Første observasjon: Generalsekretær Roger Pihl

Jeg er neppe alene om å huske Roger Moore i TV-serien om Helgenen. The Saint. Og hans berømte presentasjon av seg selv etterfulgt av en høyst dramtisk måte å heve det venstre øyenbrynet på: «My name is Templar. Simon Templar». (Hvilket forøvrig er forbløffende likt en annen berømt filmreplikk: «My name is Bond. James Bond». Det er imidlertid ikke poenget her.)
     En episode der Helgenen oppklarer et drap ved bredden av Loch Ness, blir morderen selv funnet drept i slutten av episoden. Skottene så på den ille tilbredte kroppen og sa han hadde blitt tatt av propellene til fergjen. Men så sluttet episoden med Helgenens replikk: «There is only one thing: The ferry didn’t sail tonight». Og så hevet han det før omtalte øyenbrynet som for å understreke poenget til de av TV-seerne som ikke oppfattet poenget første gang: Morderen hadde blitt tygget grundig på av uhyret i Loch Ness. (Som dermed ikke var så uhyrlig likevel, ettersom det fritok samfunnet for kostbare rettsaker og et ditto fengselsopphold. Morderen fikk som fortjent, på en måte.)
     Det var mitt første møte med Nessie. Riktig nok bare i en TV-serie, og kun som en hentydning til at det er mer mellom himmel og jord, og så videre. Det finnes imidlertid forskere som mener (eller i det minste tror) at uhyret eksisterer. De kaller henne Nessitera rhombopteryx, og har en rekke forslag på hvordan hun kan se ut. (Hvordan man allerede har klart å fastslå uhyrets kjønn, skal jeg ikke spekulere i. )
     Dersom Nessie har et par finner foran og bak, vil hun kunne rive gjennom vannet omtrent som en pingvin eller en skilpadde. I likhet med noen av plesiosaurene (en visstnok utdødd krypdyrslekt i ordenen svaneøgler, med lang hals og luffelignende lemmer), hevder vitner at Nessie har en lang og smidig hals - godt egnet til å snu hodet etter flyktende fisk. (Og et såvidt stort uhyre, må nødvendigvis ha masse mat. Bare tenk hva en helt alminnelig gullfisk spiser i løpet av en dag). En kort og kraftig hale var typisk for plesiosaurene, og det vil være naturlig å tiltenke Nessie samme attributt.
     Hvor enn du ferdes langs Loch Ness’ bredder, vil du finne souvenirbutikker som selger små, grønne kjæleuhyrer. De forestiller Nessie (som uhyret kalles på folkemunne, skjønt jeg er ikke sikker på om uhyret er like dus med befolkningen som den er med Nessie) og ligner mest av alt på en krysning mellom en kamel og en liten krokodille.
     Det er ikke sikkert at uhyret i Loch Ness er en krysning mellom kamel og krokodille, for observasjonene har (inntil dette kartozoologiske funnet fant sted) vært svært usikre. Imidlertid nytter det ikke å selge uidentifiserbare kjæleuhyrer til turistene. Ærlig talt! Det nytter heller ikke å selge et stygt, menneskefientlig kosemonster. Det er ikke uten grunn at Godzilla aldri tok innersvingen på teddybjørnene hva kosing angår. At en og annen nærsynt, kvisete guttunge tiltrekkes av dette monstret og endog kjøper PS2-spill hvor det har en hovedrolle, forandrer ikke på saken.
     Men helt siden Midgardsormen satte støkk i (de ikke fullt så barske) vikingene, har sjøormer, kjempeslanger eller sjøuhyrer jevnt og trutt dukket opp i historien. fart i sakene ble det imidlertid ikke før avisene kastet seg over fenomenet. Man kan si hva man vil om sjøuhyrer, men selge aviser kan de. Aftenposten, som vanligvis er en troverdig trykksak, interesserte seg allerede i 1933 for sjøormer. Samme år hadde nemlig skotske aviser funnet ut at sjøormen i Loch Ness var godt stoff, og redaksjonen i Akersgaten antok formodentlig at sjøormstoff med lokal vri var av interesse. Dette var foranledningen til at avisens journalist dukket ned i sogneboka for Hvaler, og oppdaget at sogneprest Hans Davidsen var vitne til at et ukjent, trepuklet havdyr krysset aktenfor stag fra Heia til Koster i 16 knops fart.
