Langsvanset romersk ulv
Lupus Romulus Langopendix

Funnansvarlig: Generalsekretær Tor Åge Bringsværd
Rapportansvarlig: Generalsekretær Tor Åge Bringsværd
Ekspedisjonsdeltaker: Generalsekretær Tor Åge Bringsværd

Ulven på Aventino

Først trodde jeg det var en gris, så ble det en slags kalv, men til slutt
forsto jeg at det naturligvis var en ulv. En langsvanset ulv, som ser seg tilbake, strekker hals og uler utover Piazza Albania. Eller muligens er det bare en ulvunge, selv om den – se kartet – fyller hele Aventinerhøyden (Aventino).

Aventino er den sørligste av Romas syv høyder. Skjønt i republikkens dager befant den seg utenfor selve byen, og det var først rundt 390 f. Kr., under Servius Tullius (Romas sjette konge), at den kom innenfor murene.
I flere århundrer var høyden sparsomt bebygd, men under keisertiden ble Aventino et populært boligkvarter for aristokratiet, og dette preget – med store villaer, mye grønt og høye trær – har strøket beholdt like til i dag.
Uten tvil er dette et av Romas aller vakreste områder, men siden
Aventino faller utenfor de fleste gratis-kart man får stukket i neven ved ankomst, er det ikke så mange turister som finner veien hit – noe som naturligvis er synd for dem, men fint for oss romantikere som liker å vandre i fred og stillhet. Roma kan jo ellers være et rent helvete, og steder som for eksempel Spansketrappen ligner mer et fuglefjell enn en trapp.

Etter å ha bodde her en måned (oktober 05) innser jeg at for meg er Aventino mer enn nok. La andre surre omkring der nede i sentrum, jeg trenger ikke noe annet eller noe mer Roma enn det jeg finner her på denne høyden – som i vest grenser mot Tiber og turistenes Trastevere, i sør mot arbeiderstrøket Testaccio, i øst mot det som noen kaller ”Lille Aventino” og i nordlig retning mot Circus Maximus, den gamle veddeløpsbanen.

Hvis man vil besøke ulven
En fin måte å oppleve Aventino på, er å gå rundt ulven (se på kartet en gang til). Men hvordan kommer man hit? Ja, det spørs jo hvor man vil begynne. Personlig mener jeg at et godt utgangspunkt er halen. Ta metroen (linje B) til Circo Massimo, og gå på skrå, langs det lave gjerdet, oppover bakken. Eller – enda lurere – ta buss nummer 175 fra Piazza Venezia og stig av ved det store monumentet midtveis oppe i Viale del Circo Massimo. Og her – på Piazzale ugo la Malfa – starter vår rundtur.

Vi ser utover Circus Maximus, den digre, grønne sletten som en gang var Romas største hippodrom. På Keiser Augustus tid var den 800 meter lang og hadde plass til over 250 000 tilskuere. I bakgrunnen ser vi ruinene av keiserborgen på Palatinhøyden.

Monumentet er til ære for Giuseppe Mazzini, som sammen med Garibaldi var en av ”fedrene” til det moderne Italia. Han sitter i dype, frihetlige tanker øverst oppe, mens en hærskare av figurer hvirvler omkring lenger nede. Og skal det først stå et monument her – på kanten av den gamle veddeløpsbanen – så må det naturligvis finnes hester på det.

Det er også naturlig at det ridende politi tar turen hit av og til for å sjekke skotøyet.

Forøvrig er det et yrende dyreliv rundt denne plassen. Her er for eksempel en slips-slange – og en liten øgle. (En av gledene ved kartozoologiske vandringer – de såkalte kon-turer – er jo nettopp å observere dyr av alle slag.)

Hvis vi ikke hadde til hensikt å gjøre ulvevandringen, kunne vi nå ha fulgt Via del Circo Massimo et lite stykke videre, og kommet ned til Piazza Bocca delle Veritá (Sannhetens munn) og i forhallen til Santa Maria in Cosmedin stått i kø sammen med hundre andre nysgjerrige og stukket hånden inn i det gamle komlokket som er formet som et triton-ansikt med åpen munn. Litt eldre kinogjengere vil huske Audrey Hepburns hyl i Prinsesse på vift, når hun tror at Gregory Peck får hånden bitt tvert av – for slik går det jo med alle løgnere som stikker hånden inn der. Men den vesentligste grunnen til at jeg i vår forbindelse nevner denne avstikkeren ned bakken, er naturligvis at vi like ved kirken finner den såkalte Janusbuen, hvor tvillingene Romulus og Remus i følge sagnet ble funnet av en snill ulvemor og oppfostret som to små Mowglier. Vi må altså tro at de i sin tid lekte med sine gråtass-venner ved foten av Aventino, og sikkert også her oppe på høyden. (Faktisk har utsiktspunktet vårt fått navn nettopp etter disse to. Belvedere Romolo e Remo står det på skiltet over hodet vårt. Og i gamle dager hadde visstnok hele plassen navn etter dem.)

