| Europeisk Fauna - 06/2003 [<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [Neste>>] Ryggen strekker seg langs hele London Wall. Men vi velger i stedet å fortsette nedover bakbenet. Allerede noen meter fra museet (omtrent der hvor gaten bestemmer seg for å hete St. Martins le Grand) finner vi en park Postmans Park som, hvis det bare ikke hadde regnet mer og mer, ville vært et utrolig idyllisk sted. (Navnet har den fått fordi den er et populært sted å spise nisten hvis du jobber ved Postverkets hovedkontorer, som ligger like i nærheten.) Postman's Park Opprinnelig har parken vært en kirkegård. Og kirke har det vært her i uminnelige tider. St. Botolphs heter den, og er viet en saksisk eneboer fra 600-tallet. Denne Botolph skal ha vært en særlig venn og beskytter av alle veifarende, derfor finnes det en kirke for ham rett utenfor fire av de gamle byportene (vår ligger altså her ved Aldersgate) slik at man kan be til ham like før man begynner på en lang, og kanskje farlig, ferd. (Ser vi stort på det, kan vi kalle St. Botolph for en slags engelsk Ganesha elefantguden alle hinduer ber til når de står ved begynnelsen av noe, for eksempel en reise.) Men det som gjør Postmans Park til et virkelig unikt sted er veggen med alle minneplatene over hverdagens helter. (For hvorfor skal det vel bare være de store og mektige som hedres?) Det er en vakker tanke, og Watts het mannen som tenkte den og fikk satt prosjektet ut i livet en gang i 1880-årene. Og selv om det hele ebbet ut bare etter en ti års tid, så er tanken like god for det! Her kan vi lese 53 korte og lakoniske meldinger, slik som for eksempel denne: Frederick Alfred Croft, Inspector Aged 31, Utenfor parken er det en gammeldags polititelefon. For folk som trenger hjelp, står det. Men det står også: Virker ikke. |
||