen av stjernebilder. En av de tidligste kildene vi kjenner er Ptolemaios’ verk Almagest, som lister opp 48 stjernebilder, hvorav 12 tilhører dyrekretsen (Zodiac). Disse 12 er overtatt praktisk talt uendret fra babylonerne, mens resten i hovedsak har navn fra gresk mytologi, felles for dem alle er at de i stor grad fortsatt benyttes. Innen astrologien, som i alle fall i enkelte sammenhenger gjør krav på å betraktes som en vitenskap, benyttes disse dyrefigurene i sammenheng med solens og planetenes relative posisjon til å analysere og forutse menneskers personlighetstrekk og personlige historie. Uten å ta stilling til astrologiens meritter synes det tydelig at studiene av stjernebildene ikke har vist seg spesielt fruktbart i kartozoologisk sammenheng. Et kritisk blikk på et relativ typisk eksempel, stjernebildet Svanen (Cygnus) sammen med et fotografi av en faktisk svane skulle illustrere dette klart:

     

Det første som slår en, er i hvor overraskende liten grad stjernebildet faktisk korresponderer med det dyr det foregir å skulle representere. Så lite sammenfall er det at de astronomiske dyrene gir inntrykk av å være projisert på stjernehimmelen snarere enn å være avlest fra den. Det er klart at studiene av det være seg av dyrenes anatomiske detaljer så vel som deres vekselvirking med sine omgivelser blir umulig. Ei heller gis det noe rom for den andre likeverdige halvdelen av kartozoologisk forskning: undersøkelsen av dyrenes omgivelser i det faktiske terrenget. Noen fullt utviklet kartozoologi har altså ikke kunne utvikles i en direkte tradisjon fra den ptolomeiske Almagest, og astrologien selv i sin moderne form kan fortsatt ikke klassifiseres som noe mer enn en proto-kartozoologi.

Det vil føre for langt å kartlegge i detalj alle historiske tråder fra de forskjellige proto-kartozoologiske tilløp og frem til dagens vitenskap – et slikt prosjekt vil måtte reserveres til et fremtidig bokver. I denne lille artikkelene skal vi heller hoppe direkte til noen nærere beslektede eksempler fra vår litterære samtid.
     I det at kartozoologien henter sitt forskningsmateriale utelukkende fra kulturlandskap gjør at den står med minst ett ben solid plantet i humaniora. Det er derfor ikke overraskende,at vi finner nyere tilløp til proto-kartozoologi [5] i litteraturen. Det kanskje mest slående eskemplet finner vi i Paul Austers roman City of Glass fra The New York Trilogy. [6] Romanens hovedperson, som bare nevnes ved sitt etternavn, Quinn, forveksles med en privatdetektiv som bærer forfatterens eget navn, Paul Auster, og får i oppdrag å overvåke en mr. Stillman. Stillman tilbringer en stor del av sin tid med å vandre tilsynelatende formålsløst rundt i New Yorks gater. Etter lang tids overvåkning der ingenting hender av særlig interesse, bestemmer Quinn seg for å tegne opp Stillmans vandringer på et bykart. Den første dagen han gjør dette, finner han bare en abstrakt, nær kvadratisk, form; men den neste dagen fremkommer følgende figur:



Quinn synes forbigående at denne figuren minner om en fugl, kanskje en stor rovfugl, men inntrykket fortaper seg fort. [7]
     Neste dag beskriver Stillman denne figuren:



Quinn ser dette som bokstaven «E», og antar at figuren fra dagen før skulle være bokstaven «W». Etterhvert ser det ut til at Stillman er i ferd med å skrive «THE TOWER OF BABEL» – Babels tårn. Auster ender altså i en slags kartotypografi; og det enda figur 1 som skrifttype betraktet mildest talt er uklar. Det kartozoologiske anslaget følges ikke opp.

