[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [Neste>>]
Hva betyr egentlig det middelengelske ordet «cockney»? De fleste setter det i forbindelse med «hane-egg», et misdannet egg. I begynnelsen var det kanskje ment nedsettende (i slekt med tosk og tufs), men etter hvert fikk det en slags kjærlig, fleipete undertone. På 1600-tallet kunne det passere som en generell betegnelse på en som var fra London, men hundre år senere var betydningen snevret inn: Fra da av kunne det bare brukes om en som tilhørte arbeiderklassen – og om ordet var ment nedsettende eller ikke, avhang av hvem som sa det, og i hvilken sammenheng det ble sagt. Dette er som nevnt den vanlige forklaringen, men siden vi nå først sitter her – i nettopp denne kirken, så er det også fristende å nevne en annen (og kanskje vel så sannsynlig) teori: Ordet «cockney» kan rett og slett være avledet av den værhanen («cock-shaped weathervane») som en gang prydet klokketårnet …
Forresten: Den lille sangstrofen som står som motto over dette kapitlet, er fra en vise som absolutt bør synges med bredeste cockney-sleng. Jeg har nedtegnet den etter hukommelsen, slik jeg husker den fra et gammelt montasjeprogram i radio en gang mot slutten av femti- eller begynnelsen av seksti-tallet. «Maybe it’s because I’m a Londoner» innledet dette programmet (sammen med klokkeklemt fra St. Mary-le-Bow), og melodien gikk rett i øret på meg (– jeg lærte meg straks å spille den i F-dur, som er den eneste dur jeg finner frem i.) Programmet var laget av Jacob Skarstein, og jeg satt som fjetret og lyttet til den lette blandingen av musikk, opplesninger, innskutte kommentarer og autentiske lydklipp. Kort sagt: Det var den direkte inspirasjonen til at jeg selv begynte å pusle sammen lignende ting for radio … litterære montasjer om Månen, New York, drager, tannverk, Adam, syvsovere og you-name-it. (Ja, at jeg i det hele tatt våget å satse på å skrive!) Jeg er Hartvig Kiran takknemlig for at han (som sjef for Opplysningsavdelingen) antok alle disse merkelige og bizarre montasjene mine. Det gjorde at jeg klarte meg gjennom en altfor lang studietid nærmest uten gjeld! Men først og fremst er jeg takknemlig når jeg tenker på Jacob Skarstein. Altfor sjelden får vi somlet oss til å takke de menneskene som ikke aner at vi har noe å takke dem for. Men jeg vet at jeg bestandig vil høre stemmen hans … hver gang jeg strever med en viss sang i F-dur – og slik som nå, når jeg sitter her – i The Place Below – og venter på kimingen fra St. Mary-le-Bow.
Når vi kommer ut av kirken, tar vi oss tid til å gå litt til høyre bortover Cheapside – og så til høyre igjen, inn den lille, trange gaten Bow Lane. Det er en gågate man nesten ikke venter å finne i denne delen av byen. Og selv om vi nettopp har spist … så vet jeg om et sted, like her nede, som er vel verdt et besøk enten man er sulten eller ikke. (Men vi kan jo i det minste ta et glass, ikke sant?) Det scorer høyt på listen over puber det er vanskelig å finne, men vær på vakt og ta raskt til høyre inn en liten stump som leker at den er en voksen blindgate. Her – i Groveland Court – finner du Williamson's Tavern (og hvis Bow Lane er en pølse, så er dette rosinen!) Flere store, og virkelig hyggelige, rom – med hver sin bardisk. (Prøv først det rommet som ligger rett frem!) En av de mest komfortable puber jeg har besøkt. (Derfor er det ingen grunn til å sjekke kjelleren, hvor Martha’s Bar er helt ordinær.) Williamson's Tavern ville vært et perfekt sted for lunsj – hvis vi ikke allerede hadde spist i kirken ... (Men du må som sagt vite om puben for å finne frem. Hit inn er det veldig få som tilfeldigvis kommer snublende av seg selv.)
Hva finner vi under maven på hunden?
Under maven på hunden finner vi Guildhall – Citys rådhus og «parlament». Allerede i 1189 valgte man den første Lord Mayor, og siden har det vært holdt valg hvert år – om ikke akkurat innenfor disse veggene (nåværende bygning er «bare» fra 1411), så i hvert fall på dette stedet, for her har det vært rådhus i uminnelige tider.
Guildhall i regnvær
City er i det hele tatt et besynderlig sted, og forholdet mellom City og resten av London er ikke alltid så lett å begripe for en utenforstående.
Den har på en måte eksistert som en selvstendig by helt fra tiden før den romerske koloniseringen, og vi bør heller ikke glemme at i mange, mange hundre år, så var det City som var London – omgitt av en over tre kilometer lang bymur. Også i dag har City (fullt navn: City of London) sin egen selvstendige administrasjon og sin egen politistyrke (sjekk hjelmene deres). Det er relativt stille i helgene og om kvelden, men på hverdager arbeider over en halv million mennesker her – i det som lenge har vært Englands kommersielle sentrum.
Til Guildhall – som er Citys hjerte – er det gratis adgang, men sikkerhetskontrollen (sist jeg var der) minner om den vi møter på en flyplass. Det finnes også et kunstgalleri (Guildhall Art Gallery) på den andre siden av plassen (men der koster det).
Vi følger baksiden av forbenet. På hjørnet av Old Jewry og Poultry har vi et godt overblikk over hvordan arkitekturen har løpt løpsk i denne delen av byen … Og nå er vi så slitne at vi snart ikke orker å gå lenger (våte er vi også, for fremdeles regner det). Vi bestemmer oss for å avbryte, og heller fortsette vandringen i morgen. Men først besøker vi toalettet på Bank t-banestasjon, hvor det er City-griffer på veggene, og hvor papiret er så billig og grovt at vi nesten skraper oss opp. Typisk for dette Onkel Skrue-distriktet! tenker vi surt. I etterkant må vi bruke litt tid før vi skjønner at vi faktisk ikke trenger å trekke ned etter oss, bare føre hånden foran et elektronisk øye – så «flusher» det. Og slik bindes altså fortid og nåtid sammen her i City – slik knyttes forbindelseslinjen mellom gammel trolldom og moderne teknologi: En magisk håndbevegelse foran et usynlig øye på et toalett dypt under jorden …
Vokteren av toalettet på Bank t-banestasjon
Vandring rundt hunden. Dag 2
Vi starter der vi slapp. Ved Bank Station. (Og nå regner det ikke lenger.) Den store, imponerende gresk/romersk-inspirerte bygningen på plassen her, er ikke Bank of England – slik jeg trodde i mange av mine ungdomsår. Den heter Royal Exchange, men selv da jeg fikk vite at det var det den het, levde jeg i villfarelse i årtier. For nå trodde jeg det var børsen. Men det er det heller ikke. Royal Exchange er rett og slett bare et stort shoppingsenter for mennesker som liker «pene» butikker … og det er med andre ord fullt tillatt å vandre tvers igjennom (så det gjør vi, narturligvis). Selve Bank of England ligger litt til venstre – og som en kuriositet kan det nevnes at Kenneth Grahame, forfatteren av Det suser i sivet (The Wind in the Willows), jobbet her i Threadneedle Street hele sitt liv. Han våget aldri å bli freelance. Så når jeg tenker på Bank of England (ikke at det skjer så ofte, men likevel), da tenker jeg like mye på Padda som jeg tenker på Pund …
Royal Exchange - et hus å ta feil av.
[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [Neste>>]
Tilbake