Europeisk Fauna - 08/2003

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [9] [10] [Neste>>]

VENSTRE HORN. NAKKE.
(Easter Road, Regent Road, Waterloo Place)

Vi balanserte på det venstre hornet, kalt Easter Road, som bare har fortau på den ene siden. Personlig ville jeg foretrukket at fortauet hadde vært på den andre siden, men det er ikke meg gitt å være plan- og bygningsansvarlig i Edinburgh. Easter Road går i to retninger, den ene opp mot Regent Road og den andre ut mot, men ikke helt ned til, havet. Dette hornet ligger ikke langt fra et britisk kulturikon og en av Edinburghs stoltheter: Hibernian fotballstadion. Den heter originalt nok Easter Road – og enten er du med dem eller for Hearts of Mithlodian, noe midt i mellom finnes ikke. Hibernians ble stiftet helt tilbake i 1875 – av irskfødte fotballelskere. Hibernian var romernes navn på Irland – og jo mer forelsket du blir i Edinburgh, jo mer blir du for en av fotballklubbene herfra. Hibs eller Hearts. Sånn er det. Bare. Celtic, no way.

Edinburgh Tour City Sightseeing: Et ukartozoologisk fremkomstmiddel
Det er mulig å reise med en slik sightseeingbuss langs store deler av den skotske kulturkua. Men det er å jukse. Naturligvis kan det være fristende å korte ned på det halvmaratonløpet som dette er, men man går glipp av en rekke kartozoologiske detaljer på denne måten. Det er rett og slett ikke faglig forsvarlig.


Regent Road danner nakken, den går i en stolt bue oppover Calton Hill. Calton Hill er en av de syv "hills" som ligger rundt Edinburgh. Det sies at enhver by som betyr noe har syv åser. (Bergen har for eksempel syv fjell, og spør du en bergenser er han ikke i tvil om byen betyr noe). Og på denne åsen ligger the Scottish Executive, hvor vi finner de første tegn til dyreliv. Først en mann med plastpose. På plastposen en hund og tre bokstaver. HMV. His Master's Voice finnes også i skottenes hovedstad. Jeg skal komme tilbake til det ved en mer passende anledning, men akkurat her og nå handler det om hunder.
     Tatt i betrakting at hunden er menneskets beste venn, blir den forbløffende dårlig mottatt. Sant nok ikke så ille som i Reykjavik (hvor de rett og slett er forbudte). Jeg kan være enig i at hundens etterlatenskaper ikke er det triveligste selskapet, men har hunden egentlig noe valg? Den er, tross alt, et dyr som langt på vei drives av instinkter. Må den bæsje, så bæsjer den. Det er eierne det er noe galt med. Det er eierne som burde vært uglesett.
     Og om det må være tillatt med en ørliten digresjon: Tenk deg å komme fra en fjern stjerne (for eksempel Alpha Centauri) for å observere jordboerne i all stillhet. Da ville du kunne være vitne til en firbent skapning som holder en tobent i bånd. Når den firbente gjør fra seg, bøyer den tobente seg ned og plukker opp. Og skulle du deretter velge å kontakte én av dem som representant for skapningene på denne kloden, hvem av dem ville du valgt? Hunden, du også?

Hunder, eller i hvert fall etterlatenskapene, er ikke velkomne.
Det er egentlig litt merkelig, for flere steder langsmed denne strekningen kan man se skotter gjøre sitt fornødne på vei til eller fra fotballkamp på Easter Road. Noen skotter kommer det sogar ut av begge ender på. Men står det noen skilt om at det er forbudt av dem grunn? Nei det gjør ikke det – enda menneskene (i motsetning til hundene) faktisk kan lese.

