[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [9] [10] [Neste>>]
RYGG
(Princes Street)
|
The Seagull of Wellington
|
|||
 |
|||
|
Det finnes sikkert en teori om fugler på hodene til statuene, men vi kjenner ikke til noen av dem.
|
|||
Og har hesten begge bakbena opp i luften, har den sannsynligvis akkurat blitt sluppet ut på sommerbeitet.
Men denne Wellington, hvem var han egentlig? Og hvorfor har han en måke på hodet? Måken ser en annen vei enn Wellington peker. Er den ikke interessert i høre hva Wellington sier? Har den hørt det før? Er Wellington blitt en gammel mann som ikke lenger husker hva han har sagt til hvem, når og hvor?
Det føltes rart å gå langs Princes Street. Jeg har gått her mange ganger tidligere, men heretter vil dette ikke bare være Edinburghs hovedgate, men også ryggen til en kulturell høyfjellsku. Ærverdige Hotel Balmoral, med klokketårnet og klokken som bestandig går to minutter for fort (slik at pendlere uten digitalur, skal rekke toget) (akkurat som om digitalur er noe mer nøyaktige) og sine 189 rom, er voktet av en stor skotte i kilt. Kilter og høylandskuer hører sammen, akkurat som høylandskuer og golf. I Skottland har alt en sammenheng.
Men selv om Balmoral er aldri så ærverdig, klarer det ikke løpe fra historien: Det het ”The North British” tidligere, og ekte skotter foretrekker å bo på Caledonian i den andre enden av Princes Street. Balmoral er nærmere et skjellsord, egentlig.
Du kan gå på taket til kjøpesenteret Princes Mall og nyte utsikten mot Old Town:
Utsikt mot OldTown:
 |
 |
|
Edinburgh Castle, fra en noe uvant vinkel.
Og uten den evinnelige hvite varebilen som alltid står parkert i borggården, og som alltid kommer med på bildene, hvis du tar bilder av slottet fra Princes Street. Og det er det mange som gjør. ”Det er et fint slott” sier folk, ”bare synd med den varebilen”. Jeg har tipset turistkontoret om saken, men tror ikke det har hjulpet.
The Royal Mile er går fra Holyrood Castle til Edinburgh Castle, og avstanden er som navnet antyder, en engelsk mile. Hovedsaklig en gigantisk turistfelle med butikker hvor utvalget trygt kan beskrives som ”tacky”, men hvis du nøyer deg med å bruke penger på en pint eller to, kan du trygt tilbringe en dag der inne. Du har ikke behov for kilt, sekkepipe eller en nylon-nessie når du kommer hjem likevel, uansett hvor fristende det kan virke i øyeblikket…
Geoffrey Kiltmaker:
Det spørsmålet som har blitt stilt i uminnelige tider; er HVA har skottene under kilten. Vi synes denne gåten skal få leve videre, og velger derfor å ikke røpe sannheten her…
Ta deg likevel tid til å besøke the Museum of Childhood, et museum som inneholder blant annet en rekke kosedyr som vi kartozoologer vet å sette pris på. Eller bruk en stund på å studere sjonglørene og deres publikum.
Old Town har mange gateartister. Nivået er forbløffende høyt.
Å sjonglere er ikke vanskelig – det som virkelig er skummelt er å levere kjeglene til sjongløren. Det krever sin gutt.
Mesteparten av kjøpesenteret er under jorden, og taket er konvertert til park. Her fant vi enda en japaner med videokamera. Denne hadde tatt av seg skoene og satt med lukkede øyne, i stille meditasjon, på en benk.
Pause på japansk
Pust inn, pust ut, pust inn, pust ut…
En sekkepipe hørtes i det fjerne; tonene til ”The Skye Boat Song” var ikke til å ta feil av. Sekkepipe er noe du liker, eller ikke liker. Sekkepipe er ikke noe man stiller seg likegyldig til. Mange skotter mener at jo flere sekkepiper jo bedre, men personlig foretrekker jeg én enkelt sekkepipe. Men bevares, jeg skal innrømme at et sekkepipeorkester kan skape et trøkk de fleste rockeband bare kan drømme om.
Sekkepiper er ALVOR.
Du kan ikke påstå at du misliker sekkepipemusikk når du kommer fra et land hvor hardingfele er nasjonalinstrumentet…
Princes Mall har forøvrig en Gleneagles-butikk. (Det skotske glen har forøvrig samme betydning som det norske glenne). Ørner viser seg, i motsetning til jaguarer, å være ganske så utbredt i Edinburgh.
Gleneagles i Princes Mall.
Glenne-ørn, fritt oversatt. Hva nå enn det måtte være for en fugl?
Princes Street Gardens, en formidabel park som en gang i tiden var en innsjø, har mange dyr og til og med regler for enkelte av dem.
Fra hundereglementet i Princes Street Gardens:
Jeg har sagt det før, og jeg sier sier det igjen: Det er ikke nødvendigvis hundene som burde være i bånd. Jeg har sett flere hundeeiere det burde vært båndtvang på.
Men the Gardens byr på overraskelser. Vi kom først til den første overraskelsen:
|
Overraskelse!
|
|||
 |
|||
|
David Livingstone. Oppdageren som kanskje er mest kjent for å bli oppdaget.
|
|||
Fra 1849 foretok han reiser inn i det ukjente kontinent. Og han gjorde også oppdagelser - han "fant" sjøen Ngami og Viktoriafallene. Han krysset Afrikas fastland fra vest til øst. Han ble i 1858 utnevnt til britisk konsul i Quilimane, Mosambik og samtidig ble han fører av en ekspedisjon som skulle utforske østre og indre Afrika. Det var under denne ekspedisjonen, til Lualaba og Tanganyikasjøen at han ble funnet av reporteren Henry Stanley og den berømte replikken falt. Livingstone døde i Afrika, men er bisatt i Westminster Abbey.
[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [9] [10] [Neste>>]
Tilbake