[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [Neste>>]

Hengenebbet Lillestrømsk Kanarifugl
Serinus Demittirostratus Rivulusiana

Første observasjon: Kirsti Nossum og Eivind Gran
Funn- og rapportansvarlige: Kirsti Nossum og Eivind Gran

Hengenebbet Lillestrømsk kanarifugl

The canary:
Popular cage bird (Serinus canaria; in the goldfinch family, Carduelidae) that owes its coloration and sustained vocal powers to 400 years of selective breeding. Varieties called rollers trill almost continuously; choppers have a loud trill of distinct notes. Well-known breeds include Hartz Mountain, Norwich, and Yorkshire. The average life span of a caged canary is 10–15 years. The canary is native to the Canary, Azores, and Madeira islands. The wild form is streak-backed and mostly greenish brown

Encyclopædia Britannica Online, søkeord «canary».

Kirsti var den første som så kanarifuglen i Lillestrømkartet [1], en dag på ettersommeren med godt innevær. Etter noen korreksjoner, blant annet en høyst nødvendig forlengelse av halefjærene, kunne Eivind si seg enig i at det faktisk kunne være en kanarifugl, selv om han fremdeles var i tvil.

   - En kanarifugl med undulatnebb har da ingen sett tidligere?
   - Eivind, da! Du ser vel at fuglen er lei seg og henger med nebbet!
   - Ja visst, ja. Men hva er det som er så trist, da?
   - Det kan vi jo ikke vite bare ved å lese et kart. Vi får besøke fuglen og finne ut hva som har gjort den trist.
   - «Gjort den trist»? Den har vel vært trist så lenge Lillestrøm har stått på kartet!
   - Hvordan kan du vite det, da?
   - Nei, si det…
Eivind bestemmer seg for å lete fram historisk dokumentasjon på at kartet (og kanarifuglen) så likedan ut for hundre år siden. Men hva finner han på Lillestrømkartet fra 1908?

   

En mindre og lykkeligere utgave av samme fugl, med større fjærprakt og et nebb som smiler til oss fra kartbladet!
Noe dramatisk må altså ha skjedd i fuglens tilværelse mellom 1908 og 2004. Vi må forutsette at det ikke er snakk om humørsvingninger, men permanente endringer både på kartet og i kanarifuglens psyke. Vi ser også andre forskjeller på kartfuglen fra 1908 og den vi har i dag, for eksempel hvor den har sitt ståsted. 1908-utgaven står trygt plassert på Lillestrømsiden av Nitelva, mens 2004-utgaven dristig strekker ben helt over til Rælingen der den bruker Rælingsveien som sittepinne. Her er det mangt å finne ut av! Dermed blir det også denne gangen som kona har sagt, vi må gjøre feltstudier for å finne ut mer.


Oktobers siste uke er her, uten at klimaet er særlig vinterlig av den grunn. Eivind sitter ved stuebordet for å skrive rapport fra turen rundt omrisset, en strabasiøs ferd på 9,5 kilometers lengde. Mangelen på serveringssteder langs kon-turen gjorde det nødvendig å foreta ekspedisjonen over to dager, 9. og 10. oktober. Er vi i stand til å lære av våre erfaringer [2], har vi vel erfart at det kan lønne seg å konsentrere kartozoologiske undersøkelser om dyr med et kortere omriss, som primært ligger i urbane strøk med stor tetthet av serveringssteder.
Gjennom stuevinduet flyter vakre sangtriller inn fra hagen, og avbryter rapportørens tanker om kartozoologi. Fra naboens gedigne bjørketre svever en hel flokk av sidensvans og lander i vårt kirsebærtre der naturens egen likør i bærformat serveres nå. Sidensvansen er faktisk sydenturist når den kommer hit:
«sidensvans, Bombycilla garrulus, 20 cm trostestor spurvefugl. Lokketonen er en fin trillende låt. Hekker vanligvis i lite antall bare i Finnmark og østover, men kan i enkelte år opptre i store mengder, og noen fugler hekker da langt S i Fennoskandia. Opptrer i oktober—november i mindre el. større flokker i lavlandet. Spiser bær. Mange holder seg i S-Norge vinteren gjennom, andre drar videre sørover, kanskje helt til middelhavslandene.» [3]

Etter hvert som kirsebærene fortæres, blir sangtrillene av varierende kvalitet, både hva gjelder tonalitet og lydstyrke. Rapportskriveren kommer over et avisoppslag i sakens anledning:

«Fulle fugler flyr i døden
Fugler som spiser gjærede rognebær blir fulle og flyr rett i vinduer der de enten skader seg alvorlig eller dør.
Sidensvans i store flokker har invadert Oslo for å spise rognebær. I en bakgård på Grünerløkka regner det døde og halvdøde fugler som har skadet seg ved å fly i vindusrutene, skriver Dagsavisen.» [4]

Gjestene fra nord ser imidlertid ut til å trives altfor godt blant våre overmodne kirsebær til at de gidder å kaste seg i vindusruter bare fordi det står i avisen. Så med sangtriller fra brisne sidensvans i ørene, vender vi tilbake til kanarifuglen. Vi begynte våre kartozoologiske undersøkelser lørdag 9. oktober, kl. 13.20, etter en solid lunsj:

Fra buken til stjerten:
Ettersom kanarifuglen befinner seg i vårt nærmeste nabolag, trenger vi ikke transport for å komme til omrisset. Fra hjemmet i Eidsvoldsgate passerer vi under Jernbanen (ja, hovedbanen, Norges første, den med stor J) ved å følge Nittedalsgata. Tar deretter Solheimsgata til høyre, hvor vi gjør vår første kartozoologiske observasjon: I butikkvinduet til «Lillestrøm hest og hund» finner vi en lys levende hund av rasen Posør. Denne gutten vet at han tar seg godt ut!

Hesten så vi ikke noe til.

Posør, en hunderase med omvendte jaktinstinkter
(får fotografer til å skyte bilder av seg).

Tvers over gaten ligger forretningen Kid, som er en engelsk geitekilling. Med tanke på hvilke engelsk-språklige assosiasjoner Killing interiør ville framkalle hos kunden, er det kanskje like godt at geite- butikken beholder sitt engelske navn…

Vareutvalget er også dyrisk.

Igjen må vi trekke over gaten, for å få best mulig utsikt til fuglens kloakkåpning:

Vi står i rundkjøringen der Parkalléen (kan en kloakkåpning få et vakrere navn?) bokstavelig talt ender i Solheimsgata. Kan vi her bak se tegn på at kanarifuglen ikke er helt frisk? Nei, her er ingen sykdomstegn. Riktignok er ikke det nye kinobygget som reises i bakgrunnen særlig forskjønnende. Vi får håpe kinoens plassering i fugleanatomien ikke vil sette standard for de filmene som skal vises der.

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [Neste>>]

[1] Cappelens kart 70, Oslo kartboka 2003 Med Nedre Buskerud og hele Akershus

[2] Etter å ha gjort slike noen år nå (erfaringer, altså), er vi begge tilbøyelige til å mene at det man først og fremst lærer av å feile, er å feile…

[3] Caplex.no, søkeord «sidensvans».

[4] Og sitatet fra Dagsavisen sto skrevet i Aftenposten 19. oktober 2004