NKF - Oslos Dyreliv - 01/2006
[<<Forrige] [1] [2] [3] [Neste>>]
Brukket kjepphest
Equus Fustis Fragmentatis
Funn- og rapportansvarlig: Roger Pihl
Første observasjon: 16. mars 2004
Ekspedisjon: 19. august 2004
Det er neppe en tilfeldighet at Oslo skjuler en kjepphest. Sannheten er jo at en rekke av de kjepphestene som har blitt ridd i hovedstaden, ikke har vært av barn i gaten eller på fortauet, på pinner hvis ene ende har endt i et hestehode. Nei, det er like ofte at byens politikere har ridd kjepphestene [1] sine på det flotte marmorgulvet i Bystyresalen. Det er heller neppe en tilfeldighet at denne kjepphesten er brukket. Sannheten er jo at mange av de kjepphestene som har blitt ridd på det flotte marmorgulvet, har brukket som et resultat av hestehandelen partiene imellom, eller som et resultat av at man har ridd kjepphesten for langt. Det kan være fristende å anta at flere av kjepphestinnehaverne har befunnet seg i hestehodetåken [2], men vi skal la det forbigås i stillhet akkurat i dag. Det må forøvrig være litt av et syn når medlemmene av Bystyret rir hver sin kjepphest omkring på marmorgulvet. Da kan det sikkert gå ganske hardt for seg, og det er slett ikke sikkert at alle hestene komme like helskinnet ut av det.
Den brukne kjepphestens kontur følger ruten [3]: Dælenenggata, Sannergata, Markveien, Møllergata, Kongens gate, Myntgata, Kirkegata, Torggata, Thorvald Meyers gate, Helgesens gate, Trondheimsveien til Dælenenggata. Selve hodet utgjøres av Dælenenggata, Sannergata, Markveien, Torggata, Thorvald Meyers gate, Helgesens gate, Trondheimsveien og Dælenenggata.
Hodet (og litt av kjeppen)
Ekspedisjonen begynte i Dælenenggata, hvis navn knapt nok kan uttales hvis du ikke er født og oppvokst på østkanten av byen. Dæælenggata er korrekt uttale [4]. Med trykk på dææ. Her hvor kiosken Knask lå i mange år og tilbød forbipasserende sjeler ulike fristelser i løsvekt. Innehaveren var en pent kledd, distingvert og høflig mann fra Frogner, og det eneste negative man kunne si om ham, var at han ikke klarte å uttale Dælenenggata. Samme hvor mye han prøvet. For å si det med dikteren: “Øst er øst, vest er vest, og aldri skal de to møtes.”
Et hestehode foran
Foran på hestehodet, på mulen nærmest, fant jeg en hest. Ganske naturlig og ikke overraskende skulle en tro, men kartozoolgoske erfaringer viser at å finne dyret i dyret [5], slett ikke alltid er så enkelt. Desto gledeligere å gå rett på det i begynnelsen av ekspedisjonen, så kunne jeg slappe mer av underveis. Senke skuldrene og glemme prestasjonsangsten.
Hesten vrinsket til meg, akkurat somom den ønsket lykke til med ekspedisjonen. Jeg vrinsket forsiktig tilbake, slik at bare hesten skulle høre det.
Påskekyllingen fra Tyrol
På hodet til kjepphesten satt en påskekylling med tyrolerhatt. Det var jo nettopp en tyrolerhatt man skulle kjøpt, og kanskje har kyllingen blitt inspirert av Anita Hegerlands sang? Kanskje likte hesten at det satt en kylling og jodlet kyllingjodler på hodet dens? Kanskje sang den flere av sangene til Anita Hegerland? Kanskje pleide den å holde konsert for hesten? Eller bare synge den i søvn, ettersom den holdt til i en dyne- og putebutikk? Uten at det egentlig har noe med saken å gjøre [6], kan det være nyttig å være oppmerksom på at handlingen i operetten “Sommer i Tyrol” egentlig foregår i Salzkammergut. Kanskje hattene også er herfra? At det skal hete Salzkammerguthatt og ikke Tyrolerhatt?
Jeg kjente øynene begynte å glippe litt og øyelokkene bli tyngre, så jeg gikk videre.