The Scottish Executive
Unionen nærmer seg (i skrivende stund) sitt 300-årsjubileum.
The Scottish Executive har mer eksklusive og sjeldne dyr - en enhjørning og en løve, som sammen utgjør det britiske riksvåpen (Se forøvrig rapporten fra Den Frognerske Riesenterrier, side 5). Skottland og England har vært i politisk union siden 1707.
     På den like eksklusive stentrappen ved hovedinngangen, innrammet av enhjørningen, løven og statuer av mennesker med bøker og papyrusruller, står en mann i dress og røyker. Slipset hans matcher ikke skjorten. Det er ikke uvanlig. Jeg tror ikke jeg fornærmer noen når jeg sier at evnen til å plukke ut riktige slips er helt eller delvis fraværende hos et stort flertall av folket på de britiske øyer. (Til tross for at det var de som fant opp slipset. Opprinnelsen skal etter sigende stamme fra da man av praktiske årsaker lot slavene bære et tau med renneløkke om halsen – slik at det skulle være raskere og enklere og henge dem hvis de var ulydige, eller man av en eller annen grunn ikke var tilfreds med slavens innsats. Dette tauet ble senere lansert hjemme som et symbol på lojalitet mot tronen, dog utført i stoff og kalt slips).
     En av favoritt-lekene for mine døtre, er å studere slipsene på møtende gentlemen, og det ender ofte med latterkrampe. Særlig må jeg si, i City i London. Gentlemennene skjønner ikke hvorfor jentene hikster av latter, og det er kanskje like greit. Hvis du ikke forstår at et rødt slips med hvite prikker ikke hører sammen med krittstriper, er det antagelig ikke håp, likevel.
     Her må det fortelles om en bankansatt vi kom i prat med utenfor en pub, en pertentlig fyr i pen dress og med et mørkeblått slips dekorert med lyserøde griser. Under hver gris sto bokstavene ”MCP”, og jeg tok sjansen på spørre ham om han visste hva bokstavene betød. Det gjorde han ikke, men han fortalte at han likte de søte, små grisene. Det kunne virke som om han hadde en slags uskyldig Disney-aktig forestilling om motivets symbolverdi. Da jeg fortalte at det var en TBF (tre-bokstavers forkortelse) for ”Male Chauvinist Pig” tok han slipset pent av seg, brettet det sammen og la det forsiktig ned søppelbøtten. Jeg visste det var for godt til å være sant, sa han, og jeg anbefalte ham et Ole Brum-slips i stedet. Så gikk han inn for å svelge ned skuffelsen med et glass 80/-.

Utsikt fra Nelson Monument:

Ryggen til kulturkua følger Princes Street. Princes Street er hovedgaten i Edinburgh. Med stor H. Hovedgaten.


Utsikt fra Nelson Monument 2:

Fra venstre ser du Old Town, de flate takene tilhører Waverly Station, i midten av bildet strekker Princes Street seg mot horisonten, og til høyre i bildet New Town.

Nærbilde:

Jernbanestasjonens flate tak er ikke til å ta feil av. Old Town som krøker seg oppover fra Holyrood Castle og opp til Edinburgh Castle synes som en tredimensjonal mosaikk. Edinburgh er en by å bli glad i.

Til høyre for oss lå Calton Hill, en distinkt høyde som med sine 100 meter over havet utgjør en brikke av Edinburghs skyline. Historiske monumenter og minne-steder ligger tett, og vår favoritt er uomtvistelig Nelson Monument, et tårn reist i 1816 til minne om Englands seier ved Trafalgar. Det er bare en smal vindeltrapp

Old Calton Burial Ground med Nelson Monument i bakgrunnen.
Kirkegården er vel verd et besøk. Den får våre hjemlige sosialdemokratiske kirkegårder til å virke så stusslige, så historieløse, så lite betydningsfulle, så fattige på kultur.
som fører til toppen og ut på en enda smalere plattform som går rundt hele tårnet. Ingenting hvis du har lett for å bli svimmel, det være seg av høyden eller å snurre i vindeltrapp, men har du først kommet det ut på plattformen, avsløres et fantastisk panorama: Edinburgh Castle, Holyrood, Arthur’s seat, the Firth of Forth, Oldtown, Newtown og Princes street. Store deler av kulturkua kan følges med øynene.

På Old Calton Burial Ground ligger Robert Burns og David Hume gravlagt, dømt til evig utsikt over Old Town og kostant mumling fra høyttalerne på Wawerley Station, den nest største togstasjonen i Storbritannia. "Train to Glasgow Queen Street from platform number 14, platform number 14 to Glasgow Queen Street ..." Fra klokken seks om morgenen til ett om natten. Hver dag. Om igjen og om igjen. Jeg håper han liker tog, da er det ikke sikkert det er så ille.

