Brannslange ved Briskkeby brannslangestasjon


På Briskeby går vår kartozoologiske ekspedisjon gjennom et område med tildels store og ville brannslanger. Slike brannslanger kan bli mer enn ti meter lange, godt over én desimeter tykke og må behandles med dyp respekt. Brannslanger er beslektet med en annen, betydelig mindre art, hageslangen. Hageslangene er ganske ufarlige og er vanlige over hele Norge. Brannslangenes antall er sterkt synkende på grunn av politikernes manglende omtanke. Det er neppe noen som tror brannslangene vil bli helt utryddet, men de kan faktisk bli svært sjeldne. Det var for eksempel en stamme på Grefsen som nå er helt utryddet, etter ordre fra Byrådet i Oslo. På Bryn finnes også en stamme som gjentatte ganger har blitt truet med utrydning, men den har klart seg helt til nå. Det er ikke sikkert at det er lurt. Zoologisk mangfold er viktig i en storby, og i motsetning til hva mange synes å tro, er zoologisk mangfold er kjennetegn på en sivilisert storby.
     På bildet ser man hvordan en brannslange skal holdes for å ha den under kontroll. Legg merke til hvordan den ene hånden griper under slangen, mens den andre griper over hodet på den, og nærmest styrer slangens mulighet til bevegelse. Litt av hemmeligheten er å kontrollere slangens hode, mens man lar halen sprelle som den vil. Ikke forsøk dette på egenhånd, overlat brannslangetemming til eksperter.
     Norsk kartozoologisk forening retter en vennlig takk til mannskapet på Briskeby brannslangestasjon for den imøtekommenhet som ble oss til del.

Brannslangehund, Briskeby brannslangestasjon:


Brannslangetemmere bruker ofte brannslangehunder for å jakte på og skremme opp brannslangene. Brannslangene ligger gjerne kveilet sammen i redene sine, musestille vokter de på omgivelsene, og venter heller til en eventuell fare har passert før de våger seg ut. Brannslanger angriper sjelden, men vet å spytte fra seg når de blir truet.
     Brannslangehundene er uvurderlige i jakten. De snuser seg fram til redene (legg merke til snuten) og markerer funnstedet på pointerens vis. Brannslangehunder er dyr som tar sitt arbeid høyst seriøst, og skal ikke spøkes med under utførelsen av dette. At de gjerne fanger pinner (bare for treningens skyld) på fritiden, er helt naturlig. De er jo hunder, ikke sant?

Hale: Industrigata og Majorstuveien
Industrigata har hett Industrigata siden 1879. Til tross for at 124 år har passert siden den gang, er det fortsatt ikke spor av industri her. Med mindre man tenker på hjemmeindustri, men det ville man normalt ikke oppkalle en gate etter. Ville man?

Hegdehaugen, Majorstuveien 8:

Teksten på Oslo Byes Vels superelliptiske skilt på veggen lyder: ”Hegdehaugen. Opprinnelig plass under store Frøn. Forpaktet og bebygd fra 1775 av garver Ole Berner, senere kalt Bernerløkken. Maleren Amaldus Nielsen bodde her 1867 – 1932. Fredet.”
     Amaldus Nielsen (1838 – 1932) bodde her i nærmere 65 år. Han var elev av Hans Gude og skildret hovedsakelig kyst- og fjordmotiver fra Vestlandet og Sørlandet. Nasjonalgalleriet eier 11 av bildene hans, mens barna skjenket nær 300 bilder til Oslo by etter farens død. På gavlfasaden mot Majorstuveien kan du fremdeles se det store ateliervinduet.
     Ser du godt etter på bildet, vil du nede på bakken, litt til venstre for Oslo Byes Vels skilt se en hageslange (se over) som åpenbart har rede på eiendommen.

Spor etter skalldyr, Majorstuveien:


Majorstuveien går over Hegdehaugen. Mange tror Majorstuveien går på Majorstuen, men det er bare delvis riktig. Majorstuveien går til Majorstuen, alternativt fra. Øverst i Majorstuveien kom vi, ganske uventet, over en hummer. Den lå helt stille, som om den hvilte middag, inn til fortauskanten, uaffektert av det yrende livet rundt seg. Her fant vi et kartozoologisk bevis for hvor høyt havet en gang har stått.Oslo er hovedsaklig gammel sjøbunn.
     En hummer har svært lite å frykte, med de store klørne kan den bite fra seg. De eneste som tør nærme seg er parkeringsvaktene. Blant parkeringsvaktene finnes det individer som er uten frykt, som iskaldt nærmer seg klørne til en hummer eller tennene til en jaguar. Fryktløst lener de seg over dyret og blinder det med en papirlapp i et format som passer i E 6/5-konvolutter. Det er dristig. Jeg skjønner ikke at de tør.

Fransk løve:


Den franske løven, i likhet med Canadagåsen, er blitt et vanlig dyr i den norske fauna. Franske løver kan treffes på over hele landet. Franske løver streifer således også omkring på Frogner og Uranienborg, og kan treffes på de mest forunderlige steder. I portrom, oppkjørsler og sogar på fortau kan du risikere å treffe på den.
     Men frykt ikke.
     Den franske løven er stort sett ganske ufarlig. Rapporter om angrep på mennesker er svært sjeldne, og hvis den først angriper er det bare for å skremme. Den er ikke spesielt modig, og foretrekker å stikke av med halen mellom bena.
     Den franske løven menger seg sjelden med den norske riksløven, eller omvendt.

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [9] [10] [11] [Neste>>]

Tilbake