Gatebukken Bruse
Har du hørt om de tre gatebukkene som skulle til Rodeløkka for å gjøre seg fete? Har du? Vel, det er mer enn jeg har. Jeg traff riktignok på denne ene gatebukken, men jeg skal naturligvis ikke underslå muligheten av at det fantes flere av dem. (De ga i tilfelle ikke mye lyd fra seg. Ikke så mye som et brek). Særlig hvis vi skal tro budskapet som var malt på siden av bukken [7]. I India maler man visstnok salgsutløsende reklamebudskap [8] på siden av elefanter, en praksis som altså er videreført på Rodeløkka, om enn i noe mindre og statisk skala.
Sjelden fugl på Rodeløkka
Snakk om flaks! For i følge den romerske historiker Cornelius Tacitus er perioden mellom hver gang fuglen Føniks brenner opp seg selv og stiger opp av asken så lang som 1461 år, og nå har det akkurat skjedd. For denne fuglen kom til verden i 2001 [9], det første året i det nye årtusen, og neste gang forvandlingen skjer blir i år 3462. Hvem vet hva fuglen vil oppstå som når den tid kommer? På 540-tallet (altså ved den forrige oppstandelsen) ble Føniks tolket som et symbol på Kristi død og oppstandelse, mens den før det igjen [10], ble identifisert med den egyptiske guden Osiris, sønn av Geb (Jorden) og drept av sin onde bror Seth [11] og senere et symbol for den døde konge. Og for skikkelig lenge siden var den et symbol på morgensolen i gresk mytologi. Men i 2001 gjenoppsto fuglen som en Toyota Hi Ace [12] på grønne skilter! Jeg spør igjen: Hvem vet hva fuglen vil oppstå som når året 3462 kommer? En digital brødrister? Et gravert håndkle?
Den første sjiraffen
Sjiraffer er ikke vanlige i Oslo. I mer konservative strøk av byen kan du støte på enkelte giraffer, men disse er en utrydningstruet art. Det er en helt vanlig oppfatning at sjiraffen har så lang hals for å kunne nå opp til trekronene, og spise de bladene andre dyr ikke når opp til. Denne oppfatningen bygger på en misforståelse. Sjiraffen har nemlig også svært lange ben, slik at hensikten med den lange halsen, er å kunne nå ned til bakken! Hvis sjiraffene ikke hadde nådd ned til bakken, ville de for eksempel ikke kunne drikke vann [13]. Og da kan vi jo bare gjette oss til hvordan det ville gått med dem. De ville tørstet i hjel, ikke sant?
De lange bena er også nøvendige, for med kortere ben ville sjiraffene ikke nådd ned til bakken, og blitt ofre for vær og vind. Drevet av sted som flekkete, hjelpeløse værballonger. Og hadde bena vært for lange, ville dyrene stått fast i bakken. I det hele tatt, sjiraffene har hatt flaks som har fått akkurat passe lange ben.
Uskikkelig hund i Markveien.
Jeg har sett det samme ved flere kartozoologiske ekspedisjoner, for eksempel i den danske høyfjellsstorken og den skotske kulturkua, at løse hunder er et problem. Derfor praktiseres det ofte båndtvang, eller det er sogar forbudt [14] med hund. Her i Markveien kan vi se hvor galt det kan gå. Heldigvis (får vi vel si) var det ingen pitbull som forsynte seg av jentas tekstiler. Hendelsen bringer tankene på eieren. Hvem i all verdens rike vil la hunden sin holde på med å kle av småjenter? Like ved Birkelunden?En pedofil, gammel gris [15]? Kanskje han er på pub-til-pubrunde, og tester de duggfriske tilbudene hos Rehmans, Naboens, Barboca, Tamara, Birken eller Noahs Ark og har fullstendig mistet kontroll på bikkja?
Fugl på tre bokstaver
Hvis du liker å løse kryssord, støter du jevnlig på “fugl på tre bokstaver.” Svaret kan være and, ara, are, due, emu, gam, gås, kea, lom, moa, poe, røy, tir, våk eller ørn. Det finnes enda mindre fugler, på én eller to [16] bokstaver, men de er sjeldnere. Trebokstavers er vanligere. Dette er en ara, og den er mye lettere å komme på i et kryssord enn fugler på atten [17] eller nitten [18] bokstaver. (Uten at det har noe som helst med saken å gjøre, kan jeg opplyse at forkortelsen TBF betyr trebokstavers forkortelse).
