[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [Neste>>]
Like nede i gaten (Victoria Street) ligger restene av et romersk Mithra-tempel, bygget mot slutten av det andre århundre. Det ble funnet i 1954 og er en knøttliten ruin, bare rester av en grunnmur – og hvis man ikke er spesielt hektet på ruiner, så kan man vel egentlig spare seg de skrittene.
For skal vi først gjøre en avstikker, er det langt morsommere å følge Cornhill Street, og så ta inn til høyre ved St. Michael's Alley. Her ligger nemlig den utmerkede vinbaren The Jamaica Wine House (med skryteskiltet «Here stood the first London Coffee House at the sign of Pasqua Rosee's Head 1652»). Man serverer også lunsj. (Jeg har ikke smakt, men jeg har spurt!) Fortsett videre (dvs. hold til venstre i smuget) og gå inn bakveien til The Crosse Keys (hvis adresse egentlig er 9 Grace Church Street). Denne puben er enorm – og da mener jeg virkelig diger. Men ingen grunn til å stanse. Gå heller tvers igjennom – og bemerk at hovedinngangen mest minner om inngangen til en storbank! Og så, venner, kommer vi til noe vesentlig igjen … for litt på skrå over gaten
for Crosse Keys ser vi inngangen til markedet Leadenhall – som har noen utrolig vakre salgshaller, og hvor det har vært matmarked siden tidlig middelalder – på samme sted som romerne hadde sitt Forum!
Vi river oss løs og vender tilbake til hunden. Men la oss like gjerne innrømme det: Å rusle oppover forben og bryst er kjedelig. Kjedelig! I svingen under brystet ligger en skyskraper fra The Royal Bank of Scotland. Vi stanser og tar et bilde av den – for dokumentasjonens skyld. (Vi kartozoologer liker bestandig å dokumentere det vi gjør. Uansett om det er kjedelig eller ikke.)
The Royal Bank of Scotland
Men alvorlig talt: Dette er en betongørken, og av og til lurer vi på om det er liv i denne bikkja i det hele tatt.
Heller ikke vandringen langs gaten med det spennende navnet London Wall er særlig inspirerende, selv om vi passerer kirken All Hallow on-the-wall, hvor en del av den opprinnelige muren fremdeles er synlig.
Men straks vi kommer til snuten, blir det heldigvis livligere. Med barer og butikker – og utsikt mot et nybygg som minner om en diger fallos (eller ananas). Vi spør oss for, og får vite at vår sammenligning ikke er helt ueffen. På folkemunne heter bygget allerede Den Erotiske Agurk. Når det står helt ferdig, vil dette kontortårnet være Londons nest høyeste bygning, ha en eksklusiv restaurant i toppetasjen og ruve 200 meter over gatenivå.
Den erotiske agurk sett fra Liverpool Street Station
Her ved snuten (Bishopsgate) finner vi enda en St. Botolph-kirke – også den med fontene og grønn flekk. Og nå skjønner vi endelig hva det er hunden vår er så veldig opptatt av, dvs. hva den står og snuser på …
For hva heter gaten like foran snuten? Den heter Houndsditch. Det er et fryktelig navn: «Hundegrøfta». Og det er ikke det minste merkelig at hunden vår markerer og står med halen rett til værs. For her har det flytt mye blod, tenker den sikkert – og mange hundekadavre er nok blitt slengt i massegraver på dette stedet. (Og det tenker vi også. Så rent mentalt klør vi hunden vennlig og trøstende under haken.) I 1927 forsøkte en gruppe lokale forretningsmenn å få gatenavnet endret, siden de mente det ikke akkurat var salgsfremmende … Men heldigvis var myndighetene seg sitt historiske ansvar bevisst, for dette navnet er blant de aller eldste i byen. I 1275 sa man Hondesdich. I 1502 Hundesdich. Meningen er antagelig «grøfta som (de ville) hundene besøker» – og grøfta det er snakk om, var en gang en del av vollgraven langs den gamle bymuren. Den ble fylt igjen på slutten av 1500-tallet. Men for en hund med god luktesans er det sikkert litt av hvert å snuse på fremdeles. (Såpass mye at den til og med har valgt å snu ryggen til kjøttmarkedet vi nevnte ved begynnelsen av rundturen. Og der kom endelig forklaringen!)
Liverpool Street Station
[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [Neste>>]
Tilbake