Langs det fortauet vi følger ned benet, er det lite som tiltaler fotografen. Parkeringshus, bensinstasjon og nybygget til Bedriftsøkonomisk Institutt. Alt i glass, metall og hvitmalt betong. Bebyggelsen er langt mer fotogen på den andre siden av benet, der byens tidligste murhus står, oppført etter at flere branner rammet bebyggelsen rundt sagbrukene for omtrent 100 år siden. Kommunen innførte «murtvang» for å unngå nye storbranner. Denne bebyggelsen kommer vi nærmere på vår vei opp benet igjen.

På denne siden av gata er det heller ikke mange spor etter dyreliv, hvis man ser bort fra den grillede kyllingen det reklameres for på parkeringshusets fasade. I forgrunnen står gasstanken til bensinstasjonen der Lurkahuset (det vi så ved forrige ben) sto inntil det ble flyttet for bilenes skyld. Lillestrøms eldste hus, bygget i 1820, sto heller ikke her i utgangspunktet. Det ble flyttet hit fra sin opprinnelige plassering ved elva, av flommen i 1860. Anne Paulsdatter og Hans Jensen Lurka bodde i huset på den tiden, og flyttet med dit flommen bestemte. På 1800-tallet var det med andre ord en naturgitt byutvikling som foregikk her.

Etter alt kostbart nybyggeri, kommer vi til en slags zoologisk have, der noen truede dyrarter er satt i bur. Bak stengslene står tre av opprinnelig fire arbeiderboliger, Tærudgårdene. Den siste tålte ikke entreprenørens håndtering, og raste sammen. De ser ustelte ut, tommagede og forlatte. Ved siden av innhegningen står en frisk, nybygget hvit kopi og brøler på leietakere. Vi regner med at de nye Tærudgårdene (når byråkratiets spede forsøk på bevaring går over rives nok de tre gjenværende gamle) ikke kommer til å inneholde 140 familiemedlemmer av eiendomsløse arbeidere, slik de gamle leiegårdene gjorde i sine velmaktsdager.

Omgivelsene blir straks triveligere når vi kommer ned til elva.

Fra Lillestrømbrua ser vi igjen over til Rælingen, med sin skilting av sittepinne. Og bak klomerkingen, til høyre, kan vi skimte et hvitt trehus på en rabbe uti elva: Rudsberget. Nissen på Rudsberget gård er med i historien om hvordan Måsan ble til. Det hadde seg nemlig slik at Rudsbergnissen en kveld fant ut at han var i ferd med å gå tom for ved. Han bega seg derfor til Sørum gård, som ligger på Kjellersiden av Lillestrøm, for å stjele ved der. Nå hadde det seg slik at Sørumsnissen samme kveld oppdaget at han hadde lite høy igjen, så han bega seg til Rudsberget for å stjele høy. Nissene passerte hverandre i nattemørket, og møttes først på hjemturen med favnene fulle av tjuvgods. I det basketaket som fulgte, føk ved og høy til alle kanter utover området mellom Rudsberget og Sørum. Etter hvert gikk ved og høy i forråtnelse, og Måsan ble til. Snipp, snapp, snute…

Lillestrømbrua spenner ikke like høyt som Rælingsbrua, men har en annen spenst i sin utforming. Denne lar seg studere om vi følger konturen av klørne. Først sett fra Rudsberget:

Legg merke til hvor velmanikyrert og velstelt fuglens klo er.

Så sett fra undersiden av benet:

Stål og betong kan faktisk også anvendes til vakre byggverk! Da tenker vi på linjene i bruspennet, og ikke på Norges Varemesse som synes til høyre i bildet.

På vei tilbake over brua får vi et nærmere inntrykk av hotellet som er reist ved siden av messehallen for å huse de mange som året igjennom går til messe for å hylle Mammon.

Ved hotellets brygge møter vi slektninger av vår kanarifugl. De slipper ikke inn på noen slags messer, og må finne sin føde der den er gratis.

Også under denne brua finner vi en innvandret rovfugl, denne gangen må det være snakk om selve The American Eagle. USAs nasjonale symbol, hvithodeørnen, lever først og fremst av fisk, noe som gjør Nitelva med sin rikdom på fiskeslag til et brukbart hekkeområde. Vi tror dette er første gang den observeres i vårt land.

På vandringen opp baksiden av benet, kan vi se nærmere på de gamle murhusene som ennå ikke er revet på denne siden av jernbanen.

Over: «Bjerkegården» har navn etter baker Bjerke, som fikk huset bygget i 1920, med bakeri i kjelleren og butikk i første etasje.

«Lensmannsgården», oppført i 1914 som bolig for lensmannen i Skedsmo.

«Olejoto» – uforklarlig navn. Oppført i 1907.

Og til slutt skjulet (alle uthus i Lillestrøm heter skjul) til Fabrikkgata 4. Bygget i 1907, med plass til 2 kyr, gris og geit. Nå et vakkert klatrestativ for villvin.

Vi passerer under skinnegangene til Kongsvinger- og Eidsvoldsbanen for siste gang, og befinner oss igjen i fuglens

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [Neste>>]