Oslos Dyreliv - 01/2003

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [9] [10] [11] [Neste>>]

Frognersk Riesenterrier
Canis Diplomaticus

Første observasjon: Generalsekretær Roger Pihl



Rapport fra den første kartozoologiske ekspedisjon i moderne tid:
Den frognerske riesenterrier i Oslo; gjennomført 25. august, 2003.


Ekspedisjonsdeltakere:
Tor Åge Bringsværd, Roger Pihl og Eilert Sundt
Rapport- og funnansvarlig: Roger Pihl

Innledning:
Bykartet (Cappelen) over Oslo lå brettet ut over kjøkkenbordet foran meg. Bordet som kartet lå på, ble i sin tid kjøpt i en kontorrekvisitaforretning lokalisert ved bakbenet til den skotske terrieren jeg var i ferd med å oppdage, hvilket er en indikasjon på at hendelser som hver for seg kan virke løsrevet eller enkeltstående, likevel kan ha sammenheng over tid. Hvorfor skulle jeg ellers finne den frognerske riesenterrieren på nettopp dette bordet? Hvis ikke bordet allerede visste om terrieren?
     Jeg har mange andre bord i huset, men akkurat dette bordet kom til meg på en helt spesiell måte.
     Ikke flatpakket fra Ikea. Gud forby.
     Men som et resultat av en kommentar da jeg som snarest var innom denne forretningen for å gå til innkjøp av en limstift. Bordet hadde funksjon som pakkedisk, og skilte seg tydelig ut fra det glatte stålrørsmøblementet forøvrig. Jeg ordla meg antagelig noe i retningen av: ”Det var da en svært flott pakkedisk dere har?” Ikke alle ville vært enige med meg, for bordet er eldgammelt, slitt, fullt av hakk og sår etter bestikk av ymse slag, mest solide tollekniver. Her har det vært skåret spekeskinke rett på bordplaten. Her har knivspissene blitt bôret inn i treverket. Her har jerngrytene blitt satt fra seg uten bekymring om overflaten. Og her er ringer etter store seidler som sikkert har vært fulle av mjød, om enn for koret tid. Her har mennesker samlet seg rundt bordet, sunget og drukket og ikke ofret bordplaten en tanke. Dette er et bord som har blitt brukt gjennom mange tiår. Dette er et bord som har levd, som har erfart. Det eneste som egentlig mangler, er at en narr har skåret navnet sitt inn.
     Jeg fikk umiddelbart tilbud om å kjøpe bordet, for sannsynligvis var det større fortjeneste i å selge bord, enn limstifter. Jeg hadde ikke likviditet til denne handelen, men slo til likevel. Den sommeren ble det mye havregrøt. Det var den sommeren jeg lærte at havregrøt er betydelig undervurdert. Det var meningen jeg skulle ha akkurat dette bordet. Det er 29 år siden nå. Det er også 29 år siden Tor Åge satt på flyet til Reykjavik og oppdaget urfisken i kartozoologisk sammenheng. Tilfeldighet? Jeg vet ikke. Kanskje. Kanskje ikke.
     Med Oslokartet brettet ut over kjøkkenbordet, begynte jeg jakten på en zoologisk kontur, gjemt i gateløpene. Ville jeg finne en fugl? Et pattedyr? Fisk? Den første stunden svevet alle Oslogatene foran øynene mine som et slags moiré, et mønster uten mening. Av og til dukket det opp gatenavn som plutselig fant frem minner fra hukommelsen. Hendelser jeg ikke hadde glemt, men som jeg ikke visste at jeg husket.
     Camilla Colletts gate, for eksempel, hvor jeg stormløp mot mål i Oslo Maraton. 3.28.18, ny personlig rekord. Kirkegårdsgata, hvor jeg hadde min første leilighet, leiet av en hushai som tok mesteparten av pengene under bordet. Uranienborgparken, hvor jeg ble mistenkt for å være landets dårligste paparazzi av Åse Klevland (For å gjøre en lang historie kort; jeg skulle fotografere en skyformasjon, og måtte opp til toppen av parken for å bli kvitt hustakene. Foran meg gikk Åse Kleveland, og da hun jevnlig snudde seg og så på kameraet mitt, skjønte jeg at hun trodde jeg var der for hennes skyld. Sorry, Åse. Det var skyene, men kanskje en annen gang?)
     Plutselig dukket zoologiske former ut av kartet, et kamelhode, men ingen kamel. Begynnelsen på en giraff. En kvart hest. En sildefilet. Og så, nesten ut fra intet, kommer terrieren løpende mot meg med logrende hale. Den har ventet lenge på å bli oppdaget. I mange år.
     Pussig. Den første hunden jeg husker, var en terrier. Den het Lorry og tilhørte mine besteforeldre i Finland. Den var spesielt glad i å kjøre motorsykkel. En av mine utallige slektninger hadde på den tiden en motorsykkel med sidevogn, og det beste Lorry visste, var å bli med på kjøretur, sittende i sidevognen. Med vinden susende i de krøllete ørene og tungen hengende ivrig ut av den ene munnviken bjeffet den lykkelig mot onkelen min. Kjør litt til! Bare én runde rundt byen! Vel, egentlig husker jeg ikke hunden, jeg husker bare bildet av meg sammen med den. Men kan dette også være en tilfeldighet? Eller hører disse to terrierne sammen? Hvem vet?

