NKF - Oslos Dyreliv - 01/2006

[<<Forrige] [1] [2] [3] [Neste>>]

Resten av kjeppen, og hodet!

Vrinsk, sa det fra venstre.

En forgylt hesteflokk travet langs Søndregate, i skråningen ned mot Akerselva, der de stoppet for å drikke. Ved første øyekast kan det være vanskelig å se forskjell på forgylte hester og ekte gullhester, men du merker det straks de forsøker å svømme. Ekte gullhester synker som stein [51] og kommer ikke opp igjen med egen hjelp. Forgylte hester derimot svømmer nærmest som fisk. På varme sommerdager kan du se dem bade, sprute og kose seg ved Sognsvann, Hvervenbukta eller Katten, eller de hopper gjennom vannspredere i Ullevål hageby. Det hender at de blir litt ivrige når de sparker badeball, så unngå for all del å komme mellom dem. Selv om de bare er forgylte, kan de likevel gi deg en real trøkk [52].

Og nå: fiskerinytt

Fisken er tilbake i Akerselva! Både laks og ørret er det mulig å fange i den nederste delen av elva. I alle fall kom jeg over denne vesle krabaten sprellende ved fortauskanten like i nærheten av Nybrua. Den var ganske tydelig under minstemålet, så jeg slapp den uti igjen. Dessuten ga jeg den en liten advarsel med på veien. Hold deg unna alt med kroker, sa jeg, og så kan jeg bare håpe at fisken har lært til en annen gang.

Den andre pingvinen:

Antagelig trenger denne pingvinen en god psykolog, for den lider tydeligvis av en slags personlighetsspalting [53]. Først og fremst hevder den seg hjemmehørende i Norge, og ikke Antarktis der alle andre pingviner befinner seg. Han kan ikke skylde på å ha flydd vill, heller. Dernest er jotun-navnet betegnelsen på æsenes uforsonlige motstandere. Turser eller rimturser er andre navn på jotnene, skapninger som skal ha vært kjempesvære [54], stygge [55] og klumpete [56].
Nei, jeg er redd jeg ikke kan hjelpe denne pingvinen. Her må det fagfolk til.

Den siste lopen

På hjørnet av Thorvald Meyers gate og Sofienberggata sprang denne lopen over veien i et elegant byks, nærmest et svev og ble borte. Antagelig forsvant den gjennom Sofienbergparken og videre oppover mot Ola Narr. Lopene har blitt svært sjeldne i Oslo, og dette er faktisk den eneste gangen jeg har sett en på nært hold. Lopene holder seg i skjul på dagtid, og kommer frem først etter solnedgang og mørket kan skjule dem.

Lopene har mange naturlige motstandere [57], men mange av disse vet rett og slett ikke hvorfor de misliker lopene. Jeg tror det bare er et tidsspørsmål før lopene er helt utryddet i Oslo. Kanskje løvene har skylden?

Brillebjørn på vidvanke

Ikke nok med at vi har pingviner på villstrå, men jaggu traff jeg en brillebjørn også. Hvordan i all verdens land og rike har den kommet seg hit helt fra Andesfjellene i Venezuela? Den kan umulig ha svømt? Har den kanskje reist som blindpassasjer i et skip lastet med bananer eller kaffe?

En hund etter aviser

Akersgata er full av avisender [58] , mens Thorvald Meyers gate frekventeres av godt dresserte avishunder. Det er, strengt tatt, ingen grunn til at de trendy, urbane, røde kyrne skal gå ut av leilighetene sine hvis de kan sende hunden. Dagbladet, kaffe latte [59] og en croissant er en oppgave som er lett overkommelig for en god avishund. Hvis du var imponert over Lassie, skal du se hva en god avishund kan klare! Stikk innom Løkka en lørdag formiddag, så vil du se hva jeg mener.
Jeg sier ikke mer.

Reker og reker fru Blom

I Trondheimsveien dukket en rekeflokk opp fra intet, og tatt i betraktning at det finner om lag 2000 rekearter, var det litt vanskelig å gjenkjenne dem med det første. Dessuten var de kokt og pillet. Brutalt, vil jeg karakterisere det som. Umenneskelig. Er det noen som i det hele tatt tenker på rekenes følelser? At det kanskje ikke er spesielt morsomt å bli slengt i en kjele med kokende vann, for deretter å bli flådd?

En hilsen fra Ole Brum

Da jeg svingte inn Dælenenggata igjen, vinket Ole Brum til meg fra et vindu i annen etasje. Det virket som om han ville meg noe, så jeg gikk bort til ham, og heldigvis sto vinduet åpent slik at jeg kunne høre ham. Ole Brum spurte om jeg kunne gjøre noe for å få slutt på den tullete bruken av “Ja takk, begge deler”-sitatet som blir lagt ham til del. “Jeg har aldri sagt det på den måten,” sa han. Med en tydelig trang til å presisere. “Jeg ble spurt,” fortsatt han, “om jeg ville ha melk eller honning. Og da svarte jeg: Ja takk, begge deler, men det er ikke så farlig med melken! Skjønner du? Det er ikke så farlig med melken! Jeg ville ikke ha begge deler, jeg ville bare ha honning. Er det så galt det, da?”
“Neida,” sa jeg. “Det er ikke så galt. Jeg skal love å gjøre hva jeg kan.” Kanskje står det i en kartozoologs makt. Det er forsøket verd.

[<<Forrige] [1] [2] [3] [Neste>>]


[51] Egentlig synker de enda fortere enn stein, ettersom atomtallet til gull er 79.

[52] 16.

[53] Vel, egentlig lider den vel av pingvinlighetsspalting?

[54] Og det kan vi ikke akkurat si at pingvinen er.

[55] Og det kan vi heller ikke si at pingvinen er.

[56] Og det kan vi i hvert fall ikke si at pingvinen er.

[57] Såkalte “anti-loper”.

[58] Selv om noen av dem riktignok har blitt med på flyttelasset ned til Postgirobygget, og andre holder til i strøket rundt Hammersborg torg.

[59] Alternativt cappucino med ekstra kanel.