Første observasjon: Generalsekretær Roger Pihl

Den skotske kulturkuen i Edinburgh

Oppdager: Roger Pihl, generalsekretær i Norsk Kartozoologisk Forening
Oppdaget: 17. september 2003.
Ekspedisjon: 19 september 2003.
Rapportansvarlig: Roger Pihl med uvurderlig hjelp og støtte av Sara Pihl,
p.t. journaliststudent i Edinburgh

Som kartozoolog har jeg erfart både store og små dyr. Noen av de største dyrene krever sterk kondisjon for å klare å gå i løpet av én dag, og den skotske kulturkua i Edinburgh er en av de aller største jeg noensinne har gått. Den er rett og slett enorm, men så er den jo også et storfe. Med små avstikkere og den sedvanlige søkende gangarten som kjennetegner en kartozoolog, blir turen omkring 21 kilometer. Vi snakker med andre ord om en halvmaraton, verken mer eller mindre. Trøsten er at det finnes mange drikkestasjoner underveis, så mange at de i seg selv kan bli en trussel mot fullførelsen av turen.
     Den skotske kulturku åpenbarte seg som en høylandsku (”scottish highland cow”) på et helt vanlig turistkart da jeg satt i en leilighet i på hjørnet av Dalgety Street og Marionville Road (femte etasje, eller 80 trappetrinn over bakkenivå) og søkte etter et skotsk dyr. Jeg har tidligere funnet en skotsk terrier i Oslo. Ville jeg finne en norsk elghund i Edinburgh?

		Et typisk kart over Skottlands hovedstad:
		Men høylandskua er ikke synlig. Selv ikke når du vet hvor den gjemmer seg, kan du finne den på dette kartet.

Det er ikke nødvendigvis enkelt å finne kulturkua på kartet – sannheten er at den finnes bare på enkelte kart. Dette er for eksempel et kart som står på alle bussholdeplasser i Edinburgh, men her er kua usynlig. Hvilket beviser at en kartozoolog må lete på mange kart i sin leten etter dyr.
    Jeg fant et hode først. Litt avhengig av hvordan du holder kartet, kan det like gjerne være hodet til en labrador som sitter pent og venter på at eieren skal gi den en godbit, som en skotsk høylandsku. De kartozoologiske formene er ikke umiddelbart tydelige, men etter et glass Beamish (samme slags øl som Guinness, men Beamish er det lille bryggeriet – altså holder jeg med dem) ble også kroppen synlig. Deretter var det a piece of cake å avsløre at dyret var en skotsk høylandsku og ikke, for eksempel, en elg.
    Det merkelige med funnet er imidlertid det faktum at dyret nesten ikke er synlig på andre enn akkurat dette spesielle kartet. Hadde jeg forsynt meg med et annet kart fra turistinformasjonen ved Waverly Station er det ikke sikkert at jeg hadde funnet dyret i det hele tatt. Den er heller ikke synlig på Edinburgh A-Z som anses for å være det ypperste kartet over byen. Kanskje er dette en tilfeldighet. Kanskje ikke. Jeg har vært vitne til så mange tilfledigheter at det er mer enn nok til å bli overtroisk.
     Kvelden etter min skotske kartozoologiske ekspedisjon forsøkte jeg å forklare kartozoologi til en dame jeg spanderte en pint 80/- på The Scotsmans Lounge (hvor forøvrig Bobby Nicholson (gitar) og Eddy Hanson (fele) som utgjør duoen Rantum Scantum spilte for kvelden), men jeg er redd jeg ikke nådde helt fram. Jeg nøt en pint (0,473176 liter) extra cold Guinness. Bobby og Eddy hadde akkurat avsluttet ”Flower of Scotland” da damen spurte om jeg hadde fyrstikker. Jeg beklaget at jeg ikke kunne hjelpe henne med å få tent sigaretten, men foreslo at hun skulle bruke stearinlyset som brant lystig på bordet. Muligens burde jeg allerede på dette tidspunkt forstått at spørsmålet var en sjekkereplikk, men det gikk meg altså hus forbi. Da hun så spurte om det gjorde meg noe om hun røyket, svarte jeg benektende. Spørsmålet var forøvrig ganske idiotisk, ettersom puben (forlengst) var stinn av sigarettrøyk. En fag fra eller til, liksom. Deretter tilbød hun meg en av sine sigaretter (Barclay light med filter), men jeg sto over. ”Have you never smoked?” spurte hun. Nei, jeg hadde ikke det. Jeg rakk aldri å begynne. ”Coward”, sa hun. Feiging. Med et smil. Litt innbydende, forekom det meg. Jeg tillot meg å svare med en selvsikker mine at jeg er ikke feig. Jeg bare nøyer meg med risikosport (som riktignok er mindre farlig enn røyking). Hvilket umiddelbart tente en glød i øynene hennes. ”What are you into? Basejumping?” Fjellklatring, sa jeg. ”Mountainclimbing?” gjentok hun, og var tydelig imponert. Ja, bekreftet jeg. I Danmark. Jeg er (sannsynligvis) den første nordmann som har besteget alle danske fjell høyere enn 100 meter! (Jeg tror jeg hørtes ganske overbevisende ut). Gløden i øynene hennes sluknet. Hun så lenge på meg uten å si noe, så trakk hun et langt drag av sigaretten, blåste røyken ut i rommet og sa: ”You don’t get out much, do you?” Deretter tok duoen over med en helt ok versjon av ”I’m gonna be (500 miles)” til The Proclaimers etterfulgt av ”Whiskey in the Jar”, et must når det er livemusikk på en skotsk pub. Det er med andre ord ikke lett å være verken kartozoolog eller fjellklatrer i Danmark, og kartozoologien har ennå ikke fått den anerkjennelse den fortjener.
    Men tilbake til saken: Hvorfor konvertere dyret til en skotsk kulturku i stedet for å la den forbli en høylandsku? Svaret er kartozoologisk innlysende: Kroppen på dyret utgjøres av Old Town i Edinburgh, og hele dette området (i tillegg til New Town og Princes Street) er av FN utpekt til å være en del av verdens kulturarv. I likhet med Røros og Venezia. Vi har med andre ord ikke å gjøre med en hvilken som helst høylandsku, men en helt spesiell ku. En som har tatt seg ned fra høyfjellet, f eks Stob Choire Claurigh (1177 moh), og like til Edinburgh.
    Dessuten fikk det meg til å tenke på Jan Erik Volds fabelaktige dikt ”Kulturuke” som første gang sto trykket i ”Mor Godhjertas glade versjon. Ja” (Gyldendals lanternebøker). Det er helt umulig for meg å høre høytstående politikere (for eksempel Dagfinn Høybråten) snakke uten å tenke på kuruker. Jeg kan ikke for det. Det er antagelig Jan Erik Volds skyld.
    Ekspedisjonen foregikk under utmerkede metereologiske forhold. Det skotske været er ofte lunefullt, og kan gjerne skifte fra sol til regn mens du er på vei ned trappene. Slikt kan være en smule irriterende når det er 80 trappetrinn som skiller deg fra fortauet, men selv en kartozoolog har svært begrensede påvirkningsmuligheter på været. Desto bedre er det når dagen viser seg fra sin fineste side. Nå er ikke drosje særlig dyrt i Edinburgh, i motsetning til enkelte byer jeg ikke skal nevne ved navn, men det er ikke