Skotsk terrier:
Den frognerske riesenterrier har mange likhetstrekk med den skotske terrier. For bedre å forstå naturen til den frognerske riesenterrier, er det interessant å studere endel karaktertrekk ved den skotske terrier:
     Den skotske terrier stammer fra highland-terrierne, hvilket var de gamle skotske jakt-terrierne som er opphavet til alle de ulike skotske terrier-rasene. Historien forteller at rasen oppsto i Blackmount i Perthshire, og men at avl og videre utvikling foregikk i Aberdeen. President Roosevelt hadde en skotsk terrier ved navn Fala, men Walt Disney må sies å være den som har udødeliggjort rasen gjennom den birollen Scotty har i filmen Lady og Landstrykeren. Mange vil også tenke på Black & White whisky, hvilket for så vidt er riktig. Blackie er en skotsk terrier, men Whitie er en cairn terrier. Selv om de kan se like ut på etiketten (i hvert fall etter et par glass) dreier det seg altså om to forskjellige raser.
     Den skotske terrier er en kompakt liten hund, kan bli opptil 28 cm høy og veie opp mot 10 kg. En av de tidligste avbildningene fant sted i 1867, og er gjengitt i boken ”The Dogs of British Isles”, mens rasens første standard skriver seg fra 1880. Vi har med andre ord å gjøre med en hund som antagelig har en stamtavle det står respekt av.
     Hunden er ganske liten, men med stor personlighet. Den virker gjerne reservert ved første møte, men viser sine fine sider, så som tålmodighet og vennlig, når man først blir kjent med den. Jaktinstinkt har den også, og takker ikke nei til en kattejakt i all vennskapelighet, om eieren lar den få lov.

