Biotop

Beograd betyr ”hvit by” og er hovedstad i republikken Serbia og føderasjonen Serbia Montenegro. Med sin beliggenhet ved sammenløpet av to av Balkans største elver, Donau og Sava, har Beograd gjennom tidene inntatt en sentral og fremtredene plass i europisk historie og kulturarv.

En guide over viktige historiske årstall starter med kelternes invasjon av byen i 279 f.Kr og ender med NATOs bombing i 1999 helt nederst på arket. Beograd er visstnok blitt ødelagt og gjenoppbygget over 40 ganger noe som må ha satt sin spor. I Claudio Magris bok ”Donau” finner vi følgende beskrivelse:

”Det er vanskelig å si hvor og på hvilken side av hva Beograd ligger, ja, det er vanskelig å fatte denne byens mangeslungne identitet og forbløffende livskraft, den som gang på gang er blitt ødelagt, men hver gang har reist seg igjen og visket ut fortidens spor. Beograd har vært stor i mange forskjellige epoker, men hver storhetstid er forsvunnet med forbløffende hastighet. Beograds historie, dens fortid, lever ikke bare videre i de få bygningene og minnesmerkene som har blitt stående, men hovedsakelig i et usynlig substrat, epoker og kulturer som er falt som trærnes løv og smuldret bort, blitt til den mangfoldige, lagdelte og fruktbare humus som den mangefasetterte byen nå strekker sine røtter ned i, en by som ustanselig fornyer seg og som ofte i litteraturen fremstilles som en forvandlingenes smeltedigel.”

Det var derfor åpenbart for de to kartozoologer in spe, Henning Stokke og Per Dreyer Hamre, at dette området med et slikt rikt jordsmonn måtte være et utmerket habitat for forskjellige dyr. Utstyrt med diverse kart, gul markeringspenn, og kartozoologiforeningens håndbok, fant vi oss et bord i enden av bryggerikaféen Alexandar  i byens bohemkvarter, Skadarlija. Kaféen tapper byens eget Beogradska Pivo omtrent direkte fra bryggeriets tanker og serverer dertil passende matretter. Et ypperlig utgangspunkt for krevende vitenskapelig arbeid.

Vi har altså tatt våre første skritt inn i Kartozoologiens verden. Begge var grepet av et stort alvor overfor oppgaven: å finne dyr på bykartene foran oss.

Men å finne dyr på bykart er ikke alltid lett. ”Kan det der være en hund med munnkurv?” kommer det mumlende fra den ene. ”Hva om vi snur kartet opp ned?” Men nei. Hvor har dyrene gjemt seg? Det tok litt tid, men etter hvert avdekkes flere merkelige dyreomriss, blant annet en vakker Tapir i utkanten av byen, en munter vakende fisk langs Donau og en skummel hai, for å nevne noen av undertegnedes foreløpige observasjoner. Allikevel, det måtte være noe mer her, noe som kan avsløre byens sanne identitet og være nøkkelen til en dypere forståelse av byen, slik Generalsekretær Bringsværds fisk i Reykjavik jo må sies å være.

Et kryptisk spor hadde allerede tilkjennegitt seg i Hjalmar Christensens bok om Balkan (”Byzanz  - Balkan”, Kristiania 1923), hvor forfatteren skriver: ”Men Balkan er ikke let at ribbe; det er seiglivet, og det er rigt. Ikke bare i kraft af sine folkeslags maskuline vitalitet og de mange uudnyttede naturherligheder, men også ved en broget samling af egenskaper, som bevirker, at den, som har færdes på Balkan, den, som engang har indåndet Balkans eventyrlyft, mindes det med hjemve.”  Nei, Balkan var ikke lett å ribbe, men hva annet kunne vel dette være enn et hemmelig spor for fremtidige kartozoologer om spesielt å undersøke fuglelivet og innånde ”eventyrlyft” i sentrale balkanske byområder…

Og der, med ett fremtrer den uten forvarsel og i sin fulle figur – stor og majestisk, litt sint og veldig veldig farlig. En balkansk kongeørn - Aquila Chryseatus Balkana.

Dette måtte være Beograds hemmelige dyr: En ørn.

Species

Det fremgår av dyrets omriss at det må dreie seg om en stor rovfugl. At det er en kongeørn kan muligens avledes direkte ved at det over hodet (i Kalemegdan parken) avtegnes et omriss av en kronelignende gjenstand.