Easter Road, sett fra London Road
Her er kulturkuas venste horn. Skal du gå motsols, dvs begynne med det høyre hornet, må du starte ved Abbey Hill.

Scots, wha hae wi' WALLACE bled,
Scots, wham BRUCE has aften led,
Welcome to your gory bed, -
Or to victorie. -

Now's the day, and now's the hour;
See the front o' battle lour;
See approach proud EDWARD'S power,
Chains & Slaverie. -

Wha will be a traitor-knave?
Wha can fill a coward's grave?
Wha sae base as be a Slave?
Let him turn, & flie. -

Wha for SCOTLAND'S king & law,
Freedom's sword will strongly draw,
FREE-MAN stand, or FREE-MAN fa',
Let him follow me. -

By Opression's woes & pains!
By your sons in servile chains!
We will drain your dearest veins,
But they shall be free!

Lay the proud Usurpers low!
Tyrants fall in every foe!
LIBERTY'S in every blow!
Let US DO - or DIE!!!

Skottene har kjempet og blødd med William Wallace. På slutten av 1200-tallet gjorde Edvard I av England krav på Skottlands trone. Skottene ble i første omgang brutalt undertrykket, men den unge ridderen William Wallace nekter å bøye seg. Han hevdet kongens krav var urettmessig og da engelske soldater drepte hans utkårede, gjorde han opprør, reiste en stor hær og knuste den engelske armé ved Stirling. Han ble riktignok senere tatt til fange og henrettet – i 1305. Blant kinogjengere er han bedre kjent som Mel Gibson– eller ”Braveheart”.
Men overherrene fikk ikke langvarig glede av seieren, alt tre år senere ble Robert the Bruce kronet til konge, og etter seks år på tronen tilførte han engelskmennene et knusende nederlag. Slaget ved Bannockburn i 1314 betød begynnelsen på slutten for det hovmodige, engelske styret, og Edvard 3 måtte i 1328 anerkjenne Skottlands uavhengighet. Og det var nettopp her, i magen på den skotske kulturkua, at the Treaty of Edinburgh ble signert.

John Napier: Mannen som laget logaritmen
Hvis du hadde problemer med den logaritmiske tabell, vet du hvem som har skylden.

	Oldtown sett fra Calton Hill