[<<Forrige] [1] [2] [3] [Neste>>]

Ryggen
På kartozoologiske ekspedisjoner generelt, og i fremmede trakter spesielt, er det viktig å legge inn hyppige pauser med hvile og proviantering. En sliten kropp fører med seg et sløvet sinn, og er man skjødesløs kan viktige detaljer lett gå tapt. Og skulle man for eksempel på en ekspedisjon, sånn rent tilfeldig, ha med et ekspedisjonsmedlem som for eksempel er gravid – ja, så kan det også bli nødvendig å finne steder med tilfredsstillende toalettfasiliteter. Vi bare nevner det – det er slikt som er lett å glemme.
På Plaza Santo Domingo finnes alt man kan begjære av en rasteplass og et hvilested.

Her serveres kjølende, håndskupede iskremer og sorbeter til slitne kartozoologer, og de indre gemakker er velholdte og rengjorte.

Denne plassen ble anlagt så langt tilbake som i 1547, og var byens hovedmarkedsplass. Fortsatt utgjør plassen ett av favorittstedene til byens befolkning. Parasoller, palmer og trær skaper skyggefulle pustehull, og tallrike små kaféer og restauranter sørger for provianten.

Midt på plassen troner et mer enn 100 år gammelt fikentre; de enorme, slyngende røttene danner hemmelige rom og ganger som er mer enn store nok til adskillige omganger med gjemsel.

Vi fortsetter Calle La Merced, forbi Plaza Romea med det praktfulle Teatro de Romea. Det er fortsatt siesta-tid, og bortsett fra de allestedsnærværende duene, er det et skuffende fattig dyreliv her langs kaninen.
     Noen ringløver stirrer søvning ned på oss fra undersiden av balkongene sine.

Vi passerer over til kaninens nakke, i Calle Santa Teresa, og her begynner det endelig å dukke opp litt dyreliv. I løpet av få meter observerer vi både høns, katter, bjørner, bukk og flodhest.

Men stadig ingen kanin. Selv ikke inne i kaninens øye er det noe å få øye på.

Nå begynner ekspedisjonen å gå lei. Gatene her har et utpreget funksjonelt preg. Biler, mopeder, skutere og søppelcontainere. Vel og bra alt sammen, men ikke akkurat så veldig spennende. Varmt er det også.
     Vi må innrømme at vi farer med harelabb over resten av omrisset. Snuten er borret ned i en rundkjøring, midt i ettermiddagsrushet. Plaza San Julian evner ikke å fascinere oss. Poeten Jara Camillo, i hvis gate vi haster videre, kan for alt vi vet ha skrevet dikt av slik intensitet at litteraturstudenter har kastet seg fra instituttspirene i tykke svermer – for oss er det perler for svin.

Før vi vet ordet av det, er vi tilbake på Plaza Cardenal Belluga. Katedralens dører står fortsatt vidåpne som anemonetentakler og suger forbipasserende turister og intetanende fotgjengere inn i det kjølig mørket bakenfor. Et øyeblikks uoppmerksomhet, og så er vi der vi også. Murcias stolthet. Katedralen. Døde dignitærers epigrafer skimtes mellom fotsålene våre. I en liten maskin kan man legge på en Euro, så tennes et lite lys som burde vært levende. Vakre glassmalerier slipper sparsommelige mengder filtrert sollys inn under takhvelvingen. Vi har sett det før. Det er synd å si det, men nokså befriende også der vi hvisker og nikker forsiktig. De kan virke temmelig like alle disse katedralene?

Vi unnslipper via en sidedør, erklærer ekspedisjonen som sådan for avsluttet, og begir oss inn i kaninens innvoller. Og der inne er det mye å se på – hemmelige små plasser og torg; et virvar av butikker og et sydende folkeliv.

Etterskrift
Kaninens omriss bærer et tydelig preg av å ligge i utkanten av alt det interessante. Noen praktfulle plasser fant vi riktignok, og Plaza Santo Domingo oppe på korsryggen ville vi ikke vært foruten. Ellers var det nokså dødt. Men det burde vi kanskje ha ventet. Murcia var jo opprinnelig en alcazaba -– en festningsby. Tykke murer beskyttet det som lå innenfor mot trusler og farer der utefra. Ikke ulikt slik pelsen og skinnet beskytter ethvert pelsdyr. Og der inne i innmaten fant vi da også til slutt noen spor etter den store kaninen:

[<<Forrige] [1] [2] [3] [Neste>>]