Byvettreglene:
For å sammenfatte erfaringene kan man, ved å la seg inspirere av fjellvettreglene som De Gamle Nordmenn utformet, slå fast at følgende har gyldighet på kartozoologiske ekspedisjoner:

1. Legg ikke ut på lengre turer uten tilstrekkelig trening. Mange kartozoologiske ekspedisjoner kan være lange, og krever at deltakerene er i god fysisk form. Den skotske terrier tok fire timer å gjennomføre, tildels i kupert terreng og på hardt underlag (asfalt).
2. Meld fra hvor du går. Fordi kartozoologiske ekspedisjoner nesten uten unntak følger ruter mennesker vanligvis ikke går, er det viktig å gi beskjed om hvor eventuelle leteaksjoner skal foregå (se pkt 9).
3. Vis respekt for været og værvarslingene. Mange mennesker har blitt overrasket over uvær selv i store byer. Skjer ekspedisjonen på f eks søn- eller helligdager, vil utvalget butikklokaler å søke tilflukt i, være begrenset.
4. Lytt til erfarne byfolk. Snakk gjerne med mennesker du møter før du beveger deg inn i ukjent terreng. Dette kan gi deg mye nyttig informasjon når du skal observere den kartozoologiske kontur.
5. Vær rustet mot uvær selv på korte turer. Ta alltid med paraply, kredittkort, kamera og det utstyret byen krever. Vått er vått, uansett. En ekspedisjon kan bli fullstendig ødelagt av uvær hvis du ikke har tatt de nødvendige forhåndregler. Enkelte steder tar heller ikke kort, og da kan det være nødvendig med kontanter (”penger”).
6. Husk kart og kompass. Selv om bygater som oftest er skiltet, kan du fort gå vill. Stiene i marka er også skiltet, men mange har erfart å gå seg vill, selv på korte turer. (F eks på stien til Mariholtet over Hauktjern fra Sarabråten). Klarer du å gå deg vill i Østmarka, klarer du det også på Frogner.
7. Gå ikke alene. Fire kartozoologiske øyne ser bedre enn to. Seks ser bedre enn fire, og så videre. Det er likevel et spørsmål om hvor grenseverdien for nytten av antall øyne går, men jeg kan trygt si at seks øyne ser bedre enn fire. Kafébesøk underveis blir dessuten hyggeligere.
8. Vend om i tide, det er ingen skam å snu. Byen blir ikke revet hvis du må utsette ekspedisjonen til en annen dag. Byen har (sannsynligvis) stått der i flere hundre år, og vil helt sikkert (Cartago unntatt) stå der er par dager til. Plan & Bygningsetaten er ikke så effektiv.
9. Spar på kreftene, ta inn på café om nødvendig. Del gjerne den kartozoologiske ekspedisjonen opp i flere etapper, se forøvrig pkt 8. Ta eventuelt inn på hotell eller annet egnet overnattingssted. Vær oppmerksom på at det kan være forbundet med bøter å overnatte i parker.

Basecamp:
Det er viktig for enhver kartozoologisk ekspedisjon å ha en basecamp. Her skal de siste detaljer planlegges og utstyret kontrolleres før man legger ut. Ingenting bør overlates til tifeldighetene. Under ekspedisjonen langs den skotske terrieren hadde vi vår basecamp hos Martha Mettlig i Sommerogaten, hvor vårt faste bord er innerst til venstre. Genralsekretær Bringsværd kan anbefale den ferske lasagnaen, mens jeg personlig står inne for quiche’en. Personalets vennlige innstilling og imøtekommenhet står ikke tilbake for kokkekunsten.

Basecamp, Martha Mettlig:


Du er velkommen til Martha Mettlig. Hilsenen er myntet på ekspedisjonsdeltakere som kommer innom for proviantering, like mye som den er myntet på dem som trenger restitusjon etter en slitsom ekspedisjon. (Husk at øl ikke er den beste måten å kompensere væsketapet på, selv om det kanskje er den hyggeligste). Den frognerske riesenterrier er i utgangspunktet en vennlig hund, men kan knurre mot mennesker med uærlige hensikter. Den er, for eksempel, lite velvillig innstilt mot mennesker som ønsker å berike seg på bekostning av andres innsats. Selv om den er hjemmehørende i byens finere strøk, har fortsatt den et snev av proletaren i seg.

