[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [Neste>>]
Men nå er det på tide å oppsøke halen. Tuppen rører så vidt ved Barbican t-banestasjon, så la oss begynne der. Halen er stiv som en pinne. Ingen antydning til logring der i gården. Noe som i og for seg er fullt forståelig. Dette er ikke et strøk av London det er noen grunn til å logre for. Det relativt nybygde – og enorme – Barbican Centre, som ligger like borte i gaten, stammer fra et tiår da engelske arkitekter var beruset av betong. Det er mange fine konserter, utstillinger og teaterforestillinger der. Men hvis du ikke nettopp derfor har tenkt deg dit, kan jeg ikke komme på noen annen grunn til å oppsøke stedet.
Barbican Station
Betong er det også nok av videre nedover halen. Her bygges og graves det. Og for å gjøre alt enda mer trist, begynner det å regne. (Og vi har naturligvis ingen paraply …)
Museum of London dukker opp foran oss. Her kunne vi gått inn Gate 7 (som er akkurat ved rompehullet), og hvor en trapp fører opp til en fotgjengerovergang høyt over trafikken. Men vi har vært her før – og vi har (opptil flere ganger) anbefalt stedet i tidligere kapitler! Denne gang nøyer vi oss med å nikke til bildet av Dick Whittington, og vi vet at grunnen til at vi ikke straks får øye på katten hans, er at den har løpt i forveien og kan beskues høyere oppe i trappen.
Dick Whittington...
...og katten hans!
[<<Forrige] [1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [Neste>>]
Tilbake