Men ser vi nærmere på Kongeørnes artsbeskrivelse i Salomonsens leksikon finner vi også ytterligere likehetstrekk med vår fugl ”.. af størrelse som en tam Gaas”, og ”Den er en kraftig og modig Fugl, der lever af alle Slags større Pattedyr , Urfugle og Vildgæs, men også mindre Fugle som Drosler. Harer efterstæber den stærkt, tager jævnlig Ræve, men også små Gnavere”.

Det er tydlig at vår rovfugl slik den fremtrer på bykartet er en kraftig og modig fugl, som har næret seg på store mengder Urfugle, Drosler og opptil flere Ræve, og den er unektelig på størrelse med en tam Gaas.

Det som imidlertid er mest klargjørende er ørnens symbolske karakteristika. Og igjen må vi ty til Salomonsen: ”Ørnen er iblandt Fuglene ligesom Løven iblant Dyrene et Sindbillede paa sejerrig Styrke. Den anvendes derfor fra gammel Tid hos forskellige Folk som Symbol for guddommelig og kongelig Magt og på Sejr over Fjender.”

Vår ørn har tydelig inntatt en positur som etteraper heraldikkens ørner, den har noe svulmende og guddommelig over seg som ikke kan utelukke fremtidige krigerske hensikter. Og det ser ut til at den trives godt her på Balkan.

Vår ørn er nok en ungfugl, selv om det er noe urgammelt over den (i tillegg til at den altså spiser Urfugle), det vil si en såkalt Juvenil (den kjente forkortelse juv. i fuglebøkene). Den kan derfor være vanskelig å kjønnsbestemme og heller ikke våre undersøkelser av ørnens underliv har klart å avdekke kjønn. Her må vi  altså avvente historiens gang for å få dette endelig klarlagt.

Følgelig er species utover enhver rimelig tvil bestemt: Aquila Chryseatus Balkana.

Balkansk kongeørn i sin hjemlige skriftsverden

Kartozoologisk vurdering

Den balkanske Kongeørnen er faktisk enormt stor i kartozoolgisk sammenheng, hele  9 km i omkrets målt ved hjelp av skoslissemetoden (en skolisse legges rundt hele dyrets omriss, og lissens totale lengde måles og multipliseres med kartets målestokk).

Store dyr setter følgelig store krav til feltarbeideren. Heldigvis hadde ørnen plassert seg i byens mest sentrale områder; hode ved byens høydedrag og tidligere festningsverk, Kalemegdan, vingene brer seg over viktige ferdselsårer og byens buss- og jernbanestasjon ligger like under høyre vinge. I det hele tatt så innebærer ørnens plassering at det langs omtrent hele dens omriss finnes mange fine hvileplasser med muligheter for pleie og væskeinntak.

En annen kartozoologisk finesse, er at dyret ligger delvis over en flod, noe som vel må være en sjeldenhet.

Per tempio synes heller ingen ørner å være registrert eller publisert på foreningens nettsider. Dette er derfor kanskje den første ørn og rovfugl som noensinne er observert i et bykart, noe som derfor avkrever en ekstra grundighet og presisjon i dokumentasjonsarbeidet.

Våre feltarbeider viser at den balkanske kongeørn er fullstendig omsluttet av et inntakt gatenett med fortau og god fremkommelighet, det er dessuten mulig å navngi og dokumentere hele dens omriss gjennom gatenavn.

Omriss uttrykt ved gatenavn blir da som følger (starter øverste ved venstre vinge):

Bulevar despota Stefana, Takovska, inn Dobrinjska, Kralja Milana, Mekenzijeva (50 m), Svetog save (50 m), Bulevar Oslobođenja (50 m), Nemanjina, Sarajevska, Savska, Karađorđeva, Stari savski most, Zemunski put, Bulevar Mihajla Pupina, Brankow most, Brankova, Carice Milice, Gračanička, I. Begova, K.S. Markovića, Kralja Petra Prvog, Kosančićev, Pariska, Zmaja od Noćaja, Zmaj Jovina, Vase Čarapića og Trg Republike.

Vi forlater vårt stambord og de mange tomme glass, og drar ut i bylegemet for å studere nærmere den balkanske kongeørn, en vakker søndag i april.

Venstre ørnevinge

Så begir man seg i vei. Det er først nå vi virkelig kan få bekreftet om det faktisk befinner seg en kongeørn i byens gatenett, og at dette ikke bare er et rent fantasifoster uten relevans til virkeligheten.

Vi starter ved å gå opp venstre ørnevinge som begynner like ved en av byens mest sentrale plasser, Trg Republike og fortsetter mot øst langs Bulevar Despota Stefana, dvs despoten Stefans gate.

