[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [Neste>>]
Fredsbrevdue
Duen har fått store og tunge oppgaver på sine smale skuldre, og hvis man foretar en evaluering i etterkant, er det mulig at disse skuldrene ikke er egnet til å aksle den bør de er pålagt.
For det første er duen fredssymbol. Tatt i betraktning hvor mange duer det er i verden (for eksempel i gamlebyen i Dubrovnic eller på Trafalgar Square) burde det vært mye mer fred i verden. Når det likevel ikke er det, kan det være nærliggende å mistenke menneskene å utnevne duene til fredens forkynnere bare for å ha noen å kunne legge skylden på.
For det andre har duen fått oppgaven som postbud, (”Lille postbud, min due, kom nå hit med ditt brev), en oppgave som nødvendigvis må forstyrre oppgaven som fredsbringer. Et engelsk uttrykk som ofte benyttes i rosende omtale er ”jack of all trades” – og dette dekker vel også de krav som duene utsettes for. Uttrykket stopper imidlertid ikke der, fortsettelsen lyder: ”master of none”, og her er vi ved kjernen i duenes problem: De kan ikke være både postbud og fredens apostel. Duen må velge. Enten må den konsentrere seg om å fordele brev og regninger (uadressert reklame må gjerne bli liggende), eller så må den forkynne fredsbudskapet. ”Gjør ikke mot andre det du selv avskyr” (Tob 4.15)
En helt annen ting, er at tegn i tiden viser at postbudet egentlig er en svale., se rapport om den frognerske riesenterrier. I så fall vil problemet være løst.
Rygg og nakke: Linjeveien
Fuglekasse for leirgjøk
Et godt stykke opp på en stople, litt til siden for veien, oppdaget jeg en fuglekasse for leirgjøk. Leirgjøken er en svært uvanlig fugl i den norske fauna. Slår du opp i fuglebøker og leksikon, eller endog riksmålsordboken, vil du ikke finne denne bylten nevnt med ett eneste ord.
Det er egentlig litt synd, for selv om den er sjelden (og kanskje har blitt sjeldnere i våre dager – uten at jeg skal si den er utryddingstruet av den grunn), har sangen dens gledet mangt et menneske. Dette litt hule kallesignalet er lett å kjenne igjen, selv om du aldri har hørt det før. Den benytter ikke det sedvanlige gjøkeropet ”ko-ko”, men et mye hulere og langtrukket ”hoo-hoo”.
Ikke ulikt slik man hilser når man kommer hjem fra lystig lag.
Politisk værhane
Politiske værhaner er, til tross for en vinglete Groruddalspolitikk i Oslo, forholdsvis sjeldne å se på Høybråten. Her er en ganske høyvelbåren sådan, som nok hører til på høyre fløy i politikken. Det blåser fra syd, som vi ser, en vindretning som bærer vitne om dårligere vær. Kan det være resultatet fra kommunevalget og fordelingen av byrådspostene den tenker på?
Grønn bensinhest
Bensinhester er blitt vanlige på Høybråten, og et nødvendig transportmiddel. Akkurat dette er en bensinhoppe (i motsetning til bensinhingst), noe som kommer tydelig fram på de lange øyevippene. Fargen er imidlertid ikke kjønnsbestemt.
Elg i solnedgang
Elg er vakrest i solnedgang. Det er ingen tvil om det. Hvorfor skulle ellers de være et så populært motiv blant kunstmalere? Og hvorfor skulle så mange mennesker ellers kjøpe malerier med elg i solnedgang?
Omtrent midt på ryggen av dvergmaurslukeren sto den, og stakk hodet ut gjennom et hull i en garasje, og lot som om den ikke var der. Jeg gikk forbi den, og tilbake et par ganger, men hele tiden stirret den rett fremfor seg, som om jeg var tynn luft.
Men jeg så at den blunket!
Elleve takker på hornet telte jeg. Heldigvis for den, er elgjakt forbudt på Høybråten.
Pass opp for Passopp
Etter hvert som vi får stadig flere maskiner som skal gjøre livet lettere for oss og hjelpe oss til å spare tid (vaskemaskin, tørketrommel, oppvaskmaskin, mikrobølgeovn, mobiltelefon, trådløs telefon, barbermaskin, hårtørker, støveltørker, forhåndsprogrammerte radiostasjoner, brødbakemaskin, elektrisk frityrgryte, fjernkontroll, eggekoker, isbitmaskin, pda og en hel masse annet jeg ikke kommer på) har vi fått stadig dårligere tid. Det er et spørsmål om disse maskinene faktisk virker etter hensikten.
Dyr trenger tid. Hunder skal luftes, både morgen og kveld. Og hunden vet at også hundeeieren skal luftes, både morgen og kveld. Dessuten er det nødvendig med sosialt samvær, hver dag.
Katter trenger ikke å bli luftet, for de klarer seg på egen hånd. Men de trenger mer kos. Katter trenger å ligge på fanget, gjerne en times tid i slengen.
Da er det egentlig fint at vi har så mange maskiner at vi får tid til det. Men når det finnes mennesker som ikke har tid til dette, kan vi ikke trekke andre konklusjoner enn at disse menneskene mangler alle de tidsbesparende maskinene.
På den annen side: Livet består av mer enn å få opp farten på det.
Kjempeknott
Med så mange forskjellige fugler som det er på Høybråten, kan man fristes til å tro at det er mye insekter her også. Fuglene trenger føde, men mye av den henter de nok annet steds fra. Dette bildet viser en knott, og er i tillegg til sommerfuglen (se under) de eneste insektene jeg kom over i løpet av den kartozoolgiske ekspedisjonen.
Knottestikk er vanligvis bare til beskjeden irritasjon, mens stikket fra kjempeknotten kan virkelig hovne opp. Det er imidlertid ikke giftig.
Murugle
Muruglen er, i motsetning til sin gretne slektning buruglen, en ordentlig skøyer. Den kan sitte på toppen av pipehatten og leke at den er en slags statue, mens den i virkeligheten planlegger fantestreker. Har du en murugle på pipen, gjør du klokt i å lukke igjen spjelet før du går på jobben. Hvis ikke, kan det være du kommer hjem til et ordentlig rotehus. Jeg tror forsikringsselskapene mener det er delvis uaktsomt, og vil kreve regress hvis det er skikkelig ille.
Murugler som kommer seg inn har det med å forsyne seg fra kjøleskapet og sette seg i godstolen. Smuler, tomflasker, fjær og uhumskheter (som vi ikke skal komme nærmere inn på her) kan du finne på de forunderligste steder. Jeg kjenner mennesker hvis platesamlinger er dratt utover gulvet og blitt innsmurt med lettmelk og lynghonning, og andre hvis elektriske togbaner sto og kjørte rundt og rundt i full fart da eierne kom hjem. Nei, murugler skal man se opp for. Bokstavelig talt.
Hermed er du advart.
[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [Neste>>]