Ekspedisjonsstart: I forbenet, Bygdøy Allé mot Laspetorget.
Et sted må ekspedisjonen begynne. Det er smart å velge ekspedisjonsstart med provianteringsmulighet, en kartozoolog må være forberedt på alle måter (se byvetttreglene over). Vi valgte å begynne nederst i Bygdøy Allé. Det er ikke sikkert at det smarteste er å begynne en ekspedisjon i motbakke, men da får man i det minste nedoverbakke hjem. Det er dessuten i motbakkene at det går oppover.

Generalsekretær Sundt fotograferer generalsekretær Pihl som fotograferer generalsekretær Bringsværd som fotograferer et ”Bruk pose-skilt”:


Et sjeldent bilde. Det er tatt i den såkalte Hydroparken nederst i Bygdøy Allé, er tatt av generalsekretær Sundt og viser generalsekretær Pihl som fotograferer generalsekretær Bringsværd som fotograferer skiltet ”Bruk pose”. Hundeeiere bes nemlig fjerne hundens etterlatenskaper. Politihestene legger også igjen latenskaper etter seg, men rytterne hopper ikke av med sorte poser (søppelsekker) for å plukke opp etter hestene sine. Når hesten har gjort sitt, gjerne i fart, kommer de små damene ut av leilighetene sine for å plukke opp etter hestene. Hesteetterlatenskaper er godt for rosene og andre planter i balkongkassene. I motsetning til bikkjemøkk.

Kartozoologisk kart, Bygøy Allé:


På bussholdeplassen som heter Skovveien, men ligger i Bygdøy Allé, kan du se dette kartet. Hvis alle holdeplassene i Bygdøy Allé skulle hete Bygdøy Allé ville det bli svært forvirrende, både for bussjåfører og passasjerer. Det ville være nærmest umulig å vite hvilken Bygdøy Allé man mente.
     Kartet avslører ikke den frognerske riesenterrieren, men den er der likevel. Den bare venter på at noen skal oppdage den. Sannsynligvis skjuler kartet også flere andre dyr som også venter på å bli oppdaget. Neste gang du skal ta bussen, ta neste buss i stedet og bruk tiden til å studere terrieren. Eller forsøk å finne et annet dyr. Kanskje finner du en dromedar? En sirkuselefant? Et lemen? Kartet kan skjule både store og små dyr, det er viktig å studere kartet med et åpent sinn. Dyrene kommer til deg når du minst venter det.
     Hvis noen av dine medpassasjerer synes du oppfører deg merkelig, og kommer bort til deg for å spørre om du trenger hjelp, for eksempel til å ringe etter lege, skal du bare ta det helt med ro. Hold vedkommende om skulderen, og forklar at du leter etter skjulte dyr på kartet. Og at det er fullstendig normalt. Si at du er, eller ønsker å bli, kartozoolog. Kanskje din medpassasjer blir overbevist. Kanskje vedkommende også vil finne et skjult dyr? Og kanskje en tredje medpassasjer synes dere oppfører dere merkelig og så videre. Kanskje dere snart blir en bevegelse i Bygdøy Allé?
     ”Se, der er kartozoologene,” kan en mor fortelle sin sønn eller datter, der de sitter men vindusplass på høyre side i bussen, på vei hjem. ”Kartozoologene finner ting som andre ikke ser. De er vår tids Askeladder” kan hun si.

Dalmatiner med eier, Bygdøy Allé:


Dalmatineren kom snusende nedover Bygdøy Allé. Den fant meg helt uinteressant, og stoppet ikke engang for å snuse eller for å finne ut hva slags menneske som beveget seg ned i knehøyde. At jeg benytter Issey Miake eau-de-cologne anså den heller ikke for attraktivt. Dalmatinere er grafiske, men står sjelden stille lenge nok til at du rekker å komponere bildet. Dyr tar ikke regi. (Ikke barn heller). Jeg tror dalmatinere må ta sin dels av skylden (eller æren) for at stunt-fotografering ble oppfunnet.

Som skip i natten:


Digitale kameraer kan fortelle deg ting om bildene dine du ikke visste, sånn som at dette er tatt på 1/133 sekund, med effektiv blender 1:4,5 og på brennvidde 12,96 mm og med +0.5 eksponeringskompensasjon. Bildet er egentlig å betrakte som mislykket, hadde det ikke vært for øyet. Hundens øye møter kameraøyet i brøkdelen av et sekund. 1/133 sekund, for å være nøyaktig.

Issey Miake, sa du?


Bildet kan tolkes slik at dalmatineren var interessert i kontakt likevel, men denne tolkningen vil i så fall være feil. Dalmatineren snudde seg utelukkende for å se om eieren holdt følge og ikke lot seg distrahere av fotograferende kartozoologer.

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [9] [10] [11] [Neste>>]

Tilbake