Et første spørsmål melder seg. Hvem var despoten Stefen som er blitt beæret med et et gatenavn i Beograd? Despoten Stefan var sønn av Tsar Lazar, Serbernes store konge og leder under slaget ved Kosovo Polje (Kosovosletten) hvor Lazar først vant i 1387 men senere måtte gi tapt for ottomanerne den 15. juni 1389 (en dato alle Serbere kjenner), og som innledet en 500-årig tyrkisk dominans på Balkan og Øst-Europa.

Den serbiske ørn måtte overgi seg, men på en merkelig måte så betrakter ikke Serberne slaget ved Kosovo Polje som et nederlag, men snarere en tapper martyrdåd til forsvar for Europa og kristendommen, og mener at den tyrkiske krigsmakt på denne tid truet med å legge hele Europa i ruiner, men ble så svekket av de heltemodige serbiske krigere at de aldri senere kom til å lykkes i sitt skumle forsett. Den vestlige verden står derfor, i serbernes øyne, i en takknemlighetsgjeld til det kristen-ortodokse Serbia som reddet dem mot muselmennene.

Foruten den serbiske ørn og dens krigsinnsats ville Europa i dag vært muslimsk, i følge den gjengse oppfatning. Nevn Kosovo Polje for en serber og hans øyne blinker.

Men tilbake til despoten Stefan. Han ledet serberne i tiden etter slaget på Kosovosletten, og gjorde mye bra, blant annet så innførte han tidens klesmote fra Venezia og fikk byttet ut de mer ubehagelige bysantinske plagg, i følge en historiebok.

Men akk, det går nedover med despotene. En gang en deilig adelstittel, i dag et skjellsord forbundet med liten heder. Allikevel - i Beograd har man nylig endret det tidligere gatenavn fra 29. novembergaten (navnedagen til føderasjonen Jugoslavia slik det ble proklamert 29. november 1945) tilbake til despotgaten. Altså er der håp også for despoter om å bli beæret med gatenavn igjen.

Etter bare et kvartals rolig gange finner vi en første bekreftelse på balkansk kongeørn. I et vindu til en antikvitetshandler ligger en stokk besmykket med en ørn. Kongeørn.

Balkansk Kongeørn på en stokk i et vindu. Fotografens benstilling kan skimtes i vinduet.

Det fortelles at Zevs hadde et herskerscepter formet som en ørn. Vi hadde nok hatt mer nytte av dens støttende egenskaper som stokk akkurat denne ettermiddagen.

Men så ved neste kvartal – hva ellers – ligger spisestedet Ørnen (Orao på serbisk). Fantastisk. En endelig og udiskutabel bekreftelse at vi befinner oss i kongeørnens rike. Og hva er mer naturlig enn å bestille en riktig Ørnetallerken, Salata ”Orao”, restaurantens spesialitet – med masse oliven, egg (sic !), reker, mais, agurk og skinke, ansjosfileter, musling, akker, kylling og rikelige mengder salt ferskost og kål. Alt på en tallerken. Stemningen er høy da vi går ut av lokalet.

Litt lengre nede i despotgaten, ved den Botaniske hagen (Botanička Bašta), bor det en skilpadde.

Skilpaddene har den ypperlige egenskap at de holder seg helt i ro når man ber dem om det og dermed kan man rolig få fotografert vakre bilder og dokumentert dyrelivet i tråd med kjente kartozoologiske prinsipper.

Det samme kan imidlertid ikke sies om en meget gammel og overmåte stygg hund som vi traff ved ørnens vingetupp. Den pilte av sted etter en gammel mann, uten å ville la seg avbilde. Vi tok opp jakten som førte helt frem til en frisørsalong (Frizerski salon Irena) hvor den ikke ville komme ut igjen, til tross for fotografens lokking. Hunden var usedvanlig vemmelig, med testikler hengene ned i knehøyde og flere byller og svulster på kroppen, slik bare hunder, og enkelte kartozoologiske dyr, som har levd et skjermet byliv kan utvikle.

Vi går videre langs Takovskagaten på undersiden av vingen. Her er litt mer rufset og dårlig stell av fjærpryden.

Litt rufset gateparti

Ved overgang fra vinge til kropp ligger Parlamentsbygningen – sterkt bevoktet av ikke mindre enn 4 dobbeltørner, med ytterligere ørner plassert på spir og lignende.

Etter hvert går det opp for oss at det rett og slett kryr av ørner i Beograd – ikke den naturlige og ekte ørn slik vi har påvist på kartet, men dobbeltørner i store mengder. Selv, det serbiske flagg prydes av en hvit dobbeltørn.

