Ølhund i Bygdøy Allé:


Hvis du ser godt etter bak busskuret på holdeplassen som heter Skovveien, vil du oppdage mange rekvisitter som er knyttet til alkohol. Bar og vinutstyr, står det over vinduet. Kanskje terrieren er en ølhund? I så fall vil den kanskje foretrekke en pint 80/- fremfor guinness? Kanskje er den periodedranker? Kanskje liker den seg best når den kan sette seg ned med et glass whisky? Kanskje fra det lille Speyside-destilleriet Cragganmore, grunnlagt i 1869? Eller kan den være avholdshund?

Som et tordenvær stormet hestene gjennom slettelandskapet:


I krysset Niels Juels gate/Bygdøy Allé kunne vi plutselig høre en flokk ville hester storme over gress-sletten. Trampingen fra hundrevis av hover lød som mørk torden mellom bygningene, og på grønt lys stormet hesteflokken over Bygdøy Allé og forsvant nedover mot Gamle Drammensvei. Kanskje beitet er bedre i Skarpsnoparken enn i Uranienborgparken?
     Her er lederen av flokken, bak seg har han en flokk viltre, utemmede hester. Men selv om mustangflokkene var aldri så talløse i tidligere tider, er den i dag en utrydningstruet art. Den er så sjelden at oppdretterne har dannet en egen forening, Norsk Mustang Klubb. Her får hestene mat, stell og pleie – men jeg frykter det er en håpløs kamp mot tiden. Snart er de siste mustanger borte.

Slangetemmer i Bygdøy Allé?


Helt plutselig, i noe som ved første øyekast kunne virke som en rehabiliterings-prosess, sto dette solide tauet rett opp i luften, opp mot himmelen. Jeg så meg rundt, og lyttet, for å oppdage en indisk slangetemmer, som med sitt tryllende fløytespill forvandlet tauet fra en kveil til en himmelstrebende gjenstand. Jeg så ingen, jeg hørte ingenting. Hadde han klatret opp allerede, og blitt borte?
     Et øyeblikk fikk jeg en visjon om magiske tau som transportmidler. Klatre opp til tauenden, og du befinner deg plutselig i et område der mange, kanskje hundrevis eller endog tusener, tauender stikker opp, som av intet. ”Drammen” står det vet en av dem. ”Skanderborg” ved en annen, Reykjavik ved en tredje og ”Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyndrobwllllandysiliogogogoch” (eller bare Llanfair for enkelhets skyld) ved en fjerde.
     Gå bort til tauet med det stedsnavnet som frister, og klatre ned. Plutselig er du i Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyndrobwllllandysiliogogogoch (eller bare Llanfair for enkelhets skyld), Skanderborg, eller hvor du nå enn måtte ha lyst til å reise.
     Det ville være et effektivt transportmiddel, man ville spare store mengder fossilt drivstoff (som slippes ut i atmosfæren der det gjør mest skade på ozonlaget) og ikke minst ville man spare tid. (Så må man bare passe på å benytte den nyvunne tiden til noe fornuftig, noe med mål og mening. For eksempel besøke gamle venner, smake på stikkelsbær eller noe annet hyggelig). Man vil slippe de uendelig triste flylunsjene som vanligvis er dynget ned med remuladesaus, og man unngå å gå glipp av kapteinens velkomsthilsen på haltende engelske gjennom en sprakende høyttaler. Mange flyplassansatte vil riktignok miste jobben, på den annen side vil verdens reperbaner få akutt behov for arbeidskraft. Flykaptein vil bli et like gammeldags yrke som konge eller dronning (jeg innrømmer det: Ari og Mari-Mette har transformert en svoren rojalist som meg til republikaner) eller litograf, mens repslagere vil få fornyet status. (En av Norges eldste bedrifter er forøvrig en reperbane. Timms ble grunnlagt i 1772, så her kan Norge ta en ledende posisjon i verden. Hamburg har også sin reperbane, men der foregår en annen, og mer unevnelig aktivitet).
     Man kan naturligvis innvende at personer som har vanskelig for å klatre i tau, for ikke å si de som slett ikke klarer det, vil bli utestengt fra å reise. Jeg tror ikke det. Det finnes så mange flinke repslagere, at minst én av dem vil klare å finne frem til en løsning på utfordringen. Folk med høydeskrekk vil man derimot neppe kunne hjelpe, men det er jo mange som har flyskrekk i dag også. Og hvis flyskrekk kan kureres på egne kurs, kan sikkert høydeskrekk det også. Og hvis ikke, går det alltid et tog. I hvert fall ennå.

Verden navle, Bygdøy allé:


Bygdøy Allé er verdens navle. Mange tror at alle veier fører til for eksempel Rom, men det er ikke korrekt. Alle veier fører til Bygdøy allé. Eller, alle veier fører i det minste fra Bygdøy Alle. Det Bygdøy Alléske verdensbildet har en enkel og logisk oppbygning. Asker, Bærum, resten av verden, månen, planetene, solen og stjernene - alle kretser rundt Bygdøy Allé.

Ugle i Bygdøy Allé:


Oppe i ett av kastanjetrærne (som ikke blomstret) fant vi en ugle. Ugler er ansett for å være lærde fugler, men er også mistenkt for ting de aldri skulle vært mistenkt for. Menneskene er i det hele tatt for raske til å dømme.
     Mange bruker også uttrykket ”ugler i mosen” til tross for at ugler stort sett sitter i trær. Såvidt jeg vet, har man aldri funnet ugler i mose noe sted i landet. Dette uttrykket beror på en formidabel og usesdvanlig seiglivet misforståelse. Opprinnelig er uttrykket dansk, hvor det heter ”ulver i mosen” og skriver seg fra en tid da ulver representerte en trussel mot menneskene. Ulvene fantes heller ikke i mose i norsk forstand. Mose er dansk og betyr myr. Altså ulver i myra. Hvordan dette har blitt til ugler i mosen over tid, kan bare skyldes en eller kanskje en serie misforståelser. Dansk, og spesielt jysk, kan være vanskelig å forstå. Spesielt etter et par elefantøl. Dansk kan også bli lettere å forstå etter et par elefantøl. Dermed kan man også anta at å være uglesett egentlig betyr å være ulvesett. Ulveøyne er skumlere enn ugleøyne, og hvis du kan velge om du vil bli sett på av en sulten ulv eller en sulten ugle, er jeg sikker på at du vil foretrekke en sulten ugle.
     Kunnskapsforlaget (som utgir store norske leksikon) hadde tidligere en ugle i logoen sin, nettopp på grunn av uglens utrolige hukommelse. Ugler glemmer aldri heter det i kartozoologisk tradisjon.

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [9] [10] [11] [Neste>>]

Tilbake