Siamesisk katt
Jeg ser ikke bort fra at jeg sovnet en og annen gang i løpet av skoletiden, og således aldri fikk helt grepet på det med siamesisk. Siamesiske katter lever enkeltvis, mens siamesiske tvillinger [19] ikke gjør det. Siamesiske katter snakker en slags siam (eller thai), og holder seg sjelden til ordinært kattespråk, der mjau stort sett dekker det meste. Det skal dog sies at de fleste siamesere jeg har truffet, har uten unntak vært sure og grinete vesener, som har krøpet inn under bokhyllen, og frest og klort etter alt som nærmet seg. Takke meg til norske skogkatter. De skjønner jeg i det miste hva sier. Denne siameseren ser litt forskremt ut, men det var bare fordi den hadde en tiger ved siden av seg. Enhver som har stått ved siden av en tiger, vet at det er lett å føle seg litt forskremt akkurat da.
Den første tigeren
Plutselig sto den foran meg, ekspedisjonens første tiger, på samme måte som den ikke hadde stått foran oss tidligere. Kanskje naturlig at de finnes, i det som (feilaktig, men det kommer jeg tilbake til) har blitt kalt “tigerstaden”. Høyst sannsynlig var dette den sjeldne snøtigeren, ettersom den vanligvis gule eller gulbrune pelsen her er nærmest hvit. Den minner nesten om en sebra i kattekostyme. Snøtigeren (Panthera tigris scandiaca) lever av mindre dyr, og jakter som regel i skumringen. Det er ikke kjent at den har angrepet mennesker, men jeg vil likevel ikke anbefale at du går bort og klapper den. Det er en første gang for alt.
Urbant norsk rødt fe
Norsk rødt fe er en fremavlet rase, hvor grunnlaget ble lagt i de harde 30-årene. Rasen er basert på hedemarksfeet, men ble etterhvert slått sammen med de gode, gamle norske storferasene som østlandsk rødkolle, sør- og vestlandsfe, dølefe, telemarksfe, rødt trønderfe, sidet trønderfe og nordlandsfe samt målselvfe.I det hele tatt har det en stamtavle de fleste av oss kunne være misunnelig på.
I dag er utviklingen kommet enda lenger, feet har tatt steget inn i byene og fått seg små, trendy leiligheter på Grünerløkka. Ved lunsjtider kommer de gjerne (langsomt) ruslende ut for å kjøpe ferske rundstykker, drikke kaffe latte og lese Magasinet i Dagbladet. Selv om akkurat denne kolla ikke har det, bruker de vanligvis solbriller. Uansett vær. Og de har for lengst begynt å kjøre bil; små Toyota Yariser skal det være. Mø, mø er byttet ut med tut, tut. Se, der kommer det en ku i tunnellen …
Øgle, pøgle, kaffeøgle!
Slike basilisker (for eksempel) kan se temmelig skumle ut, men det er bare for å skremme eventuelle fiender. “Angrep er det beste forsvar” var antagelig tanken bak å gi dette dyret dette utseendet. Har du stått overfor en slik skapning, vet du at den stort sett ikke gjør annet [20] enn å stirre tilbake. Derfor er de enkle å erte [21] også. “Øgle, pøgle, kaffeøgle” kan du for eksempel kalle dem, uten at de blir sure eller grinete av den grunn. Jeg mener, så grinete som de ser ut, vil litt fra eller til neppe synes likevel.
Skippy the bush kangaroo
Skippy satte preg på en hel generasjon nordmenn, der den hoppet og spratt rundt i reservatet sitt, fanget tyver, stoppet biler og hentet hjelp. Som en australsk utgave av Lassie. Selv om TV-serien tok slutt i 1969 er det fortsatt horder som kan teksten (og melodien) utenat ennå: “Skippy, Skippy! Skippy the bush kangaroo! Skippy, Skippy! Skippy, our friend ever true [22].” 91 episoder rullet over fjernsynsskjermene, i svart/hvitt. Episodene har senere blitt vist i farger, takket være at produsenten tok opp alt på 16mm fargefilm. At fargefjernsyn gjorde sitt inntog omtrent fem år etter at Skippy (de brukte forøvrig tre kenguruer under innspillingen) hoppet sitt siste hopp [23], hadde følgelig ingen betydning. Lykken står den fromme veps, som det heter.
Her kan det være passende å ta med en kenguruvits:
Kengurupappa til kona:
“Hvor er minstemann?”
“Å nei, jeg har hull i lommen!”