Dikteren Robert Burns (1759-1796) brukte ofte dyr som eksempler for å få frem budskapet sitt. Burns var født fattig, han levde fattig og han døde fattig. Han skrev for folket, og mange av hans dikt og sanger er fremdeles i bruk. Om det er live musikk på en av de mange puber i byen er det nesten sikkert at en sang av Burns spilles, enten ”Auld Lang Syne”, ”Scots Wha Hae”, ”Ye Jacobites”, ”The Braes O' Killiecrankie” eller ”Ae Fond Kiss”. Blant diktene hvor han brukte dyr er "To a Mouse," "The Twa Dogs," "To a Louse," og kanskje mest kjent og kjært: "Address to a Haggis." Diktet til en haggis inneholder de udødelige linjene:

”Fair fa' your honest, sonsie face,
Great Chiftain o' the Puddin-race!
Aboon them a' ye tak your place,
Painch, tripe, or thairm:
Weel are ye wordy of a grace
As lang 's my arm.”

Etter min (høyst personlige) mening er det å skrive dikt til haggis en større prestasjon enn å skrive en tale for loffen, uten å si noe negativt om Jan Erik Vold av den grunn. Og om skrekkhistoriene du har hørt om haggis er sanne, kan du selv avgjøre, her og nå. Her kommer nemlig oppskriften på haggis! (Jeg har selv prøvet den, men nekter å uttale meg nærmere).

Ingredienser:
Hjerte, lever og lunger fra et får
2 mellomstore løk, finhakket
1 teskje salt
1/2 teskje pepper
1/2 teskje muskat
2,5 dl havremel
250g finhakket nyrefett
2,5 dl oksebuljong
1 sauemage

     Tilberedning:
     
Innvollene vaskes for fett og sener, og eventuelle luftrør fjernes. Legg dem i en stor gryte og dekk med kaldt vann. La koke opp og skru ned på varmen. La innvollene surre på lav varme i én time. Deretter tas innvollene opp av gryten, tørkes og avkjøles.
     Innvollene finhakkes og røres godt sammen med løk, salt, pepper, muskat, havremel, nyrefett og buljong til en passe fast farse.
     Farsen fylles i fåremagen, press all luft ut av sauemagen. Del den i to halvdeler og bind endene sammen omhyggelig med snor. Farsen skal kunne utvide seg under kokingen, uten at magen sprekker. (Et trikks er å stikke små hull i magen). Magene legges i en gryte og dekkes med kaldt vann, som kokes forsiktig opp, deretter skal retten bare småkoke i omlag 3 timer.
     Fjern til slutt sauemagen og server haggis varm med potetstappe til.
     Og alt du nødvendigvis måtte trenge av drikke. Beamish stout og Cragganmore whisky. I verste fall kan du klare deg uten haggis, og nøye deg med Beamish og Cragganmore.

David Humes grav
Selv om den er tydelig nok, skal du vite hvor den ligger. Old Calton Burial Ground gir deg ingen ledetråder om hvem du finner hvor.
David Hume (1711-1776) var en av de store filosofene i opplysningstiden. Han er mest kjent for "A Treatise of Human Nature (Being an ATTEMPT to introduce the experimental Method of Reasoning INTO MORAL SUBJECTS)" som han skrev kun 24 år gammel. (Det gir en mange år eldre forfatter som skriver kartozoologiske rapporter noe å reflektere over). Her forsøkte han å legge grunnlaget for en vitenskap om mennesket, en slags humanvitenskap. Han skrev blant annet også et omfangsrikt verk om Englands historie. Etter hvert som han ble eldre ble han "for gammel, for rik og for fet" til å drive med filosofi. Hvilket antyder at man helst skal gå sulten for å få gjort noe.
     Det finnes dyr på kirkegården også. Vi observerte en trost og en japaner med videokamera. Japaneren spurte om vi kunne filme han foran graven til Robert Burns, som et bevis på at han hadde vært der. Naturligvis kunne vi det. Vel hjemme i Tokyo kunne han vise frem 10 sekunder med seg selv som sier ”cheese” mens en trost flyr bort. Video kan være en sann forbannelse.
     Regent Road går nesten umerkelig over i Regent's Bridge. Husk å titte ned, da får du øye på en av de tingene du må forstå for å kunne orientere deg i Edinburgh: Byen går nemlig over flere plan. Gaten du skal til kan godt være under deg, og den enkle svingen til venstre kan vise seg å ikke være så enkel når det kommer til stykket. Det er omtrent som å være i et kjøpesenter, du må sjekke etasjeplanen før du beveger deg ut i myldret, men det er noe av dette som bidrar til å gi Edinburgh den sjarm den har.

[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [9] [10] [Neste>>]

Tilbake