Borte er den røde stjernen som smykket Jugoslavias felles flagg under Tito-perioden, og tilbake er igjen dobbeltørnen slik ble benyttet under det Serbisk-Kroatiske kongedømme.

Det serbiske statsflagg ble besluttet innført i sin nåværende form i 2004 etter et forslag som ble utarbeidet i 2001 (beslutningen er i juridisk forstand egentlig bare en anbefaling). Og nå vaier dobbeltørnen overalt – spesielt i området rundt parlamentsbygningen.

Claudio Magris skriver i samme bok om Donau at han har sett få virkelige ørner sveve over de balkanske klipper, men desto flere dobbeltørner på sin reise langs Donau. Etter at dobbeltørnen hadde vært det tyske og siden det østerriks-ungarske keiserdømmes ubestridte rikssymbol, trives nå dobbeltørnene på Balkan. Albania har en ond svart dobbeltørn på blodrød bakgrunn, og det er heller ikke lenge siden at Russland fikk tilbake sin gamle dobbeltørn. Vi må gi Magris rett i at den heraldiske ørn har et visst overtak også her i Beograd.

Hvor kommer egentlig dobbeltørnen i fra? En vanlig oppfatning er at ved delingen av romerriket i et vestlig (Roma) og et østlig (Byzanz) keiserdømme, så måtte man legge til et hode til romerrikets opprinnelige enkeltørn. Men dette stemmer ikke. Dobbeltørnen er en ekte urfugl og er i hvert fall mer enn 4000 år gammel. Og særlig på Balkan finner en massevis av dobbeltørner, ja det er som Magris er inne på, vanskelig i det hele tatt å unngå dem, og i hvert fall her foran den Serbiske parlamentsbygning. 

Med bakgrunn i dette har vi undersøkt om kanskje vårt funn på bykartet kunne skjule et ørnehode til. Og selv om det kan skimtes konturene av et ekstra hode, har vi ved hjelp av feltundersøkelser fastslått at vår ørn har begrenset seg til et hode. Vi er vel egentlig glade for det. Det viser seg jo at alskens fabel- og fantasidyr har en tendens til å dukke opp i bykart, mens vi søker den pureste og reneste form for kartozoologi, den som beskjeftiger seg med naturlig forekommende dyr og fugler.

Mageregion

Vi spaserer videre nedover Kneza Miloša. I en sidegate nær ørnens mageregion ligger et lite, men spesielt museum. Det er Ivo Andrić’s leilighet som er bevart nøyaktig slik den sto etter at forfatteren døde i 1975, og så gjort om til museum. Et slikt museum hvor man må ringe på og når man kommer inn er man den første og eneste gjest – kanskje på flere dager. En noe overrasket kurator beklager seg over at de ikke har noe materiell på engelsk, men lyser opp når hun forstår at vi er skandinaver, og gir oss en personlig omvisning i rommene.

I et monter henger Nobelprisen som Andrić mottok i 1961 for boken Broen ved Drina.

I en passasje i denne boken skriver Andrić om den nevnte bro – og her er ikke rent lite kartozoolgisk tankegods:

“The life and existence of every great, beautiful and useful building, as well as its relation to the place where it has been built, often bears within itself complex and mysterious drama and history. However, one thing is clear; that between the life of the townsmen [of Višegrad] and that bridge, there existed a centuries-old bond. Their fates were so intertwined that they could not be told separately. Therefore the story of the foundation and destiny of the bridge is at the same time the story of the life of the town and its people”

Og når mistanken først er vekket, så henger det mistenkelig mange eldre bykart over Beograd i forfatterens værelser – og der, på en hylle, står en svensk dalahest, riktignok ikke ringneset, men neppe helt tilfeldig heller. Hm-hm.

Klørne

Nede ved venstre klo ligger Hotell Slavia, som består av en eldre del i umiskjennelig tung østblokkstil, og en ny del med moderne glassfasade.

Mye har nok foregått her. Vi suger inn atmosfæren ved den store rundkjøringen som utgjør ørnens griperedskap. Peter Dalhoff-Nielsen, den danske TV-journalist som dekket Balkan i en årrekke, skriver om militslederen George Božović: ”…da han blev jagtet af pistolmænd i Hotell Slavija i Beograd og reddede sig ved at springe ud af et vindue på anden sal og havne på ladet af en kørende lastebil.”

Altså rett før man skulle slå kloen i ham…

Ikke uvanlig forbudskilt på Balkan...