Men denne avstikkeren tar vi ikke nå (vi vet om en langt hyggeligere vei ned dit, så følg med!) – vi ruster oss i stedet med en flaske vann i den lille mobile kiosken, for barer finnes ikke på denne rundturen. Så vær advart: Den eneste muligheten til å kjøpe kalde drikker, finnes her – og i en tilsvarende kiosk-bil ved forbenet, dvs. på Piazza Cavallieri di Malta.

På søppelkassene – både her og andre steder – ser vi den ømhjertede ulvinnen og hennes to diebarn. Vi tar det som et godt varsel for vår kartozoologiske ulvevandring. Bokstavene S.P.Q.R., som vi så ofte støter på her i byen, står for Senatus Populusque Romanus og betyr: Det Romerske Folk og Senat. Ordene har siden eldgammel tid vært brukt som tegn på at noe er Romas eiendom.

Og så går vi langsomt oppover halen, langs Via delle Terme Deciane, under høye, skyggefulle pinjer. Og fordi tilfeldighetene er våre venner, finner vi den norske ambassaden i nummer 7. I motsetning til en del andre konsulater og ambassader – som det finnes en del av i dette strøket – virker den norske troskyldig og tillitsfull. Ikke er den diskret tilbaketrukket bak høye gjerder, og ikke ser vi snurten av parkert bil og mann med maskingevær.

Blomster og katter hører sammen.

Vi svinger nedover rompa ved Via di S. Prisca, og her finner vi en kirke fra 300-tallet, som er bygget over et hus som tilhørte Aquila og Priscilla. Det sies at apostelen Peter skal ha bodd hos dem. (De er omtalt i Apostlenes gjerninger og Paulus nevner dem i flere av sine brev.) Men navn kan lett gå i surr, og Priscilla ble senere forvekslet med Prisca – en trettenårig pike som ble kastet til løvene under keiser Claudius regjeringstid. (Men istedet for å rive henne i filler, begynte løvene å slikke henne, og så måtte hun halshugges, for at det skulle bli en slutt på henne.) Og så er det altså Aquila og Prisca kirken i sin tid ble viet til – Aquilas kone, Priscilla, gikk derimot rett og slett i den katolske glemmebok.
Forøvrig fant man i 1955 et Mithratempel under kirken. Med velbevarte fresker, sies det. Personlig har jeg aldri greid å komme inn.

San Prisca-kirken går i ett med husene omkring seg. En form for diskresjon som mange av hotellene her på Aventino prøver å leve opp til, de også. Av og til er det nesten vanskelig å se at det er et herberge vi har foran oss. Hotellet på bildet (Domus Aventina) har en 1700-talls fasade og ligger vegg i vegg med San Prisca.

Ikke langt fra knekken på benet ligger en kommunal rose-hage – som da vi besøkte den, var så avblomstret som bare en rosehage i oktober kan være – og her fant vi enda en ulv. En siklende, og litt fortumlet fontene-ulv.

Via S. Alberto Magno er ”grønn” helt frem til Via Sabina. Hit kommer mange hunder med menneskene sine. Legg merke til den vakre snurren på halen til den hvite. Minner det ikke om vår egen ulvehale? Kan det være en fjern slektning?

Ved Santa Sabina ligger Parco Savello, som også kalles ”appelsinparken” (Parco degli Aranci) – stor og skyggefull og med en fantastisk utsikt over Trastevere mot Peterskirken.

Og ved porten finner vi denne hedersmannen, som dag etter dag selger sine ristende kastanjer og sine kjølige kokosskiver. Maskefontenen i bakgrunnen – Il Mascherone – har opprinnelig stått på Forum Romanum.

Duer er det alltid her. Og ikke uten grunn. For Santa Sabina og nabokirken Sant’ Alessio er to av Romas mest populærer bryllupskirker. Så denne duen vet nok godt hvor den skal ligge på lur for å få seg et par riskorn …

Her går det nemlig på løpende bånd hver lørdag og søndag.

