Oslos Dyreliv - 05/2003

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [9] [Neste>>]

I Arbeidergata (oppkalt etter den kjempedigre arbeiderboligen som ble oppført her i 1858) finner vi enda et snev av løvedyrkelse …



Forøvrig er gaten et yndet tilholdssted for vindus-hester, en hesterase som bla. finnes i hel-tre, i strå (den sistnevnte særlig mot jul) og som formstøpt souvenir. Eksemplet nedenfor er hentet fra Husfliden (som nettopp i denne uken flyttet hit etter gudene vet hvor mange år i Møllergata).



Vi passerer scene-inngangen til Oslo Nye Teater.



Også i vinduene til Bøndernes Hus (Hotel Bondeheimen) finner vi små hester, og på steinsøylene er det tydelige spor av dyr. For ikke å snakke om løver, naturligvis.

Men mest imponerende er den stiliserte hanen over inngangsdøren.



La oss et øyeblikk dvele ved denne hanen – og la tankene deretter vandre videre til undergruppen værhane, et fjærkre vi kartozoologer ofte støter på under våre mange utflukter og ekspedisjoner. Få vingevesener er så ondsinnet baktalt som værhanen. Og helt uten grunn, naturligvis. Men slik er det, desverre. Mange bra ord mister sin betydning (jeg hadde nær sagt: sjel) når politikere og andre pratmakere har fått kvernet med dem en stund. (Det er rent så man ønsker seg et Krisesenter for mishandlete ord!) For se nå på værhanen – den som viser hvor vinden blåser fra. I dag brukes ordet som synonym for noe negativt og vaklevorent. Noe man ikke kan stole på. Men egentlig symboliserer jo værhanen tvert imot noe positivt, sterkt og stødig! Det var i hvert fall sånn det var ment. For i dag glemmer vi at selv om værhanen viser hvilken vei vinden blåser, så vender den alltid nebbet mot vinden. Den gir seg ikke, den står imot! Så egentlig burde vi alle prøve å være mer værhaner! (I en tid da de fleste logrer for markedet og blir kasteballer ved den minste lille bris.)