De serbiske og tilsvarende kroatiske militsia som fikk herje mer eller mindre fritt i borgerkrigene som fulgte etter oppløsningen av den Jugoslaviske føderasjon under hele forrige tiår, er enda et mørkt og ufattelig kapittel i Balkans historie.

Peter Dalhoff-Nielsens bok ”Farvel til Jugoslavien” kom i 1992 og gir et visst innblikk i fenomenet. En av de serbiske militsgrupper kalte seg ”De hvite ørner” noe som viser at ørner ofte opptrer i forbindelse med krig og nasjonalisme her på Balkan. Vi har altså en viss grunn for å frykte at vår nye kartozoolgiske oppdagelse kan blitt tatt til inntekt for tilsvarende bander, og dermed nøre opp under den ulmende nasjonalisme som utvilsom også kan fenge ild i byens ”humusrike” jordsmonn.

Kartozoolog-spirer i arbeid

Som tidligere nevnt, så førte våre undersøkelser ved ørnens underliv ikke frem til en endelig konklusjon. Men det ligger et såkalt russisk hus i nærheten (noen skritt fra skrittet), hvor vi fikk anledning til å studere den russiske dobbeltørn. I motsetning til vår balkanske kongeørn som metter seg på Urfugle og litt Drosler og harer som den jo etterstreber så sterkt, så rommer den russiske ørn en hel rytter til hest i sin mage. Dvs et dobbeltdyr – et dyr inne i et annet dyr. Noe å tenke på for en kartozoolog?

Langs venstre lår ligger den amerikanske ambassade – sannsynligvis en av de mest forskansede og fryktinngytende bygninger vi har sett i et bylegeme. Vi fikk heller ikke ta bilder – ikke engang av skiltet som viste at vi ikke kunne ta bilder. Her var vi ikke velkomne og i frykt for at viktig kartozoologisk materiale kunne gå tapt dersom vaktene konfiskerte vårt kamera, valgte vi å adlyde – men vi skulle gjerne ha fått dokumentert at i vår tid så kretser også den amerikanske hvithodede enkeltørn over Balkans sletter.

Spisested med tilknytning til dyreriket langs Sarajevska-gaten. Utbombet bygning i bakgrunnen.

Men ekspedisjonen går videre. De håpefulle kartozoologer gjorde også spesielle undersøkelser ved høyre klo, som ved første øyekast kan se litt rar ut. Det ble fremsatt en hypotese om at det kunne være en gaffel og ikke en vanlig ørneklo vi hadde med å gjøre. Bakgrunnen for en slik antagelse er Hamsuns dikt Gravsted (fra ”Det Vilde Kor”, København og Kristiania, 1904), hvor det står svart på hvitt:

Da ribber tilslut en Ørn mit Skelet
han blir paa Stedet til alt er ædt
saa trækker han ind sin Gaffel

Våre feltstudier kan imidlertid slå fast at det ikke dreier seg om en slik gaffel som ørner trekker inn og ut når det behøves, men snarere at vår ørn har samlet sine skarpe klør og balanserer med dem lik en ballettdanserinne.

Olaus Magnus hevder forøvrig i et av de eldste kjente verk om fugler (trykt i Antwerpen i 1558) at ørnene pakker eggene inn i reve- og hareskinn for å gi dem mer varme, derfor behøver ikke foreldrene å ruge til stadighet. Hvis de nemlig skulle bli nødt til å ligge på eggene uten opphold så ville klørne vokse seg så krokete at de ikke kunne brukes. Nemlig.

Således må en vel også fra et kartozoologisk hold være mottakelig for noe irregularitet ved klo-partiet, og at dette på ingen måte forringer helhetsinntrykket.

Høyre vinge

Og nå skal vi over Sava-floden like før den renner ut i, eller konfluerer, med Donau. Først går vi over den gamle bro (Stari savski most), en stålbro hvor mye av busstrafikken i dag kanaliseres.

Stari savski most

På andre siden av broen ligger Novi Beograd, med grønne marker og høyhusbebyggelse. Her finnes de mest moderne prestisjebygg og fem-stjerners hoteller, men også store mengder deprimerende stygge boligblokker. Ikke langt fra vingetuppen – bare noen granatkast lengre mot vest - kan vi se ruinene etter den kinesiske ambassaden som NATO bombet – offisielt var det en feiltakelse, men det er det få her som tror på. Og når vi står her og ser på bygget så er det vanskelig å forestille seg at det var en glipp – det er ikke så mye annet her omkring å bombe (eller bomme på). Bygget står den dag i dag fullstendig utbombet, som et spøkelseshus, et skjelett, en forlatt kokong. Ifølge de lokale så er det fortsatt strålefare fordi amerikanerne benyttet ”dirty bombs”, dvs bomber anriket med radioaktivt materiale, og derfor har man ennå ikke kunnet starte riving eller rehabilitering.

