[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [Neste>>]
Vigelandsparken er et skjermet og fredfylt område i den lille storbyen Oslo. Gamle, høye trær skaper rom under himmelen der sval skygge samles på hete sommerdager – om vinteren åpnes løvtaket og det bleke vinterlyset får lov til å slippe ned til skjerfinnpakkede byvandrere. De vet nok om alt som foregår der nede på grunnplanet, vigelandstrærne, men deres interesser strekker seg mot høyere sfærer. Deres oppmerksomhet strekker seg forbi neste reklamepause, hinsides neste valg. At mennesker zapper forbi mellom tærne, er vel og bra – og det ville blitt tomt og rart uten dem – men styringsrenter og konsumprisindekser, pappakvoter og kontantstøtte er nyord som daler sirklende ned mot gressrøttene igjen lenge før de engang når opp til de nederste grenene.
Sommerfuglen er ikke et stort dyr, og snarere enn slavisk å følge konturen rundt og tilbake til utgangspunktet kan man med stort hell velge den vandremetoden som best er kjent som å rusle litt på kryss og tvers.
Det er en vakker og solfylt tidlig høstdag da generalsekretariatet besøker Vigelandsparken. Parken ligger på ingen måte øde og tom; flere hunder er ute og mosjonerer eierne sine, benkesittere driver sitt spredte virke i ujevne klynger, stort sett på høflig respektfull avstand, og barnevognsbrigaden er kvinnesterke tilstede. Likevel – og tross talløse små og mellomstore fugler som ikke har noen umiddelbare planer om å flytte til Torrevieja for vinteren – får vi følelsen av at parken først og fremst er et sted der folk og dyr har vært.
Gresslettene her er store nok til å romme en liten bydel på piknik. En generasjon av oslofolk med innvandret opphav fra et fordums imperium kunne avholde ukelange cricketkamper med cucumber sandwiches for tea, og hele NRKs arbeidsstokk kunne spille løkkefotball her etter arbeidstid uten at parken ville virke for liten. Men idag er det brede horisonter for alle som bruker parken. Blikk og bikkjer og barnevogner kan vandre i lange ubrutte siktlinjer mellom gress og himmel.
Midt på insektkroppen krysses fire stier i en nesten perfekt kompassrose, og herfra kan vi sikte langsmed stiene i alle åtte av de fire himmelretningene.
[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [Neste>>]