Vi smyger oss videre rundt foten, med kirken på vår høyre side og Deichmanske Bibliotek på vår venstre.




Utsikten herfra minner nesten om Londons Docklands!



Og mens vi beveger oss langs bibiotekveggen tramper neshorntitler helt på måfå omkring i tankene våre. Vi nevner i fleng: Ole Lund kirkegaard: Otto er et neshorn, Øystein Hølleland: Den herlige lukta av neshorn, Aksel Sandemose: Som et neshorn med hjernebetennelse, (en artikkelsamling redigert av Johannes Væth) og naturligvis Eugène Ionescos fantastiske skuespill Neshorn. Men likevel og tross alt … aller mest tenker jeg på det fargerike omslaget til Arizona-Charleys gutt av Bengt Bratt (Damm 1941) – en av min barndoms mest hårreisende guttebøker – hvor vi ser hovedpersonen Olle løpe av alle krefter med et digert neshorn hakk i hæl, men bak der igjen kommer heldigvis Arizona-Charley til hest og med en optimistisk lasso svingende i luften. Sitat:

Arizona-Charley prøvde gang på gang å presse fram den vettskremte hoppa for å trekke oppmerksomheten over på seg og redde gutten, og nå rev han fram browningen og skjøt skudd på skudd. Men de små kulene som traff panserhuden som vepsestikk, lot bare til å øke neshornets rasende lyst til å nå sitt offer.

(For slik er det jo. Barndommen spiller med merkede kort i hodene våre. Vinner bestandig over alle andre minner. Så hvordan skal vel Ionesco og Sandemose noen gang kunne snike seg forbi Bengt Bratt?)

   

To av generalsekretærene (Roger til venstre, Eilert til høyre) er nettopp blitt enige om at vårt unge neshorn i det minste må være i puberteten, i det de henviser til at det vokser både gress og busker rundt lemmet (se nærbildet til høyre).



Kunstnerisk utsmykning (Picasso og Nesjar) av regjeringskvartalet fra den gang man trodde skråsikkert på betong og at det alltid ville være nok fisk i havet …


Samme motiv som ovenfor, men sett på lang avstand – dvs. på vei nedover forbenet.


[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [9] [Neste>>]