Eksempel på NATO bombing

Tilbake over den andre broen – Brankov Most. Denne broen ble gjenoppbygget etter at Luftwaffe bombet byen i 1941. Bombingen den gang varte i 3 dager mot tilfeldige mål uten militær betydning, etter at Hitler den 6. april samme år beordret Jugoslavia tilintetgjort ”militært og som stat”. 11 dager senere hadde Jugoslavia kapitulert for den tyske ørn (Tyskland hadde dobbeltørnen som sitt rikssymbol frem til keiserdømmets undergang, men har etter det greidd seg med en enkeltørn). Jugoslavia ble fordelt mellom Italia, Tyskland og Kroatia, sistnevnte anført av kanskje Europas verste diktator noensinne, Ante Pavelić. Hans regime, som sjokkerte både Hitler og Mussolini i sin råskap og umenneskelighet, har skapt grobunn for et hat mellom serbere og kroater som fortsatt er høyst levende. 

En elveholk. Brankovbroen i bakgrunnen

Hitlers toleranse overfor den serbiske befolkning kan heller ikke ha vært særlig menneskelig. Han beordret at det skulle skytes 100 serbere for hver tysk soldat som ble drept av motstands-bevegelsen, og 50 for hver som ble såret. I Kragujevac, syd for Beograd ble 7000 barn henrettet den 21. oktober 1941, som ofre for en slik grotesk gjengjeldelseslogikk. I følge en dansk ”rejsehåndbog” så er ”… Kragujevac en af de få i landet, hvor tyske turister ikke tolereres”.

Ved sammenligning viser det seg at vår kartozoologiske ørns venstre vinge er til forveksling lik Luftwaffes ørnevinger fra Nazi-perioden. En tilfeldighet? Neppe.

Også NATO hadde til hensikt å bombe Brankovbroen sønder og sammen, men et hav av serbere samlet seg på broen og dannet et levende skjold. Flere av dem vi snakket med forteller at det var hemningsløs festing på broen, rå musikk hele tiden og stor stemning. Når man blir bombardert og ikke vet hva morgendagen vil bringe, så fylte broen et behov for samlingsplass og festlokale. Den modige ungdom hadde til og med tegnet inn en blink på midt på broen – og på den danset man inn i natten.

Brystregion

Tilbake til gamle Beograd. Nå er vi litt slitne og må hvile oss på vårt hotell – som vi utelukkende hadde valgt på grunn av det lokkende navn – Hotell Balkan. Lite visste vi da at hotellet i Prizrenskagaten ligger like ved ørnens hjerte.

Tidsriktig interiør og fargevalg. Hotell Balkan.

I parken utenfor hotellet, Pionirski-parken, tenkte vi at vi kunne avbilde noen løse fugler som et ledd i vår kartozoologiske dokumentasjon av dyrelivet rundt Kongeørnen. Men ingen slike fugler ble observert. I stedet fikk vi fanget inn to gamle ørner i kameralinsen (merk også sovende mann i bakgrunnen).

Gamle ørner i en park

Mange av den eldre generasjon serbere som har opplevd Tito perioden, lengter tilbake. Ikke bare til den solidaritet som preget gjenoppbyggings-arbeidet og den trygghet som statsapparatet representerte, men kanskje mer til den politiske autoritet som Tito representerte. Hans evne til å lede en føderasjon av republikker med så mange forskjellige språk, religioner, historiske konflikter og motstridende interesse, er uten sidestykke i Balkans historie,  og ganske unik også i Europeisk perspektiv. Ja, selv flere av de unge vi snakker med, viser til at det var bedre den gang. Man kunne reise fritt (i dag er det svært vanskelig og veldig dyrt for serbere å få visum til f eks EU), og Serbia var sentrum for et stort Jugoslavia. Dersom de rette reformer og grep var blitt tatt etter Titos død i 1980 kunne mye ha vært annerledes i dag. Men det skjedde ikke. En skjør økonomi, hvor mange industriforetak ble finansiert gjennom statskassen, var etter hvert kommet fullstendig ut av kontroll. Vi har sett det før, når store befolknings-grupper, særlig i den lavere middel-klassen, mister sitt eksistens-grunnlag så resulterer det ofte i en desperasjon som gir næring til ekstreme krefter. Det skjedde på Balkan på 1990-tallet.