Det kan være passende å ta med en til, selv om den kanskje ikke fortjener å bli kalt en vits. Uansett, det lille kengurubarnet sier: “Mamma, jeg har tisset på deg!” Nok om kenguruer. [24]
En ilter kaktus?
Ved første øyekast lignet dette en kaktus, men en mer inngående observasjon viste at vi hadde med en kanin å gjøre. En ekte bunny [25]. Noe hadde imidlertid gått galt, ettersom hun hadde alle piggene ut. Hadde hun stått opp med feil fot? Skyldtes det pms? Jeg forsøkte å forklare henne det humoristiske ved at kaninene er i harefamilien, men det hjalp ikke. Hun forble like ilter. Det var ikke dagen for humor. Slett ikke.
Bare vær sånn.
Jeg vil ha en liten hund
Like ved Paulus kirke [26] dukket det opp en lekehund. I parken på nedsiden. Den ser ved første øyekast ut som en ekte hund, men det er den ikke. Det kan du se fordi den ligger ved sandkassen, men jeg innrømmer at den er utrolig livaktig. Det kunne være passelig å synge “Jeg vil ha en liten hund.”
Like ved siden av fant jeg en art som var vanskelig å bestemme. Umiddelbart kunne det tyde på at jeg hadde med en springer spaniel å gjøre, men etter å ha klødd den bak øret og godvoffet litt med den, fikk jeg vite at dette var den 102 og aller siste dalmatineren. Den som aldri ble med i filmen fordi “102 dalmatinere” var en mye dårligere filmtittel. Dessuten har den sceneskrekk, og foretrekker et mer tilbaketrukket liv. Fra toppen er det som kjent bare én vei [27]. Den gikk kanskje glipp av honorarer og royalties, men penger er ikke alt her i livet [28]. Slett ikke alt.
Jeg satt eksempelvis en varm høstsøndag på en kolle (endog uten mobiltelefondekning) og forsynte meg grådig av utsikten, da jeg plutselig hørte lyden av en sommerfugl. Det var så vindstille at jeg kunne høre vingene dens slå sammen. Som et dempet “flapp-flapp-flapp”. Og uansett hvor mange tankskip du eier eller hvor mange butlere du har, vil du aldri kunne kjøpe slike søndager. Den eneste måten du kan oppleve dem på, er å la tredemølle være tredemølle [29] og sette av en solid porsjon langsom tid. En hel dag med ryggen mot en stubbe, og en termos med kaffe ved siden av deg. Du, skogen og en sommerfugl.
Tilbake til kjepphesten.
Gammelfrosken i Markveien
Har dyrene sjel? er et betimelig spørsmål, men kanskje ikke for en kartozoolog. Etter å ha gjennomført en rekke ekspedisjoner, tildels under dramatiske omstendigheter [30], har jeg lært dyrene så godt å kjenne at jeg ikke er i tvil. Dyrene har sjel. At de lot Theodor Severin Kittelsen bruke seg i fabelform for å illustrere menneskenes ulike, ikke alltid like flaterende sider viser at jeg har rett.
Spørsmålet man kan stille seg etter å ha sett en episode av Dagsrevyen er naturligvis: Har menneskene sjel?
Bukkespranget på Ankerbrua
Omtrent der kjeppen er brukket, sto bukken brått på høyre side. Hei! da skrek han villt, den styggen, stod med ett på alle fire, slo meg med et akterkast ut av neven kniv og slire, skrudde meg om lænden fast, stemte hornene mot læggen, klemte mig som i en tang; - dermed satte han på sprang bent fremover Gjendin-eggen!
Har du sett den Gjendineggen noen gang? Den er halve milen lang. Hvass bortetter som en ljå. Utenfor bræer, skred og lider, rett nedover urder grå, kan en se til begge sider lukt i vannene, som blunder svarte, tunge, mer enn tretten hundre alen nedenunder. Langsmed eggen han og jeg skar oss gjennom vejret vej. Aldri red jeg slik en fole!
Slik kan en la seg rive med. Avstanden fra Ankerbrua og ned til Akerselva, du gamle, du grå er betydelig mindre enn fra Gjendineggen og ned til Gjende, men med en porsjon fantasi kommer man likevel et stykke opp i lia.
<<Forrige] [1] [2] [3] [Neste>>]
[1] For eksempel den om å anlegge en motorvei langs Karl Johans gate og gjennom Slottsparken. Eller den som rir vår tids politikere: Høyhus. Det handler antagelig om å reise monumenter etter seg, før man flytter tilbake til hjembygden hvor man slipper å se monumentene. Jeg minner i all enkelhet om Johnny Rottens ord: “Every man likes the smell of his own fart.” Det er ikke alt fallopia baldschuanica kan skjule.