Santa Sabina ble oppført i år 425 og kalles gjerne ”sølvbasilikaen”– et navn det er lett å forstå, for kirken er velsignet ren og enkel. De 24 marmorsøylene stammer antagelig fra det Juno-tempelet som lå like ved siden av her. Og lyset kommer ikke gjennom glassvinduer, men gjennom ruter av feldspat. Det er ingen dekorasjon i selve kirkerummet, alt virker behagelig og ”avkjølende” etter alle de fullstappete barokkkirkene man snubler inn i overalt ellers i byen.

På samme måte som Santa Prisca, så er også denne kirken bygd over et privathus: Titulus Sabinae (dvs. Sabinas hus), hvor den kristne menighet har søkt sammen i de første forfølgelsestider. På tolvhundre-tallet skjenket paven kirken til dominikanerne, og det ble innrettet et kloster vegg i vegg. Sankt Dominikus bodde her selv, helt frem til sin død i 1221. Og gjennom et lite, rundt glassvindu i muren ved inngangen, ser vi restene og etterkommerne av det appelsintre Sankt Dominikus bragte med seg hit, da han 1212 sådde en appelsinkjerne som han hadde tatt med fra Spania.(Enkelte guidebøker hevder i from begeistring at dette var Italias aller første appelsintre, men det tror vi hva vi vil om.)

Den gamle, fine inngangsdøren av cedertre har uskjæringer fra 400-tallet. I 18 felter ser vi bilder fra Det gamle og Det nye testamente. Det hele har holdt seg overraskende godt gjennom århundrene, selv om man har vært nødt til å dekke til noen av feltene med glass, for å hindre folk i å ta for mye på dem

Til venstre like innenfor ser vi en rund og litt flat sten på en liten søyle. Det er den stenen som Djevelen en gang kastet etter Sankt Dominikus. Den onde hadde nemlig greid å snike seg inn mens Dominikus knelte i bønn fremme i scola cantorum (det inngjerdete sitteplass-feltet opp mot alteret).

Naturligvis bommet Djevelen, men marmorgulvet gikk i knas der stenen traff. I scola cantorum kan vi den dag i dag se de ca 25 bitene som er puslet sammen i flisegulvet.

Vi går videre, opp fremsiden av bakbenet, og kommer til Piazza del Templo di Diana – hvor vi (se kartet) får en liten anelse om at vår ulv er av hannkjønn.

Så følger vi Via S. Melania, til den svinger inn i Via S. Alessio.

Og i Via S: Allassio finner vi denne frisen høyt oppe på en vanlig husvegg.

Sant’ Alessio-kirken (fra 600-tallet) har et helt spesielt gravmæle. Like til venstre inne i kirken ser vi en gammel trapp omgitt av små engler, og under trappen ligger en tigger. På dette stedet lå det nemlig et hus som tilhørte en adelsfamilie, og sønnen i huset, Alexis, dro på pilgrimsferd til Det hellige land, men ved hjemkomsten ga han seg ikke til kjenne for familien, men valgte i stedet å leve resten av livet som tigger under trappen til barndomshjemmet – og ingen kjente ham igjen. Men da han var død, fant man et brev som fortalte hvem han var, og straks begynte alle Romas kirkeklokker å kime. Det er slikt man blir helgen av.

Også ved siden av Siden av S. Alessio ligger det en park som alle kan bruke.

Også her finner vi duer.

Og utsikten herfra er minst like fin som fra Appelsinparken.

At et opphold i en slik park kan være god terapi, det vet vi vel?

Bare et appelsinkast lenger fremme kommer vi til Piazza Cavallieri di Malta – Malteserriddernes plass. De har ellers sitt hovedkvarter i Via Conotti. Men deres stormester holder til her oppe. Huset i bakgrunnen tilhører universitetet, og den som kikker inn bak murene, føler at han snarere befinner seg i et kloster – med lange, romantiske søyleganger – enn på et filosofisk fakultet.

Lenge trodde jeg at politivakten, som alltid står her, var til ære for malteserne, men naturligvis er de her for å passe på den arabiske og den egyptiske ambassaden – tvers over gaten.

Selve plassen er en drøm. Enkelte mener den er et arkitektonisk mareritt. Men selv er jeg blant dem som forsvarer den. Original er den vel i hvert fall? Opphavsmannen er den berømte 1700-talls grafikeren (kobberstikkeren) Piranesi, som ellers ikke drev så mye med arkitektur, så bare det gjør jo plassen til en kunsthistorisk sjeldenhet. (Legg også merke til den lille brus- og iskrem-vognen. Akkurat der vi sa den skulle være.)

T-skjorte-dyr har det ikke vært altfor mye å se til på denne vandringen. Selv har jeg naturligvis stolt båret en av vår forenings egne skjorter, den hvite med Skiens-hjort.