Nesten verdiløse dinarer (1993)

Beograd anno 2005 ?  Mange serbere har flyktet fra de tidligere republikkene og dratt til Beograd. Mens offisielle tall sier at Beograd har 1,5 millioner innbyggere, mener folk vi har snakket med at tallet er mye høyere, kanskje dobbelt så stort, De fleste uten arbeid og et med system som ikke har kapasitet til å håndtere en så stor tilflytning. På grunn av Milošević-perioden, er ikke serberne populære verken i Brussel eller i Moskva, slik at hjelp utenfra er begrenset. Dette gjør at mange unge vil vekk, alt er håpløst.

Deres generasjon må bære en tung byrde. 

Et ganske vilt eksempel fikk vi i en leilighet hjemme hos en begavet og velutdannet serber. Søppelet ble bare kastet av vinduet fra 8. etasje, han så ikke lenger noe poeng lengre i å bidra. Han hadde gitt opp og søkte tilflukt i en annen verden. Ikke alle tar til slike ekstremer, men en stor grad av fortvilelse preger dagens Beograd.

Likevel. Byens historie slik den gir seg tilkjenne rundt vår Kongeørn, sier oss at den vil reise seg igjen. Nye generasjoner kommer til. Den serbiske ørns mot og kraft, og ikke så rent lite stolthet, slik kartozoologkandidatene med dette kan dokumentere, gir også grunn fremtidshåp for kommende generasjoner på Balkan.

Nebbet

I nebbet så ligger byens eldste vertshus med det noe merkelig navn ”?” (spørsmålstegn). Stedet ligger i Kralja Petra Prvog (etter Peter I, konge i Serbia-Kroatia fra 1903-1914), like ved byens store katedral og patriarkiets hovedsete. Eieren kalte derfor stedet ”Café Katedralen” – noe som ikke falt i særlig smak hos presteskapet som tilkalte politiet og eieren ble tvunget til å skru ned det nye navneskilt. På trass – og ikke med lite serbisk stolthet – satte han opp et spørsmålstegn i stedet, og siden har man klart seg med det navnet. Om det var hyggelig på ? ? Jo, ekspedisjonen så seg nødsaget til å ? og kan bekrefte spørsmålstegnet med et utropstegn !

Vi kom i diskusjon med noen lokale gjester. De fryktet at stedet ville bli gjort om til et moderne hotell eller leilighetskompleks. Det ville vært tragisk. Når turistene vender tilbake med sine guidebøker vil mange havne på ? Her er en autentisitet og historie som få andre steder i Beograd. Dessuten er det riktig at det bør være et bra spisested i nebbet til den Balkanske Kongeørn. Og til maten serveres det lokalt brennevin, raki, på små amfora-liknende glass.  

Ved neste hushjørne ligger et vakkert lite palass, prinsesse Ljubicas hus bygget i en orientalsk stil men med vestlig påvirkning. Ljubica var prins Miloš Obrénović kone. Ettersom gemalen var serbernes fremste opprørsleder og for det meste gjemte seg i skogene mens han bekjempet tyrkerne i begynnelsen på 1800-tallet, så må Ljubica ha vært mye alene i huset, og sikkert skrevet mange brev i det store skatollet med utskjæringer av balkanske kongeørner, to ørner i flukt mot solen.

Også her i området møter vi på en skilpadde – denne gang hos ”The Black Turtle Pub” et mer moderne europeisk sted. I forvissning om at vi befant oss trygt oppå nebbet, stoppet vi opp for en øl.

Det er merkelig, men de mest populære ølmerkene her i Serbia hører også til dyreriket og forekommer med stor hyppighet ved og utenfor vårt kartozoologiske species. Her, på kaféens uteservering, fikk vi Lav (Løve), men ellers er også Jelen (Hjort) et ypperlig valg.

Fra nebbpartiet

Mens vi nøt vår Lav på nebbet ble det fremsatt en hypotese om at det kunne være forbindelser mellom vårt nebb og musikeren Andrej Nebb fra DePress. Vi var derfor spesielt sensitive for ethvert mulig spor, men klare ikke å fremskaffe tilstrekkelig vitenskapelig belegg for denne påstand. Heller ikke bysten på langs Kosančićev-gaten (se foto) hadde noen avgjørende likehetstrekk med Hr. Nebb, dessverre. 

