[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [Neste>>]
Strøket rundt Liverpool Street Station er interessant nok, men igjen er det fristende å gå noen ekstra skritt bort fra «ruten» vår – og Spitalfields Market (65 Brushfield Street) ligger slett ikke så langt unna som kartet kanskje antyder. Under hele middelalderen (fra 1197) tilhørte åkermarkene klosteret og sykehuset St. Mary Spital – derav navnet på området. Markedet er innendørs, og på søndagene finnes det mer enn 300 forskjellige boder (og bord) å besøke – men det er også liv her andre dager. Man kan få kjøpt all mulig krimskrams, bøker, klær, hjemmelagede smykker – men for mange er det nok det store utvalget av økologisk mat (organic food) som teller mest. Med andre ord: Et lurt sted å spise sunt.
(For dem som fremdeles er fascinert av Jack the Ripper, kan det nevnes at hans mest grusomme mord – det på Mary Jane Kelly, fredag 9. november 1888 – skjedde like i nærheten her …)
Så stort øye du har?
Den digre, trillrunde gluggen heter Finsbury Circus, og skryter av å være den største åpne plassen i City. Opprinnelig et ganske myrlendt terreng, noe også navn fra nabolaget, som Moorgate og Moorsfield, røper. En sirkel av vakre hus, rundt en park med grønn gressmatte hvor City of London Bowling Club holder til når det er pent vær.
Hundens øye – hvor det av og til spilles bowling
Og så var det ørene …
Jeg leter etter dem – men antagelig er jeg sliten og forvirret – og det ender med at jeg roter meg fullstendig bort. Hvor i all verden er jeg? På en plass hvor det vokser palmer? (Helt sant.) Derfor gjør jeg som fjellvettreglene lærer oss: Jeg graver meg ned i tide, dvs. jeg søker inn på nærmeste kafé. Og etter forretten gjentar jeg spørsmålet, men denne gang ikke til meg selv, men til en kelner. Hvor er jeg? Men han er fra Italia – så palmene stusser han ikke over i det hele tatt – og kartet, som han insisterer på å snurre rundt hele tiden, forteller oss ikke noe som helst. Finsbury Square, svarer den sortkledde endelig – etter å ha vært en høyrøstet tur på kjøkkenet. Jeg spiser biff og drikker kaffe – og innser at jeg har gått for langt. Dessuten … jo lenger jeg sitter her, jo mer jeg ser på de lett duvende palmene utenfor vinduet, jo mer mister jeg interessen for hundeører. For nå har også bena mine begynt å forhandle med hodet, og de tre er snart blitt enige om at det kanskje er altfor langt å gå til nær sagt hva som helst – og burde ikke øynene overtales til å finne en buss i stedet?
Og slik ble det.
På ville veier blant duvende palmer
Ettertanker om Den store hunden i City
Hva som gikk fint:
Hadde det ikke vært for denne digre bikkja, ville jeg aldri
ha funnet frem til London Stone, Williamson’s Tavern, Leadenhall
og en del andre steder jeg nødig ville gått glipp av.
Hva som gikk feil:
Jeg burde nok funnet et mindre dyr.
Det vil kreve en hel kartozoologisk forening
å få utforsket en hund som denne i detalj!
Gode råd:
Finn et dyr du kan klare i løpet av én dag – et dyr
som ikke gjør deg (og reisefølget ditt)
altfor svett og andpusten.
Jo mindre, jo bedre – og
husk å ta mange bilder
av de forskjellige kroppsdelene!
[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [Neste>>]
Tilbake