Et annet eksempel finnes i Jan Kjærstads «leseserie» Speil fra 1982. [8] Bokens jeg-person, David Dal, fatter en vårdag i Paris interesse for en for ham fremmed kvinne og følger etter henne ned i Paris’ undergrunnsbanesystem, metro-en. Kvinnen forstår etterhvert at hun blir fulgt og leder David Dal med seg på en lang, tilsynelatende planløs rundreise på den parisiske metro. Senere spør hun David om han har tegnet metroruten:

«Et hjerte?» sa jeg.
«Eller et eple,» foreslo hun leende. «Hvorfor skulle det være et hjerte?»
«Nei, hvorfor skulle det det,» skyndte jeg meg å si, tok en bit av ferskenen.
[…] [9]

Hos Kjærstad gis det altså anslag enten til en kartoanatomi eller en kartobotanikk, men igjen utvikles ikke ideen videre.

Hos begge forfatterne ser vi altså at selv om alle de idémessige elementer som er nødvendige for å forme idéen om en kartozoologi, har vært klart og utrrykkelig tilgjengelige, så tar ikke forfatterne det nødvendige siste skrittet. Vi kan bare spekulere at tiden ennå ikke har vært moden.

Likevel illustrerer begge disse litterære eksemplene viktige sider ved det kartozoologiske forskningsarbeide: Råmaterialet, de kartografiske avbildninger av bylandskapet, lar seg sjelden fravriste klare, entydige bilder. Det kartozoologiske arbeidet er ofte møysommelig: En opptegning gir seg bare unntaksvis ved første forsøk. Utallige utkast kan ligge bak selv de enkleste observasjoner. Parallellt med denne konturopptegningen skjer selve artsbestemmelsen i en hermeneutisk vekselvirkning. Oppdagelsen av et gjenkjennelig gevir eller en karakteristisk øreform i én ende av et dyr kan føre til at de nedre ekstremiteter i den andre enden må finne nye gateløp, og små poter kan raskt forvandles til store hover eller klover.

Men vi står altså i igjen med spørsmålet «Hvorfor akkurat nå?». Hva skyldes det at kartozoologien har sprunget ut i sin nåværende form akkurat på dette historiske tidspunkt?
     Vi må ydmykt konkludere at enn så lenge har vi ikke noe klart svar på dette. Sannsynligvis dreier det seg om heldige tilfeldigheter og historiske sammenfall. Til en viss grad har historien – også idéenes – sin egen dynamikk og utvikling, og den ene idéen leder til den neste i en trinnnvis dans fra sinn til sinn. Som i de fleste vitenskapsgrener og forskningsområder må vi som kartozoologer låne Sir Isaac Newton’s ord: «Vi står på kjempers skuldre».


Oslo, november 2003

  1. The Concise Oxford Dictionary of Current English Oxford:Clarendon Press 2008
  2. Publisert første gang i Gateavisa 1975; I bokform første gang i Nazar 1: Timeglass (1975), en science fiction-antologi redigert av Bing & Bringsværd.
  3. Bringsværd, Tor Åge London Oslo:Spartacus 2003
  4. «Intet kommer av intet, og intet kan vende tilbake til intet» sitert fra Kant, Immanuel Kritikk av den Rene Fornuft
  5. proto- fordi de kartozoologiske anslagene ikke er gjenkjent og beskrevet som sådan.
  6. Auster, Paul The New York Trilogy London:Faber and Faber 1987
  7. Kartozoologer har ment at dette mer sannsynlig er en sommerfugl, men da det har vist seg vanskelig å rekonstruere nøyaktig hvilke gater som inngår (Auster gir få nøyaktige holdepunkter ut over at den horisontale «broen» mellom de to vingene ligger på 83. gate) er det hittil ikke nådd noen konsensus.
        Se Hartford, C Excursions in Fictional Cartozoology Oxford: Blackwell 2011 for en utførlig diskusjon omkring artsbestemmelsen av den austerske figur.
  8. Kjærstad, Jan Speil Oslo: Aschehoug 1982
  9. Op. cit. s. 222