Portugisisk Sjøpapegøye
Psittacus Lusitaniae Maritima

Første observasjon: Generalsekretær Roger Pihl

Misunnelsen var ikke til å skjule, da min omgangskrets fikk vite at jeg skulle til Lisboa på et møte. Værmeldingen fortalte om + 27° C og tilnærmet evig solskinn, mens den norske høsten for lengst hadde meldt sin ankomst. Løvet hadde begynt sin langsomme, dalende reise ned fra trærnes grener, og hver morgen så jeg (til min store glede) naboer skrape isete bilruter om morgenen. Det var fortsatt over to måneder til solen ville snu. Store mengder mørke ventet i horisonten. Ventet på å legge seg over landet som en tung og klam dyne.

Hvem ville ikke tilbringe noen dager i det solfylte Portugal? Jeg må skynde meg å tilføye: Jeg skulle ønske det var jeg som fikk oppleve det solfylte Portugal, for selv om jeg faktisk var i Lisboa, tilbragte jeg dagene i et møterom. Det hjalp ikke at rommet hadde en formidabel utsikt over byen, for gardinene var trukket for. Det gjorde livet heller ikke bedre at jeg måtte overvære den ene powerpoint-presentasjonen etter den andre, [1] presentert på mer eller mindre haltende engelsk, og at vi såvidt rakk å bli ferdige til en kjapp middag før jeg stupte til sengs. Slik gikk dagene. Slik forsvant Lisboa. Lisboa ble for meg et møterom. Og kun et møterom.

Men som den erfarne kartozoolog jeg tross alt er, sørget jeg i det miste for å snappe med meg et bykart fra resepsjonen og legge det i vesken, i alle tilfellers skyld. Det ga meg muligheten av å drømme meg bort i en og annen kaffepause. Man kan liksom aldri vite. Og det var, midt i en helt usigelig kjedelig powerpoint-forgiftning at det plutselig begynte å kakle i vesken min. Jeg så meg forskrekket omkring, men ingen andre av møtedeltakerne reagerte. Ingen av de andre hadde hørt et kvekk, eller et eneste kakl, for å være nøyaktig. Det kaklet igjen (jeg hørte det klart og tydelig), men fortsatt var det ingen av møtedeltakerne som reagerte. Jeg var åpenbart den eneste som registrerte lyden. Var jeg virkelig den eneste hvis hørsel fanget inn denne frekvensen? For hvordan kunne det ellers være mulig å ikke høre det spetakkelet som fant sted?

Jeg ble naturligvis nødt til å åpne vesken, og ut flakset en papegøye som umiddelbart satte seg på skulderen min. Det føk fjær til alle kanter, uten at det så ut til å affektere de øvrige møtedeltakerne nevneverdig. Ikke en hvilken som helst papegøye, men en portugisisk sjøpapegøye. Jeg var, tross alt, i en by med solide maritime tradisjoner. Trenger jeg si mer enn Vasco da Gama?

Dagene i Lisboa svant hen i ytterligere møter, og jeg måtte love havpapegøyen å komme tilbake. Jeg måtte love å ta med Kapteinkjeks til den, som den hadde fått slik ustyrtelig lyst til å smake [2] etter at den og jeg hadde utvekslet forskjellige synspunkter. Heldigvis var fuglen bedre i engelsk enn jeg er i portugisisk, så vi forsto hverandre med haltende grammatikk og gebrokkent fingerspråk. [3] Jeg lovte å vende tilbake

[1] Måtte alle gode krefter forby kreativitetsdrepende programvarer som dette.

[2] Hvilket bringer meg til en slagordkonkurranse som Sætre kjeks visstnok skal ha arrangert. Det sies at det bidraget som vakte størst humor i juryen, men som av naturlige årsaker ikke vant, var følgende: “Sætre kjeks, i munnen veks.”

[3] Det vil si fjærspråk for havpapegøyens vedkommende.