Men det aller mest berømte på Malteser-plassen er kikkehullet i porten inn til stormesterens hage. Det ser helt alminnelig ut, og ligner helst et gammeldags nøkkelhull. Men her er det ingen nøkkel som passer. Man skal i stedet legge øyet tett inntil.

Og hva ser vi? Vi ser to rekker av buete laurbærtrær, formet som en grønn tunnel, og i enden – perfekt sentrert – lyser Peterskirkens kuppel mot oss.

Vi tar bildet en gang til – i litt forstørret utgave!

Og over porten med kikkhullet, finner vi naturligvis ”malteserfalken”.

Det lar seg også gjøre å få slippe innenfor malteserriddernes murer. Enhver kan besøke deres postkontor og kjøpe ridderlige frimerker. (Ring på klokken og en vakt åper jernporten.) Og det er faktisk også mulig å komme videre – mot betaling og etter skriftlig søknad med lang behandlingstid. Her er inngangen til stormesterens ringe bolig.

Bolig, kirke, postkontor – og hva vet vel jeg.

Men det vakreste var hagen – på et av de to hagebildene skimter vi også et stort bur, fullt av hvite duer.

Midt i hagen står et lite hus med alle riddernes våpenskjold. Minner ikke dette om et norsk folke-eventyr?

Utenfor på plassen igjen (dvs. tilbake i Italia. Malteserne er jo en slags egen stat, på samme måte som Vatikanet!):
Bak Piranesis stenbroderier ligger San’ Anselmo, kirken – og klosteret – hvor det virkelig blir sunget. Fra hele verden kommer man hit for å øver seg i gregoriansk kirkesang. Og hver kveld kl 19 kan hvem som helst bli med og høre aftensang, teksthefte får man også utlevert, så her er det bare å trå til. Men på Aventino er det ikke bare mennesker som synger, over hele høyden kan vi høre fuglekvitter (og hadde jeg ikke ment at det var ekstraordinært mye, så hadde jeg jo slett ikke nevnt det). Derfor er det nesten trist å se dette fugleburet med plastfortrekk i vinduet til portnerboligen ved inngangen til kirken. (Innerst i hagen, til høyre ved kirkemuren, er det forøvrig et utsalgssted for vin, likør og klosterets egen grappa.)

De som nå mener at de har gått langt nok bort fra byen og de ”store” severdigheter, er nå hjertelig velkomne til å benytte den lille snarveien ned til elven Tiber og Sanhetens munn som jeg nevnte innledningsvis. Gå bare tilbake til Appelsinhagen og sving til venstre inn en åpen jernport. Foran deg ligger nå den bratte brostensveien Clivo di Rocca Savella, og enhver romantisk sjel vil øyeblikkelig føle seg satt flere tusen år tilbake.

Kanskje ser den dyster ut på toppen (sikkert ikke lurt å gå her sent på kvelden), men kommer man bare rundt svingen der fremme, er alt bare grønn glede og vakker utsikt. (Og som sagt: Man kommer ut nesten direkte ved Santa Maria in Cosmedin og alt det andre der nede på stedet som i antikken het Forum Boarium.)

Men vi som ønsker å klappe ulven på hodet, fortsetter ned Via Sant’ Anselmo og forbi Piazzaen med helgenens navn.

Og siden Anselmo-gaten liksom er min gate, må det være tillatt å ta med tre tilfeldig bilder …

– for å vise hvor utrolig vakker den er (– sa han så objektivt han kunne).

Og tro ikke at jeg er den eneste som bejubler denne gaten.. Tredve meter fra mitt eget høstkvarter bor Italias for tiden mest populære mann: filmskaperen Roberto Benigni. Min vertinne (se bilde 46) forteller at da hun kikket ut en dag, så var det plutselig begynt å sne – og en dopet zebra sjanglet forbi vinduet. Da var det nabo Benini som brukte gaten vår til innspillingen av sin siste film.

Men jo nærmere vi kommer Gelsomini-gaten, jo mer ”alminnelig” blir det. Og at selve øyet består av en sirkerl med store boligblokker og et bilverksted, er for så vidt en skuffelse, men viser på den annen side at ulven vår også har et blikk for den moderne tid. Størrelsen på øyet er det derimot ingenting å si på. I europeisk eventyrtradisjon har ulver alltid hatt digre øyne (”Så store øyne du har bestemor,” sa Rødhette). Og at også vår aventino-ulv er storøyd, vil et raskt blikk på kartet kunne overbevise enhver om.