Ørneskallen

Like under ørnens panne ligger Beograds bibliotek, en ganske naturlig beliggenhet sett fra et kartozoologi-vitenskapelig perspektiv.

På andre siden av gaten, oppå hodet, som en krone på verket, ligger Kalemegdan, byens gamle festningsverk helt tilbake fra Romernes tid da byen het Singidunum. Her bygget tyrkerne sitt reir og utvidet anlegget til et omfattende festningsverk. Da tyrkerne ble tvunget til å innrømme serberne under Prins Miloš, en stor grad av autonomi i 1815, trakk de seg tilbake til Kalemegdan som forble tyrkisk territorium. Så følger en periode med gjentatte stridigheter som kulminerer med at tyrkerne bomber byen fra dens eget fort i 1867. Tyrkerne ble til slutt tvungne av stormaktene til å forlate Kalemegdan og rømme Beograd. Snakk om å skite i eget reir.

Skjønt ”tyrkere”. Mot slutten av det ottomanske herredømme på Balkan, bestod styrkene for en stor del av innleide mannskap. Hertil hørte også Janitsjarene, et spesielt korps innen det tyrkiske militærvesen, som i hovedsak ble rekruttert ved at barn fra okkuperte områder ble

oppdradd som muhammedanere og øvet i militær eksersis. Da det begynte å gå nedover med det osmanske riket fortsatte Janitsjarene mer eller mindre på egen hånd. Med uhemmet vold og militærmakt utøvde de i Serbia et så grusomt terrorstyre at det selv på Balkan er vanskelig å finne sidestykke. Mange av janitsjarene ble rekruttert fra egne rekker, men det synes ikke å ha dempet ugjerningene mot lokalbefolkningen. Det endte med at Sultanen, Mahmud II, til slutt fikk nedsablet (ja, bokstavelig talt) hele janitsjarkorpset i 1826 - ved hjelp av sine trofaste albanske tropper.

Det viser seg at albanere og serbere gjennom tidene ikke har hatt mye imot å bekjempe hverandre. En av de vi ble kjent med i Beograd, intelligent og på starten til en diplomatisk karriere, sier åpent at han hater kroater og albanere. Neste gang det smeller på Balkan så er det, ifølge ham, fordi Albania vil ha Kosovo samt områder tilhørende Hellas og Former Yugolavian Republic of Macedonia (Det håpløse navnet skyldes et EU-kompromiss fordi Hellas motsatte seg at den nye stat skulle få hete bare Macedonia).

Litt lenger bak i skallen, når vi følger Pariska-gaten, legger vi merke til to arbeidere som banker noe veldig med gummiklubber for å legge ny fortaustein. En slik skallebank må ha vært svært ubehagelig for vår ørn.

Vond skallebank

Etter at vi passerer skallebankingen og går nedover gaten får vi øye på en moské – forøvrig byens eneste. Bygningen er under rekonstruksjon etter å ha blitt ødelagt av serbere en rekke ganger, siste gang i mars 2004 da sinte ungdommer satte fyr på bygningen etter flere albanske angrep på serbiske kirker og klostre i Kosovo. Og denne banden ga seg ikke så lett, når de først var i gang så smadret de også en McDonalds restaurant i byens sentrum, ramponerte flere FN-biler, politibiler og gikk i gang med steining av den amerikanske ambassaden. Kombinasjonen av først å ødelegge en moske for deretter å gå løs på McDonalds og USA i et og samme raid, er ikke lite imponerende. Men på Balkan er alt mulig.

Flere ørner i Beograd

Så forflytter vi oss de siste kvartalene tilbake til vårt utgangspunkt. En vanvittig lang tur. Store dyr er veldig flotte på kartet, men uhyre krevende å dokumentere.

Etterord

Når man ser vår nye vitenskap om Kartozoologi i lys av den teknologi som militære supermakter i dag har til sin disposisjon, så er det med en viss frykt at man offentliggjør sitt arbeid, og dermed avdekker hemmelige mønstre som fienden i neste omgang vil kunne benytte som bombemål.

Det er nesten skremmende å se hvor nære NATO var ved å ødelegge sentrale organer på vår Balkanske Kongeørn og dermed kunne ha snytt oss for dette fortreffelige bekjentskap.

Uansett hvordan dette måtte forholde seg, så er vi kommet til at det allikevel er riktig å få kartlagt og dokumentert karto-zoologiske figurer slik at disse blir registrert som en del av vår felles kulturarv og med en sterk henstilling om de ikke blir benyttet som bombemål, hvor enn fristende dette ellers måtte være…