[2] Hestehodetåken eller NGC 2024, er en mørk tåke nær stjernen Zeta Orionis i stjernebildet Orion. Den sees som en mørk hestehodelignende silhuett, derav navnet.
[3] Forutsatt at du begynner på Dælenenga naturligvis. Men det føles helt naturlig å begynne med hodet, slik man gjerne hilser på en hest ellers. Jeg ville ikke begynt med bakbena, hvis du skjønner hva jeg mener. Det kunne jo hende at hesten satte seg på dem, og da ville jeg nødig vært akkurat der. En hest kan fort veie 600 kg.
[4] Folk fra Frogner, Skillebekk og denslags har en tendens til å uttale navnet Delenenggaten, hvilket er feil. Helt feil.
[5] For eksempel å finne storken i den danske høyfjellsstorken, eller terrieren i den frognerske riesenterrier. Tålmodighet må til.
[6] Men kartozoologi er en vitenskap der digresjonene står sterkt.
[7] Så må man bare ikke falle for fristelsen å sette gatebukken til å passe havresekken.
[8] Kjøp gurkemeie eller bli tråkket på!
[9] I hvert fall hvis vi skal stole på hjemmesiden til Fønix skadeservice.
[10] Altså i årene 921, 2382 og 3843 f Kr.
[11] Jeg håper ikke jeg er alene om å assosiere til de onde sith-lordene?
[12] Med 2,5 liters dieselmotor, bakhjulsdrift, 140 km/t topphastighet, CO2-utslipp på 234 g/km, ventilerte bremseskiver foran og et lastevolum på 5500 liter.
[13] Hvis du har sett en sjiraff drikke, har du sikkert oppdaget at det er mer enn vanskelig nok med lang hals.
[15] Gamle griser er også mennesker, bare for å ha nevnt det.
[16] Jeg tenker naturligvis på e, æ, ea, jo, lo, på og ær.
[17] For eksempel svartbrynalbatross.
[18] For eksempel halsbåndfluesnapper.
[19] Utrykket skriver seg visstnok fra to brødre, Chang og Eng (1811–74), født i Siam. Begge giftet seg og ble fedre til mange normale barn.
[20] Når sant skal sies, har de en tendens til å klore opp gardinene. En venn av meg hadde en slik øgle frittgående (av ukjente grunner) rundt i stuen, og ganske snart fikk den en forkjærlighet til å klatre i blondegardinene. Det gikk som det måtte gå. Lærdommen er: Ha ikke blondegardiner og øgler pøgler kaffeøgler i samme leilighet.
[21] Vet du forresten hva du får hvis du deler en firfisle i to? To totosler!
[22] Tekst og melodi var ved Eric Jupp (født 7 januar 1922 i Brighton, England og døde 2 januar 2003 i Launceston, Tasmania). Selv om TV-serien “The Magic of Music” var hans kanskje viktigste arbeid, er det likevel Skippy-sangen som vil bli stående igjen i historien.
[23] På 90-tallet ble det riktignok gjort et forsøk på å gjenskape suksessen med nye skuespillere, men det gikk heldigvis dårlig. Bare Skippy er Skippy, hvis du skjønner hva jeg mener.
[24] La du merke til at jeg unngikk det billige guru-poenget?
[25] Mange vil assosiere “bunny” med Playboy Bunny, men magasinet Playboy ble ikke grunnlagt før i 1953 av Hugh Hefner i Chicago. Bugs Bunny derimot, tegneseriefiguren som her hjemme er mer kjent under navnet Snurre Sprett ble skapt allerede i 1936 av Chuck Jones og Friz Freleng hos Warner Brothers, og har i alle disse årene blitt jaktet på av Elmer Midd. (Elmer Midd er med andre ord en ytterst tålmodig fyr, og vi skal ikke se bort fra at han en gang vi lykkes).
[26] Thorvald Myers gate 31. Innviet 30. desember 1892, en langkirke i tegl, nygotisk stil med slankt tårn over inngangspartiet. 400 sitteplasser.
[28] Selv om mange forsøker å få oss til å tro det.
[29] Førstemann i flokken er fortsatt en sau.
[30] Se rapporten om Den Frognerske Riesenterrier.