Ulven gaper, som om den vil forsøke å sluke hele rytterstatuen den har foran snuten. Men hvem er han, denne stolte skikkelsen på Piazza Albania? Han heter Georgis Castriota og er en albansk fyrste som kom til Roma i 1446 for å få paven til å hjelpe de albanske fyrstedømmene i frihetskrigen mot tyrkerne. Han er også kjent under navnet Scanderbeg

Under oppholdet i Roma bodde han i nærheten av Quirinalet, hvor paven den gang holdt til. Og her har vår rytter til og med fått oppkalt en liten gate etter seg. Går man fra Fontana di Trevi bortover Via Lavatore i retning Quirinalet, vil man på høyre hånd finne Vicolo di Scanderbeg, hvor det – på Piazza Scanderbeg (!) – over porten til 116 finnes et stort og skjeggete portrett av ham. Men selve huset er nå viet et museum for pasta. (Museo Nazionale delle Pasta Alimentari). Den koselige restauranten rett over gaten bærer også Scanderbegs navn. Sånn kan det gå her i verden.

Men tilbake til Piazza Albania, hvor slutten på Via Sant’ Anselmo, sammen med en bit av den gamle bymuren til Servius (ca 390 f. kr.), danner ulvens underkjeve.

Og et kort stykke opp på halsen – i nummer 46 – finner vi Den Skandinaviske Kunstnerforening. Fullt navn: Circolo Scandinavo per Artisti e Scienziati. (Det er det huset som prøver å gjøre seg litt rundt på siden.) Foreningen har levd et omflakkende liv. I sine velmaktsdager (da Ibsen, i følge protokollene, var foreningens største kverulant) holdt den til ved den spanske trapp, inntil for noen år siden var den i Trastevere og idag finner vi den altså her – i et relativt anonymt 1940-hus.

Men innvendig er veggene stinne av tradisjon.

Her styrer Helene Löfstedt med fast, men vennlig hånd. Og her (i det minste, og innerste rommet – men det eneste som har eget toalett) tilbragte jeg en hyggelig måned som stipendiat. Sammen med Stina Eidem fra Sverige, Lotte Thrane fra Danmark, og Valgerdur Hauksdottir og Niels Rask Vendelbjerg fra Island. Slik at jeg bl.a. kunne få anledning til å drive kartozoologiske studier i det antikke nærområdet.

Stina har også i full fart og med stor velvilje – sent, sent en kveld – blyantskisset ulven for meg slik den kanskje kunne ha sett ut, hvis alt hadde vært annerledes. Legg merke til at den nå har fått flere ben, en tunge og et visst antall ører. Men den store flekken som den balanserer på snuten, er for det meste nettopp det – nemlig en formørket snuteflekk som skyldes dårlig scanning. Men etter forgjeves å ha prøvd å mane den bort, er jeg kommet til at det må være en slags mening med den, tross alt. Hvem vet om den ikke bent frem skal forestille solen? I norrøn mytologi fortelles det jo om en ilter ulv ved navn Skoll, som hver dag løper etter solen over himmelen og prøver å sluke den. På den annen side har jeg vanskelig for å forestille meg vår ulv som sint og gretten, tvert i mot virker det som om han er mer enn fornøyd med tilværelsen her på Aventino. Så hvem vet.

En som derimot ikke har det hyggelig, er denne melankolske nabohunden. En troskyldig retriever som noen prøver å herde til å bli en sint vakthund. Derfor ligger den ute og uler og voffer absolutt hele natten, og om dagen er den altfor utmattet til å passe på noe som helst, men er overmåte takknemlig for å bli klappet gjennom sprinklene i porten.

Aprops hunder – og katter... vi kunne vist et unevelig antall bilder av disse våre nærmeste venner blant de firfotede. Men når jeg tenker på hunder og Aventino, så er det nok dessverre slike skilt som disse to jeg vil tenke på (strøket vrimlet av dem).

Katter har det naturligvis langt bedre (med alle de høye trærne, fuglekvitteret og i det hele tatt). Her er et lite utvalg:

Kirkekatten i Sant Prisca

To appelsinpark-katter

En ekte San Anselmo-katt

*

Hvordan komme bort herfra og tilbake til ”byen”?
Enten rusler man over Piazza Albania, krysser den brede Viale Aventino og drikker en velfortjent espresso i baren på hjørnet av Via San Saba, hvor buss 175 har holdeplass tyve meter oppe i bakken (på motsatt side).

Eller man rusler nedover gjennom den store parken (Parco d. Resistenza dell’ 8 Settembre) og tar metroen fra Piramide – hvor det faktisk også står en vaskekte pyramide, reist i år 12 f. Kr. som et gravmæle for en herr Caius Cestius.