Forholdsregler for kartozoologer:
Kartozoologi kan, ved første øyekast, virke som en ufarlig vitenskap, som en slags blanding av rusletur og kaffeslabberas. Jeg kan, som pionérkartozoolog, imidlertid fortelle at virkeligheten er en ganske annen. Under denne ekspedisjonen lurte mange farer, noen opplagte, andre forkledt eller endog helt skjult. Poenget er, du vet aldri hvilke farer som kan dukke opp, hvor de dukker opp eller når de dukker opp. Du må være beredt. Årvåken.
     De opplagte farene er bilene. I Oslo kjøres det mer hensynsløst enn noensinne, selv om det er forskjell på bilistene. Noen er imidlertid verre enn andre. Audi-førere er de verste. Av grunner jeg ikke forstår, har audi-førerne forkjørsrett i enhver sammenheng. De trenger ikke stoppe på rødt lys, de kan fritt benytte kollektivfeltet, de slipper å benytte retningsviser og de er ikke underlagt fartsreguleringer. De er imidlertid flokkdyr, og usedvanlig forutsigelige. Om morgenen kommer flokken vestfra, og om ettermiddagen trekker den tilbake til den andre siden av Lysakerelven. Hele tiden sloss hannene om hvem som er den sterkeste, den raskeste. En evig brunst-tid. Når du hører brølet fra en 1,8 liters firesylindret audimotor, vet du at det kommer en wanna-be: En som bare hadde penger til en a4, men som ønsker han hadde nok til en a6 2,4 liter quattro. Vel hjemme på den andre siden av elven, parkes bilen i en garasje, et såkalt ”auditorium”.
     Bortsett fra audiene, må du se opp for vw-transporterne. Disse føres av menn hvis kvinner har født dem så mange barn at det ikke lenger er plass til familien i en vanlig stasjonsvogn. Mennene må finne seg i å kjøre minibuss, og selv om de med lov i hånd kan benytte kollektivfeltet, for eksempel i Bygdøy Allé, er det bare en liten trøst når ønsket og drømmen var en toseters BMW z4 (med hardtop om vinteren) eller en Morgan Plus 8. (Hva mener du? Hardtop?) Slike biler vil de aldri få anledning til å kjøpe, det vet de, og det gnager dem. Drømmen vil aldri bli virkelighet. Derfor kjører de med transporteren som om den var en BMW z4 eller Morgan Plus 8. De lukker øynene, tråkker gasspedalen helt til bunns og innbiller seg at de hører lyden fra åtte sultne sylindere, blåst ut gjennom doble potter. Ta ikke livsløgnen fra disse menneskene.
     Andre farer kan dukke opp når du minst venter det. Jeg har selv opplevd å bli utsatt for et listig angrep fra et rovdyr, på fortauet i Frognerveien. En kvinne kom gående sammen med sin hund, en irsk soft-coated wheaten-terrier. Min kartozoologiske interesse ble naturligvis vekket, og jeg spurte om tillatelse til å fotografere hunden. Det fikk jeg, og så la kvinnen til, nærmest i en bisetning: ”Og vi er forresten begge single.” Snaren var lagt ut. Det var om å gjøre å ikke tråkke i den, om å gjøre å veie sine ord på gullvekt. En feil betoning, en liten tvetydighet, og du vil kunne finne deg dinglende i taklampen i en toroms leilighet i Balders gate. For å skifte en lyspære. Det ene leder til det andre. Jeg sier ikke mer.

Utsikt fra kamuflert posisjon:


Et gammelt (vel, egentlig nytt) kartozoologisk knep er å benytte kamuflasje som naturlig finnes i terrenget. Dette gjør det mulig å foreta studier som ellers ville vekke oppmerksomhet eller endog mistro.
     (Bildet viser generalsekretær Sundt og generalsekretær Pihl, fotografert gjennom kamuflasjen av generalsekretær Bringsværd, som på dette tidspunkt var skjult og nesten umulig å oppdage, selv på nært hold).

Kamuflert generalsekretær:


(Bildet illustrerer hvor godt generalsekretær Bringsværd er skjult. Han går praktisk talt i ett med omgivelsene).

Mine kartozoologiske studier har også ført meg og mine med-generalsekretærer i politiets klør. Jeg har måttet stille opp på Majorstua Politistasjon for å destruere bilder jeg har tatt i nærheten av en ganske alminnelig bygning. At bygningen er omtalt i Oslo Byleksikon (Kunnskapsforlaget) for sin karakteristiske byggestil, var ingen formildende omstendighet. Ikke at bygningen er synlig for alle forbipasserende heller. Og det var i hvert fall ingen formildende omstendighet at jeg faktisk ikke hadde tatt bildet av huset. Innehaveren, som overfor politiet forlangte at hans navn skulle holdes hemmelig, krevde bildene destruert, antagelig med hjemmel i en eller annen obskur paragraf. Alternativet var anmeldelse med (muligens) påfølgende bøtlegging. Noen mennesker lar det gå psykiatri i alt.
     En stund lurte jeg på om jeg rett og slett skulle la meg bøtlegge, for dermed å grundig kunne dokumentere hva slags forhold vi, de første kartozoologer, arbeidet under. En slags dokumentasjon for ettertiden.
     En stund lurte jeg også på, om jeg faktisk ønsket å få en bot med teksten ”ilagt straff for fotografering på privat eiendom”, slik at jeg kunne ramme den inn og henge den opp ved siden av en Aukrust-tegning jeg har. Humor er viktig. Jeg lot det likevel være, selv om humor er viktig. Samfunnet har mange viktige oppgaver, og å bøtlegge en kartozoolog som ikke har fotografert en grossérerbolig er ikke en av dem. Det må imidlertid slås fast, at under kartozoologiske undersøkelser bør man sørge for å innhente de nødvendige tillatelser før fotografiske gjengivelser finner sted.

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [9] [10] [11] [Neste>>]

Tilbake