     Og selv om sjøormen i Seljordsvatnet,er kjent fra skriftlige kilder midt på 1700-tallet, var det først da det kommersielle potensialet ble avdekket, at sjøormen fikk liv. Seljordvannet har mange fellestrekk med et utall andre norske innsjøer: Det er rett og slett bare en fjellsprekk som er fylt med vann. I dette tilfelle 13 km langt, omlag 1 km bredt og 153 meter på det dypeste. Vannet er mørkt (på grunn av høyt humusinnhold) og gir fantasien fritt spillerom. Hvem vet som skjuler seg nede på femti atmosfærers trykk?
     Ikke mange har stått frem og vitnet om sjøormen, men i Aftenposten kunne du finne følgende leserbrev 19. august 1976: «Jeg har i den senere tid sett et par artikler angående sjøormen i Seljordvannet og fikk lyst til å fortelle at jeg også har sett denne sjøormen. Det var i 1963. En sen kveld, såvidt jeg husker var det i august måned, kom jeg langs Seljordvannet. Jeg var trett og sliten efter å ha syklet mange mil den dagen og hadde nærmest tenkt å legge meg under åpen himmel, da jeg fikk øye på en liten falleferdig bu akkurat i enden av vannet, mot Bøsiden.
     Jeg hvilte meg litt der og sto tidlig opp og gikk en tur for å se på været, da jeg fikk se det store dyret nede i vannet. Det lå på tvers i vannet med hodet mot veien. (Jeg kunne ikke se hele hodet, hele dyret lå akkurat i vannflaten, men jeg så jo tydelig bølgedannelse over dyrets rygg.) Jeg vil anslå lengden til ca 10 m. Det var i det hele tatt et ufyselig syn.
Jeg syntes at jeg måtte fortelle dette. Jeg tror ikke jeg har fortalt det til noen før.»
     Det hjelper jo å snakke om det. Og enda bedre er det å ha et innlegg under fullt navn i landets største avis.
     Men tilbake til uhyret i Loch Ness. Nessie.
Det beste, i det minste for turistindustrien, ville være om hun ikke ble funnet. (Vi vet jo alle hvordan det gikk med King Kong). Men når hun ikke har blitt oppdaget, et det fordi man hele tiden har lett på feil sted. Det er, og har alltid vært, en helt vanlig antagelse at uhyret i Loch Ness er å finne i Loch Ness. Ingenting kunne vært mer feil. Sannheten er at Nessie hele tiden har gjemt seg i byen ved River Ness (som renner ut fra Loch Ness), Inverness. Til alt overmål har den også skjult seg på fire forskjellige kartblad. Du må altså sette disse fire sidene sammen, for å finne henne. Til det trenger du å kjøpe (og ødelegge) to kartbøker, en handling som av naturlige årsaker strider imot enhver skottes natur. (Her er vi antagelig ved kjernen til hvorfor hun ikke har blitt oppdaget tidligere.) Det måtte en kartozoolog til for å stille spørsmålet: Hvilket dyr skjuler Inverness? Når man først har funnet den hemmelige nøkkelen, ligger Nessie der og bare venter på å bli oppdaget.
     Som kartet (med all mulig tydelighet) viser, Nessie er utstyrt med to luffer på hver side, pukler på ryggen, en lang hale og et ansikt som kan minne om en krokodille. Det tyder på at de mange observasjoner som er gjort (først og fremst etter 1930) stemmer godt overens med det virkelige uhyret.
     Men hvorfor har Nessie gjemt seg i Inverness? Er det kaffebarer og trendy kaféer som frister? Eller har det rett og slett blitt for mange turister langs Loch Ness? Har det blitt for mange båter på vannet? Kanskje det ikke er ørens lyd å få der nede på 230 meters dyp? Har Nessie lyst til å lære å spille sekkepipe? Vil hun til Glen Ord og prøvesmake whiskyen?
Mange spørsmål knytter seg til denne observasjonen.
     Bare en spennende, og temmelig risikabel ekspedisjon vil kunne gi (noen av) de svarene vi kartozoologer leter etter.