Europeisk Fauna - 08/2003

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [9] [10] [Neste>>]

Det er bare et steinkast fra David Livingstone til Sir Walter Scott, men det er ikke pent å kaste stein – i hvert fall ikke hvis man sitter i glasshus eller befinner seg på så folkerike områder som Princes Street.

The Scott Monument. Et monumentalt monument.

Det går trapp opp. 2 pund er inngangsbilletten, og utsikten kan ingen klage på.

Sir Walter Scott

på sin selvfølgelige plass i the Scott Monument.

Sir Walter Scott (1771-1832) ble tidlig opptatt av sagn og sanger fra grensekampene mellom den engelske og skotske adelen. Han ble utdannet advokat i 1792 og ble sheriff i Selkirkshire syv år senere. Den tyske romantikken og ikke minst den skotske biskop Percys balladesamling ”Reliques” inspirerte Scott til å utgi sin egen samling skotske ballader. ”Minstrelsy of the Scottish Border” reddet mye gammelt stoff fra glemselen, og det lette, friske språket hans gjorde versene fort populære og banet vei for den romantiske poesien.
     Med sin første roman ”Waverly” er han blitt stående i litteraturen som selve skaperen av den historiske roman. Hele 29 romaner fikk han utgitt, de fleste av dem historiske. ”Ivanhoe” fra 1819 er muligens best kjent i Norge, men flere av dem er oversatt til norsk.

Hunden til Sir Walter Scott

Hva tenker den på? Meningen med livet? Pendel-ligningen? Mat? Skal vi snart gå tur?

Det koster to pund å klatre til topps i The Scott Monument. Sir Walter sitter der med sitt bleke marmorblikk og en hund ved sin side. Kanskje ser han på folk som passerer og undrer seg på hva han har fått å se: I-pod, skateboard, piercing, rulleskøyter, fastfood, neonlys, cafébriller… Snart 200 års historie har passert hans våkne marmorøyne.

Se opp, se opp!

Noen drager av ukjent opprinnelse har bosatt seg på monumentet hans, kanskje Sir Walter Scott var like glad i drager slik mange byboere (eller i hvert fall barna deres) er i duer?

Veneziansk løve

En vaskeekte, veneziansk løve rundet hjørnet på The Scott Monument

Som kartozoolog har jeg etter hvert fått over gjennomsnittlig greie på dyr. Jeg gjenkjente straks en veneziansk løve da den kom listende under monumentet til Scott. Venezianske løver har vinger, og er muligens i slekt med pegasusen og flaggerkatten. I følge Ursula LeGuin er venezianske løver usedvanlig intelligente, og i motsetning til andre medlemmer av kattefamilien kan de lese. Venezia er, om enn betraktet av noen som et døende sted, et av de mest levende steder som finnes. Venezia er full av de lydene livet lager.
     Jeg har oppdaget en kartozoologisk skilpadde i Venezia. Den venter på å bli utforsket.

Edinburgh lever på sin måte. The floral clock, blomsterklokken, er viktig for kartozoologer å observere. Tid er penger, ergo er tid dyr. Observasjonen ga et visst perspektiv til ekspedisjonen.

Silhuetten av The Royal Scotts Grey er ikke til å ta feil av.

Skuende mot Edinburgh Castle.

I all den tid Skottland har vært i union med England har skottene ofte blitt sendt i kamp for det britiske riket. The Royal Scots Greys monument står langs høylandskuas rygg. The Royal Scots kjempet i boerkrigen. De kjempet også i verdenskrigene (både den første og den andre), og mange døde for en sak som egentlig ikke angikk dem. Motstanden mot engelskmennenes dominans har alltid vært sterk blant skottene. Det er heller ingenting som tyder på at den skal avta, selv etter snart 300 års union.

Hesten har ingen hover i luften. Kanskje gjelder ikke hesteteorien her - denne statuen er et symbol på de mange som falt i krig, og kan ikke knyttes til én bestemt skjebne.
På gaten foregår andre, geografisk nærmere, kamper. En eks-narkoman selger the Big Issue. Han er gusten i huden, men snakker med innlevelse til dem som viser et glimt av interesse. Han har en hund som er brun med sort snute. Den ligger på et ullteppe ved føttene hans og spiser restene av en sandwich. Den er alltid ved hans side. Vi bøyde oss ned, og betalte for magasinet men lot være å ta det med.



