[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [Neste>>]
I Cannon Street kommer vi endelig til det jeg personlig holder som «hundens høydepunkt» – selv om det rent faktisk ligger like ved poten. Det er en stein – en relativt liten stein, men kanskje (jeg sier: kanskje) er dette det aller viktigste fortidsminnet i hele byen!
Steinen jeg sikter til, kalles London Stone og er murt inn i veggen til Oversea-Chinese Banking Corporation Limited (ved St. Swithin’s Lane) ut mot Cannon Street og vis-à-vis Cannon Street t-banestasjon. Steinen gjør ikke så mye vesen av seg der den står bak jernsprinklene sine (og er omtrent så stor som en ølkasse), og de fleste mennesker passerer uten å legge merke til den. På plaketten kan vi lese at dette slett ikke er hele den opprinnelige steinen, men bare en del av den. I 1742 ble den flyttet bort fra selve gaten, står det, og i 1798 ble den murt inn i sydveggen på St. Swithin-kirken, som sto her til den ble revet i 1960. Videre står det skrevet at man ikke vet hva steinen opprinnelig ble brukt til, men at det i 1188 refereres til en «Henry, Son of Eylwin de Londenstane, subsequently Lord Mayor of London».
London Stone
Men historien er langt mer frodig, spennende og fantastisk enn som så. De ivrigste mener at steinen er mer enn 3000 år gammel, og at den sto plassert på et viktig sted for de keltiske prestene (druidene), ja, at den kanskje var det mystiske midtpunkt ikke bare for London, men for hele Britannia. Ifølge de gamle sagnene om kong Brutus (trojaneren vi husker fra et tidligere kapitel, se s. 34 ff), skal denne britenes stamfar ha bygget et tempel til ære for Diana, gudinnen som ledet ham trygt gjennom alle eventyr. Det sies at tempelet sto der hvor St. Paul står i dag, og at London Stone opprinnelig er selveste alteret fra dette eldgamle tempelet! En annen teori er at London Stone ganske riktig er knyttet til samme sted som St. Paul, men at den ikke stammer fra noe tempel, men er siste rest fra en eldgammel steinsirkel som en gang sto der på toppen av Ludgate Hill. (Atter andre har i London Stone sett den steinen som kong Arthur trakk det magiske sverdet opp fra. Men ganske mange steiner rundt omkring i England konkurrerer jo om å være akkurat den.) De mest fornuftige – det er i hvert fall slik de gjerne tenker på seg selv – hevder at steinen er fra romersk tid, og at den rett og slett ble plassert der for at man skulle ha noe å måle avstander ut fra. Romerne hadde nemlig for vane å sette opp en slik milliaria i hovedbyen i hver provins – og kanskje London Stone er det som er igjen av nettopp en slik. Opp gjennom århundrene ble steinen det tradisjonelle stedet å forkynne lover, gjøre avtaler og sverge eder. I 1450 ledet en ire ved navn John Mortimer (eller Jack Cade, som han først kalte seg) et i utgangspunktet rettferdig opprør mot kong Henrik 6. Opprøret begynte i Kent, og Mortimer (Cade) førte sin hær på mellom 26 000 og 46 000 inn i hovedstaden og frem til London Stone. Her slo han sverdet mot steinen og erklærte seg med dette for å være Lord Mayor. Shakespeare har episoden med i skuespillet Henry VI.
«Enter Cade and the rest, and strikes his staff on London-stone.
Cade – Now is Mortimer lord of this city. And here, sitting upon London-stone, I charge and command that, of the city’s cost, the pissing-conduit run nothing but claret wine this first year of our reign. And now henceforward it shall be treason for any that calls me other than Lord Mortimer.»
(Part 2, Act IV, Scene VI).
Og så har det kanskje vært nok steinprat for en stund? Selv om gudene skal vite at det er mye å snuse på! For eksempel tradisjonen på 1600-tallet med at alle briller som ikke holdt mål (og derfor ikke passerte brillemakerlaugets kvalitetskontroll), skulle knuses mot London Stone under en spesielt knasende seremoni … Men nok er nok! Og til den som lurer på hvordan det til syvende og sist gikk med opprørerne som er nevnt ovenfor, kan vi røpe at de fleste fikk hodet satt på stake ute på London Bridge – men for øvrig henvises interesserte lesere til historiebøkene.
St. Mary-le-Bow
I Cheapside unngår hunden høflig å tråkke på St. Mary-le-Bow – en kirke som mange ganger har fått en røff behandling opp gjennom århundrene, så av det opprinnelige normanniske kapellet fra begynnelsen av 1000-tallet er det i dag bare krypten tilbake. Men der nede i kjelleren er det til gjengjeld et helt suverent lite lunsjsted, som ikke nok kan anbefales – særlig hvis du setter pris på et oppfinnsomt (og billig!) vegetarkjøkken (og hvis det dessuten regner ute). Det heter kort og godt The Place Below, og her kan du sitte blant søyler og under hvelvet tak og drømme deg aldeles bort. Du tenker på cockneys, disse Londons «ekte» sønner og døtre … og du tenker på definisjonen, ikke sant, at for å kunne kalles en cockney må du være født «within the sound of Bow Bells», og du undrer deg over Dick Whittington, som hørte klokkene fra St. Mary-le-Bow helt opp til Highgate – noe som ville vært helt umulig i dag, med all den støy og maskindur som byen er full av … men kanskje den gangen for lenge siden?
The Place Below
[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [Neste>>]
Tilbake