A voice to remember:
Nipper er antagelig verdens mest berømte hund. Ikke Lassie. Ikke Fantomets Ulv (”Det er ikke en hund, det er en ulv” – antagelig den mest avvæpnende replikken noensinne avlagt i flyplasskontrollen). Heller ikke Laika. Og i hvert fall ikke Barbies hund, hva den nå enn heter. Nei Nipper er det, hunden til Francis Barraud
På ryggen til høylandskua finner vi en liten terrier. En ganske sjelden terrier-type til terrier å være: Parson Jack Russel heter arten, og som bildet antyder, kan den sitte ganske stille og bare lytte.
    Akkurat denne hunden lød navnet Nipper (født i 1884 i Bristol, Gloucester), et navn den fikk fordi den hadde en hang etter å bite i de buksebein han fikk se. Det var antagelig en hel del. Den første eieren het Mark Barraud, og da han døde overtok Francis, Marks yngre bror, hunden. Francis var en maler uten utpreget suksess, men med sine pensler og fargetuber ble han likevel det viktigste menneske i Nippers liv. Francis bodde i Liverpool, og blant hans jordiske gods oppdaget Nipper fonografen, denne edisonske oppfinnelse som spilte voksruller. Hver gang Francis startet fonografen, måtte Nipper finne ut hvor lyden kom fra, og etter hvert ble han god venn med maskinen. Lydkvaliteten var sikkert så som så etter dagens standard, men mer enn god nok for Nipper.
    Tre år etter at Nipper døde, i 1885, grep Francis seg i å savne den lille hunden, satte seg til staffeliet og forsøkte å huske hvordan den satt med snuten ned i tuten som for å lukte seg til hvor lyden kom fra. Bildet ga han navnet ”Hund som ser på og hører på en fonograf” og forsøkte å selge det til The Edison Bell Company. De ville ikke ha det, absolutt ikke. ”Hunder hører ikke på fonografer” var deres siste, berømte ord.
    Francis Barraud var fornøyd med bildet, motstanden hos Edison til tross, og forsøkte å få det utstilt hos The Royal Academy. De var ikke overvettes begeistret, de heller. Og da han forsøkte å få det reprodusert i ulike magasiner ble han hele tiden møtt med den samme holdningen: ”Det er ingen som skjønner hva denne hunden driver med.”
    Men til slutt står lykken den tålmodige kunstner bi. Det nystartede firmaet Gramophone Company Ltd som solgte platespillere ville gjerne bruke bildet – hvis Barraud bare byttet ut fonografen med en grammofon. Voksrullenes æra var nemlig over, og de flate, runde platene hadde meldt sin ankomst. Han fikk en Berliner Improved Gramophone som modell, og skred til verket. Det sies at man kan skimte spor av fonografen under grammofonen, hvis man ser ekstra nøye etter. Originalbildet henger i dag hos EMI.
    15. september 1899 postla The Gramophone Company sitt formelle tilbud om å overta bildet. Prisen var 50 pund for selve originalen og ytterligere 50 pund for bruksrettighetene. Bildet fikk navnet ”His Masters’s Voice”. Bildet sto første gang på trykk i en annonse i januar 1900, i 1907 havnet Nipper på bedriftens aksidenser og i 1919 ble han registert som varemerke. (Verden første varemerke var forøvrig det franske ølmerket Bas, men det er en helt annen historie).
    Frem til sin død i 1924 malte han til sammen 24 replikaer av originalbildet.
    Vi klarte ikke gå forbi HMV, men måtte inn å legge igjen noen penger i bytte mot ”Rockin’ All Over the Glen” av gruppen The Munros. De spiller folkemusikk til daglig, men på akkurat denne platen har de tatt frem helt andre riff, bass og batterier og levert versjoner av ”Danny Boy” og ”Amazing Grace” du ikke har hørt før. Jeg spurte jenta i betalingskassen om hun visste hva slags hund hunden i logoen er, men det visste hun ikke. Hun visste heller ikke hva HMV betød, for hun trodde det bare het HMV. Historieløsheten kan noen ganger sjokkere. Selv i en by som regnes som en del av verdens kulturarv. Vi så det likevel ikke som vår oppgave å predike varemerkets historie til de ansatte. For alt vi vet, lever de fortsatt i lykkelig uvitenhet.

Memorial Seat
Edinburgh er benkenes by. På samme måte som Amsterdam har tulipaner, har Edinburgh benker.
Benker i Edinburgh kalles ikke benches. De kalles Memorial Seats, og hver enkelt av dem har en plakat med en inskripsjon. Hver benk er dedikert til noen eller noe. Lord Robert Baden-Powell of Gilwell og speiderorganisasjonen har fått en benk. Speidere har alltid vært snille mot dyrene. Speidere skal være snille mot dyrene. Da skal det gå dem godt og de skal få leve lenge i landet. Paragraf 6 i Speiderloven lyder: ”En speider kjenner naturen og verner om den.”

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [9] [10] [Neste>>]

Tilbake